Stillhet og stigma

Jeg opplever daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. Taushetsplikten er klar, og vi snakker ikke om å overskride den. Allikevel er terskelen for å beskrive min virkelighet og det som opptar en stor del av mitt liv, svært høy. Man kan saktens undre på hvorfor. Riktig nok kan vi – helt uten skrupler – skjule oss bak løftet vi har avgitt om taushetsplikt og at VI, fremfor noen, er forpliktet til å beskytte de psykisk syke. Men, beskytte dem mot hva?

Er det ikke slik at det evige argumentet om stillhet for å beskytte, vil være et argument som i ytterste konsekvens er med på å opprettholde stigmaet? Som om alle psykiatriske pasienter ikke er samtykkekompetente og ikke vet sitt eget beste? Som om hver eneste psykiatriske pasient – som Virrvarr så treffende uttrykker det - er en potensiell drapsmaskin som stadig begår grove kriminelle handlinger? Eller – som mange mener å tro og vite – at de aller, aller fleste går på tunge medisiner, snøvler, forsømmer barna sine og stikker av?

Beskytter vi andre fra å få lyst til å ta livet av seg, om vi lar være å fortelle om hvordan det er å bære noens liv i sine egne hender – gjennom uker og måneder? Beskytter vi noen om vi lar være å sette ord på hvordan det oppleves når en pasient for første gang i sitt liv betror seg til akkurat deg, at han har hørt stemmer i årevis, men har klart å skjule det for medstudenter og arbeidsgiver i frykt for konsekvensene? Hva med kvinnen som ikke orker å kjempe seg tilbake nok en gang, etter å ha satt hus og hjem på spill på grunn av gambling med aksjer, og nå ber om å få lov til å dø. Hvordan er det å bære et annet menneskes håp, når vedkommende ikke lengre orker å leve livet sitt? Hvem beskytter vi når vi ikke forteller om hvordan det oppleves – at kvinnen er jevngammel med deg og har barn på samme trinn – og at du kjenner langt inne i hjertet ditt at denne kvinnen kunne ha vært deg ?

Hvem beskytter vi når vi lar være å fortelle om hvordan det oppleves å bli takket for aldri å ha gitt opp håpet om bedring, og for at du var der med hele deg uten å fordømme, for at du så “henne” og ikke bare sykdommen? En takk for at du var med å redde et liv? Er det noen som ikke tåler å høre om hvordan en ekstra røyk og en toast kl.01.50 (helt utenom reglementet må vite) var det som skulle til for å avverge en utageringsepisode, at pasienten sov til lunsj neste dag og på grunn sammenhengende søvn ikke lengre var psykotisk?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive takknemligheten enkelte viser over at noen endelig har turd å stille spørsmål om hvordan det er å være syk og ha ansvaret for barn alene, og om de trenger hjelp etter utskrivelse?

Hvem beskytter jeg ved å la være og fortelle verden om hvordan og på hvilken måte jeg berikes – og hvor priviligert jeg er som får bygge og jobbe med interpersonelle relasjoner?

Hvorfor er jeg redd for å beskrive med ord hvor lite som egentlig skal til – og at det viktigste redskapet man har er seg selv og det å være et medmenneske som byr på litt menneskelighet?

Hvem beskytter vi egentlig?

(For ordens skyld – eksemplene er ikke hentet fra virkeligeheten, men kunne ha vært det)