Solstråledans

Her går jeg i livets park og leter etter en deilig solfylt plett hvor jeg kan slå meg ned. Jakten går gjennom parken, over elven, inn og ut mellom trærne. Skyene slipper ikke solen helt igjennom. Jeg fortsetter jakten på det stedet – min plett, inntil jeg omsider ankommer en lysning.

På den motsatte siden av lysningen, kommer det en liten jente ut  mellom trærne. Med et barnlig og salig smil på leppene, som kun en forelsket kan ha.

Hva er hun så forelsket i, der helt alene?

Hun søker som jeg, målbevisst mot den enkelte solstråle som slipper gjennom skydekket. Endelig når hun inn i strålen. Hun stopper opp og kikker på gresset, som om hun overveier å sette seg på denne hellige pletten av solskinn. Hun virker fortrolig med naturen rundt seg. Derfor velger hun å bli stående – som for å nyte akkurat dette øyeblikket.

Jeg er nesten fremme hos jenta og solstrålen, da den flytter på seg. Jeg stopper opp, men jenta flytter med. Jeg snur meg for å følge etter. Et skuespill utfolder seg foran øynene på meg. Jenta beveger seg med ynde mitt i solstrålen – som en skuespiller med følgespot.

Med ansiktet vendt mot solen, beveger hun seg rundt. Jeg gir opp forsøket på å følge etter og trekker meg mot ytterkanten av lysningen. Jeg klarer ikke å ta blikket fra jenta som leker i solstrålen. Det er som tiden står stille, selv om både jenta og strålen er i konstant bevegelse.

Jeg kjenner på meg at det er noen i nærheten. Rett nok. Like etter dukker det opp flere mennesker i den motsatte enden av lysningen. Først går de mot strålen, men siden fanges de akkurat som jeg – av jenta som danser i solen.