Jeg har synspunkter på målsetting også. Jeg mener at mål skal settes realistisk, men også ambisiøst, så man må strekke seg for å nå dem. Da vil man noen ganger oppleve å ikke nå dem, men man har ikke mislyktes for det, for man vil sannsynligvis ha nådd lenger enn om man hadde satt et mål som man helt sikkert ville nådd.

Mange ledere synder her, ved at medarbeidere som alltid når målene sine belønnes mer enn andre. Det er ikke gitt at de er mer effektive, kanskje har de bare for slakke rammer.

Forøvrig så er det en kjent sak at mange i dag (Schopenhauer skjønte ikke dette, stakkar) bekjenner seg til tanken om at det ikke er målet som er viktig, men veien dit. Jeg har en kjepphest når det gjelder definisjoner – som man også kan se på som “målet”. Jeg mener ikke at man ikke skal sette seg mål – tvert i mot, ambisjoner og drømmer er et must. Men, definisjoner skaper begrensninger. Man gjør seg blind på veien på til målet, fordi man glemmer nuet som er i konstant endring. Som den sanne hedonisten jeg er, så vil jeg ha mest mulig av det som er godt – og det opplever jeg når definisjonene er borte og sinnet åpent. Da kan jeg ta utforskende avstikkere underveis i nuene

Det handler om lederskap også, dette. Ledelse i en tid med endring. Godt lederskap fordrer at man kan forholde seg til tiden som flytter seg og endringene som skjer.

Tror du er en god leder, jeg )

ps. En kollega fortalte om sinn sønn på 5 år, som hadde skjønt mye av dette. Han hadde plutselig sagt til henne at “livet, mamma – det er nå, det!”

Så enkelt!