Uendelig blått håp

Uendelig og klar. Slik så himmelen ut i dag. Som om det ikke fantes en eneste bekymring i hele verden. Det var ingen skyer å se. Ingen bris å kjenne i krøllene. Bare stillhet, uendelig blå himmel, tankene mine – og jeg.

Jeg aner ikke hva som befinner seg bak og tenker at jeg ikke ønsker å vite det heller – den virker glad nok som den er. Det regner i hvert fall ikke og det er jeg takknemlig for. Jeg trenger lyset. Det er hverken for varmt eller for kaldt. Det bare er.

Jeg forsøker å puste inn den helbredende blå himmelen over meg. Lar den trekke inn i kropp og sinn og lar den fylle meg fullstendig. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut alt det negative som har fyllt meg i det siste. Sorg og smerte.

I morgen; styrket og beriket av himmelens bud om uendelig blått håp. Glemt er smerten jeg kjente i dag.