#Us now

Som bekjent av gutta i Sermo, og som sosiale medier-entusiast, ble jeg invitert til vårens happening: Nordenpremieren på filmen Us now med påfølgende paneldebatt og deretter Oslo tweet-up og social media meet-up med fest på Posthallen. Happeningen gikk av stabelen 4.mars,  ble en herlig kontrast til min egen arbeidshverdag som offentlig ansatt.

Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Us Now forteller historiene om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene. Filmen gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir.

Det ble flere ganger under paneldebatten – og festlighetene etterpå – referert til at visningen var som å misjonere til en allerede overbevist menighet, og at det kanskje er andre målgrupper man bør ha fokus på å overbevise og opplyse. I så måte representerte jeg den sistnevnte gruppen. Både filmen og debatten etterpå gav meg mange interessante perspektiver rent faglig – men også personlig.

Filmen refererer til en type åpenhet som er svært interessant med tanke på det økte fokuset på brukermedvirkning i norsk helsevesen – og i psykiatrien spesielt. På den ene siden ser jeg for meg at en slik åpenhet om kvalitet og effektivitet (eller mangel på sådan), vil føre til et økt press på oss som utførerer av tjenestene. Dette vil gjøre det mer utfordrende å levere, men vil også aktualiserer temaene faglighet og yrkesstolthet. Således vil det kunne virke vekstfremmende (for mange av oss).

På en annen side ser jeg store utfordringer knyttet til å bli et fullendt shoppesamfunn, hvor de svakeste allerede har problemer med “å fylle handleposene”. Hvordan kan de sikres muligheten til å påvirke og bli hørt? Den direkte påvirkningsmuligheten idylliseres i filmen. Frem til de to eldste nålevende generasjonene har vandret heden, vil onlinedemokratiet føre til økte forskjeller og bære med seg et preg av Darwinisme.

Personlig er jeg en stor tilhenger av de siste årenes demokratisering av informasjon. En utvikling som i all hovedsak er å oppfatte som positiv. Selv er jeg blant dem som svært aktivt benytter meg av den ufiltrerte tilgangen det åpner for, hva informasjon gjennom media angår. Både i nettaviser, temasider og i bloggersammenheng gis vi mulighet til å påvirke gjennom å kommentere og legge ut egne innlegg i debatter. Denne demokratiseringen har også en bakside vi ikke kan se bort i fra (selv om den ikke gjelder flertallet). Muligheten for å blamere både seg selv og andre.

Mange opplever internett som et intimt og oversiktelig sted, uten å tenke over at de når ut til langt flere enn de egentlig er klar over. Noe som i ytterste konsekevens kan være direkte skadelig for dem selv. Jeg har vært vitne til hvordan mennesker i offentlige fora, danner sin egen opinion mot urettferdighet i barnevernet eller i skolevesenet. Dette blir deres egen lille verden hvor terskelen er lav i forhold til å tilkjennegi sin egen eller andres identitet (og som ikke er tilgjengelig for korreksjon av opponenter med en annen mening). Onlinedemokratiseringen har sine definitive utfordringer. Filmen og debatten brakte med seg mange tanker om konskevensene av åpenhet og muligheten for påvirkning.

Sermo hadde i samarbeid med Halogen, invitert kunder, samarbeidspartnere og øvrig nettverk til visning, debatt og fest. Noe som i praksis betydde at potensielle konkurrenter også var invitert og representert. Jeg har tidligere skrevet om både misunnelse og lojalitet i A curly life, og må straks innrømme at det var en uvant – men høyst besnærende tanke – det å dele også med sine konkurrenter.

Som nevnt innledningsvis, ble dette en kveld utenom det vanlige for mitt vedkommende. Som en slags utenforstående – og kanskje som den eneste som ikke har sitt daglige virke innen media – opplevde jeg å være en del av en sammenheng som var preget av storsinn og nysgjerrighet. En kveld med mange spørsmål om hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i min bransje. Folk var interessert i min historie og bakgrunnen for min deltagelse. Flere enn dem jeg kjente fra før, tok ansvar for å presentere meg for folk det kan være lurt for meg å kjenne fremover. Jeg opplevde at konkurrenter delte erfaringer og at de oppriktig gledet seg over andres suksess. Jeg opplevde at folk hadde et genuint ønske om å gjøre den andre best mulig, for så å finne innfallsvinkler til å inngå samarbeid som alle kan tjene på.

Headingen for denne kvelden var forøvrig også interessant: Us now. Det er lett å få assosiasjoner til felleskapstanken i sosialdemokratiet. I virkeligheten er vi med stormskritt på vei mot en form for individualisering som krever mindre fysisk omgang og mindre reell samhandling. Det er nok et tankekors…

Det er på nettet som i virkeligheten, at ingen er bare det du ser. Derfor har jeg ikke vært på min siste Tweetup eller Social Media Meetup. Now is gone – det er Us now som gjelder.