A Curly Life

(Om hjertesmerte)

I dag har jeg har jeg hatt den store gleden av å tilbringe noen timer sammen med verdens nydeligste tantebarn på fem år. Min brors datter. Et gjensyn som var godtvondt, og hvor jeg satt med en konstant tåre i øyekroken. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å føle så sterkt for et barn som ikke er mitt eget. Skjønt, det medfører ikke riktighet å si at hun ikke er mitt barn. Hun ér mitt – hun er tantes lille hjertebarn, som jeg ikke hadde truffet siden julaften.  En dag som i sannhet fortonet seg en smule aparte på alle måter, men hvor samværet med henne representerte de gode opplevelsene den dagen. Det gjorde gjensynet i dag ekstra nært og varmt.

Under maten i dag sa hun plutselig: “Jeg tenkte på det å ha vondt i hjertet før i dag, jeg.” Jeg spurte hva slags tanker hun hadde hatt da hun tenkte på det, og hun svarte: “Jeg har mye vondt i hjertet i mitt, for jeg savner pappaen min vet du… Og noen ganger har jeg vondt fordi jeg savner Milo (hennes avdøde marsvin) og Casper (hennes avdøde katt). Mest når jeg tenker på pappaen min som jeg ikke vet hvor er nå. Men, det er lov til å savne ham, ikke sant?”

Like etter krøp hun opp i fanget mitt og koste meg. Jeg hvisket henne i øret at jeg også har vondt i hjertet noen ganger, og at jeg vet hvor vondt det er å savne. Jeg hvisket henne i øret, at uansett hva som skjer – så vil hun alltid være i hjertet mitt. Og at, ja – man har lov til å savne, være redd, være sint og ha vondt i hjertet sitt.

Da jeg kom hjem i kveld og sjekket eposten min, fant jeg dette svaret som følger under, til innlegget Juleglede og vanskelige valg. Et svar som både varmer og bekrefter, og som jeg trengte akkurat i dag. Takk for viktige ord, kjære Tidligere rusmisbruker:

Comment av Tidligere rusmisbruker on januar 30, 2009 1:10 pm

Som tidligere rusmisbruker, og metadon-bruker (ja, det er akkurat det samme) så kjenner jeg meg så utrolig godt igjen i din vanskelige historie – men jeg kjenner den mest fra den andre siden. Altså som den manipulerende, rusede, og fraværende tyven som ikke engang kunne la være å stjele fra sin egen familie.

Men jeg forstår godt at det vanskelig for deg og dine å invitere en som er styrt av rusen til ditt hjem, selv om besøket er av ditt eget blod. Selv om det er utrolig vanskelig så mener jeg at du faktisk bør utestenge din bror til ting er bedre – hvis det blir bedre (synd å si det, men det er et faktum at mange ikke klarer å bli friske av denne folkesykdommen. For det er nettopp det rusmisbruk er – en folkesykdom). Min familie var også nødt til å ta stor avstand fra meg i de ti årene mitt misbruk og livssituasjon var som verst, og selv om dette for meg var utrolig vondt, så var det nødvendig. Det hjalp ikke meg å bli friskere, men det hjalp min familie – noe jeg idag, som eks-misbruker, ville ønsket.

Mitt personlige syn på en slik situasjon er at man må ta avstand for sitt eget, og sine egnes beste. Men, hvis du ser at situasjonen går mot en forferdelig endelse, altså at rusmisbrukerens liv står i fare – da må man tenke litt ekstra for å finne ut om man ønsker å ta avstand fra sin syke kjære.

Det er et vanskelig valg, og jeg føler med deg, men også din bror.

PS! Jeg er usikker på hvilket rusmiddel din bror sliter mest med, men hvis det er opiater (Heroin, dolcontin, morfin) så anbefaler jeg på det sterkeste å ta en titt på metadon eller subotex-behandling – det har forandret mitt liv ihvertfall. Jeg har nå vært rusfri i snart fire år, og tenker ikke engang på å gå tilbake til det jeg var. Metadon er ikke på noen måte et rusmiddel, noe dessverre mange fortsatt tror.

Mvh
eks-misbruker av narkotika.