Hva er det med deg og havet? sa han. Har du tenkt på det?
Jeg har en svært god venn jeg liker å kalle den uovertrufne metaforist. Om du leser her, vil du forstå hvorfor. Under en diskusjon om meningen med blogging – min mening – og om det i det hele tatt finnes en mening med å blogge lengre, sa han: Hva er det med deg og havet, har du tenkt på det? Har du tenkt på at du kan sende dine venner og lesere på oppdrag dit – til havet? Du kan be dem komme tilbake å fortelle deg hva de ser når de er der. På den måten finner du kanskje igjen det som brakte deg dit. Kan hende vil det gi deg lyst til å vende tilbake. Stopp derfor opp, ta ett skritt tilbake og send oss dit.
Skrittet er tatt. Du som fast, sporadisk eller tilfeldig leser, sendes herved til havet:
- Hva er det med deg og blogging – hva gir det deg som leser dette, selv å skrive- og/eller lese andre?
Jeg lengter etter å kjenne den ramsalte smaken på leppene, mens jeg stille konstaterer at jeg er fullstendig tilstede og fortsatt i stand til å nyte kontrastene.
Med inderlig takk for at du leser og ser hvem jeg er.
Herregud, sa han lavt. Er ikke havet nettopp hva Algemon kaller det, en stor øm mor?
(James Joyce)
Jakob Arvola
april 9, 2009
James Joyce levde i en annen tid, og det kan vi godt unnskylde oss med. At han ikke gjelds lenger. Slik mister vi bindingene til historien. Takk for en fantastisk link til Joyce.
Curly
april 9, 2009
Vi har intet å miste. Det er om å gjøre og være en del av historien – for ikke å glemme; å være i historien.
James er også en del av den…
S@arcas
april 10, 2009
Takk skal du ha Curly. Her går hodet i AHD spinn opphøyd i n te og så blir jeg opp- ned- og utfordret til å la hodet gli inn i havets verden. Jeg har mer enn nok med meg selv om jeg ikke skal filosofere om stedet der jordas liv ble til for over tusen millioner år siden. Det er jo ille nok å forsøke å forstå hvordan havet ble til. Er det fordamede masser fra jordens indre. Er det grunnet meteoritter som har bombardert oss eller har vi hatt saturniske ringer som vi grunnet Newton har klart å trekke ned til oss?
Selv om jeg gjør det lettere for meg selv ved å bare tenke på et av de 3 verdenshavene. Jeg har allerede tatt bort to av verdenshavene som egentlig ikke er verdenshav. Jeg skal kun tenke på Atlanterhavet. Den har til og med ryggrad, noe som kan ses i deilige varme kilder på Island.
Det blir med en gang et hav av tanker. Havet, eller “det som stiger opp”. Yeah, der skjønner jeg plutselig alt. My oh my. My name. Jeg er havet. For et sammentreff, eller er det ikke det? Er du min Sokrates som har fått meg til å finne svaret i meg selv?
Havet er noe mystisk – ergo er jeg mystisk?
Hva rører seg der nede?
Idag svømmer jeg trygt i Oslofjorden, (egentlig er det alt for kaldt) men snart endrer havstrømmene seg og klimaet flytter kanskje Mr. Whitey inn i Oslofjorden. Min kulderekord er vel å bade i 1 desimalklassen, men jeg tok den feige varianten ferskvann. Der kan man ikke oppnå -2 grader som i havet. Jeg kan ikke si at jeg svømte heller. Det var vel nærmere å gå på vannet. Tror vel det må ha vært noe lignende en annen kjent person gjorde.
Egentlig er jeg glad jeg ikke lager lydbok av dette for jeg tenker faktisk på nord norsk nå. Sannsynligvis ikke helt ren dialekt, men det føles faktisk godt å prate nord norsk når man tenker på havet. Tror faktisk dialekten hadde falt gjennom den tykkeste pol isen. Når jeg tenker på havet er det mest Nord Norge, storm, fiskeskøter, forlis, vikinger, Gunnlaug Ormstunge og Thor Heyerdahl som kommer frem.
Thor Heyerdahl kommer faktisk frem over alt. Tipper romsonden på mars også har sett spor etter Thor Heyerdahl. Og kanskje Liv Ullmann også.
Noen har fobi mot saltvann, trolig pga det ukjente. Det skulle jo ellers ikke være noe annet å bade på Hvalstrand enn i Mjøsa. Mjøsa ser jo større ut enn Indre Oslofjord. Så er det da ikke særlig mange stygge skapninger i ferskvann heller. Bortsett fra de to verste i Loch Ness og Seljordsvannet, men de er så lite PR kåte og er stedbundne så dermed ikke fobi-skapende.
Jeg har allerede tenkt meg ferdig på opprinnelsen av havet og landet på… ja takk jeg landet og er i grunn tilfreds med det. Jeg er ikke noe sjødyr, selv om det er gøy å surfe på det, padle på det, etc. Jeg er mer på havet enn i havet.
Forfedrene våre kom trolig fra havet. En gang for lenge siden var det kokt suppe på hydrokarboner som ble den spede opprinnelsen til liv.
Resten er jo bare harde fakta med Darwinisme. Så Curly, du klarer ikke å få meg ut på viddene, ei heller på dypt vann. Du lurer ikke meg.
Goodwill
april 10, 2009
Hva er det med havet? For meg er havet det store vater som bringer meg i balanse med meg selv. Det flate hav som gir meg ro når jeg trenger det, og det opprørte hav som gir meg energi når det er det jeg trenger.
Linken til blogging er jeg ikke sikker på, men tror det er noe av det samme. Energi og ro.
Tenk deg å sitte ved havet og blogge, Curly! Det hadde vært noe!
cingt
april 10, 2009
Blogging for meg er som en egen dagbok, der jeg oppsummerer tanker og holder orden på livet mitt. Havet kan også være slik. Et sted jeg oppsøker for å få orden på tanker, få pustet ut og få roen. Når jeg leser andres blogger er det som å ta et dykk i et annet hav, oppleve et annet liv, en annens tanker, bare for en liten stund.
Nå skal det sies at jeg bor langt inn i en fjordtarm og har vanskelig for å komme meg til havet. Kanskje det kan kobles til bloggingen min. Det er ikke alltid så lett å få orden på livet som man skulle ønske.