Den pessimistiske filosofen Arthur Schopenhauer skrev i sitt essay “The Vanity of Existence”, at livene våre ikke har en absolutt verdi. Han skrev: “Menneskelig liv må være en tabbe, fordi livene våre består av kjedsommelighet og utilfredshet. Hvis vi ikke når målene våre, blir vi utilfredse. Når vi målene våre, så begynner vi å kjede oss. Både utilfredshet og kjedsommelighet er betingelser for meningsløshet, så uansett ender livene våre opp med å bli meningsløse.”
Jeg kom for litt siden over en bok som heter “Now is gone” av Geoff Livingstone. En bok om hvordan bedrifter kan praktisere PR 2.0, som springer ut i fra det noe mer kjente Web 2.o. Sistnevnte kan defineres som den nye generasjonen dialogbaserte netttjenester, hvor innholdet er brukerstyrt. Jon Hoem ved mediesenteret HiB, sier “Kommunikasjonsarbeid handler mye om en positiv form for kontroll. Det betyr å formidle et entydig, gjenkjennelig budskap fra én avsender, med mål om å skape tillit og å øke mottakernes bevissthet. Utfordringen er å tilpasse denne målsettingen til dagens nettvirkelighet”
Som jeg har skrevet om tidligere, så snuser jeg på et karriereskifte over i en mer kreativ bransje. Selv om dette på mange måter er en annen verden, så er det også mange likheter. I min jobb er evnen til å bygge relasjoner gjennom god kommunikasjon, det viktigste redskapet jeg har. Derfor kan jeg trekke mange paralleller til Jon Hoems utsagn om kommunikasjonsarbeid. Selv om min arbeidshverdag handler om en annen virkelighet, har de den fellesnevneren at det handler om å være på vandring gjennom endring. Om å være i flytsonen (go with the flow), men samtidig være der den “enkelte andre” er – å se og bekrefte. Det handler om evne og vilje til fornyelse, og om å være bevisst på hvor du er og hvorfor.
Now is gone.
Tenk på det. I det du har sagt det, så har tiden forflyttet seg. En venninne sa tidligere i dag: “Men, slik jeg tenker på det, så har den forflyttet seg til NU!” Jeg trykker uttrykket Now is gone til hjertet og erklærer meg herved som en nyfrelst 2.0-fan. Tiden forflytter seg konstant til ett nytt nu. Da er det om å gjøre å være der, ikke sant? I akkurat dét nuet…
Kanskje er det nettopp det livet i sin helhet dreier seg om uansett sammenheng: Å bli beriket gjennom å tørre og være i bevegelse fra nuet som var, til nuet som er. Å være på vandring gjennom endring – dét skaper mening.
Goodwill
februar 4, 2009
Nå skjønte jeg hva du mente med det uttrykket. Og det som jeg sa, om tiden som kommer, det har egentlig ingen mening, for det skjer uten at vi trenger å gjøre noe for det. Men å være med på vandringen MED tiden, til et nytt nu, og ett til, og enda ett – det krever dristighet og mot til å møte det ukjente.
Det handler om lederskap også, dette. Ledelse i en tid med endring. Godt lederskap fordrer at man kan forholde seg til tiden som flytter seg og endringene som skjer.
Tror du er en god leder, jeg
)
ps. En kollega fortalte om sinn sønn på 5 år, som hadde skjønt mye av dette. Han hadde plutselig sagt til henne at “livet, mamma – det er nå, det!”
Så enkelt!
Curly
februar 4, 2009
Tror sannelig du er en god leder også jeg, GW – som faktisk catchet essensen i dette innlegget i et bredere perspektiv enn det var tenkt
Forøvrig så er det en kjent sak at mange i dag (Schopenhauer skjønte ikke dette, stakkar) bekjenner seg til tanken om at det ikke er målet som er viktig, men veien dit. Jeg har en kjepphest når det gjelder definisjoner – som man også kan se på som “målet”. Jeg mener ikke at man ikke skal sette seg mål – tvert i mot, ambisjoner og drømmer er et must. Men, definisjoner skaper begrensninger. Man gjør seg blind på veien på til målet, fordi man glemmer nuet som er i konstant endring. Som den sanne hedonisten jeg er, så vil jeg ha mest mulig av det som er godt – og det opplever jeg når definisjonene er borte og sinnet åpent. Da kan jeg ta utforskende avstikkere underveis i nuene
Goodwill
februar 4, 2009
At veien mot målet er like viktig som målet selv tror jeg de fleste er enige om idag. All måloppnåelse handler om å gjennomføre prosess, og for å lykkes må fokus være like mye på prosessen som på målet.
Jeg har synspunkter på målsetting også. Jeg mener at mål skal settes realistisk, men også ambisiøst, så man må strekke seg for å nå dem. Da vil man noen ganger oppleve å ikke nå dem, men man har ikke mislyktes for det, for man vil sannsynligvis ha nådd lenger enn om man hadde satt et mål som man helt sikkert ville nådd.
Mange ledere synder her, ved at medarbeidere som alltid når målene sine belønnes mer enn andre. Det er ikke gitt at de er mer effektive, kanskje har de bare for slakke rammer.
Curly
februar 4, 2009
Jeg er helt enig med deg i at mange ledere synder i forhold til hva medarbeidere lønnes i forhold til. Dessverre har samfunnet dreid i retning av (kun) å ha fokus på det som er målbart. Derfor blir ikke prosessen like viktig – selv om det er der utviklingen skjer. Den skjer ikke gjennom selve måloppnåelsen. Sånn sett var kanskje gamle Schopenhauer litt forut for sin tid? Men, igjen – det handler om å se og bekrefte den enkelte, gjennom å være tydelig tilstede i nuene, ikke sant?
Goodwill
februar 4, 2009
Definitivt. Det er det som er å lede, å oppnå resultater gjennom andre, da må man være tilstede.