Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

About these ads

13 thoughts on “Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

  1. Heisann. Joda, intellektualitet kan kanskje sees på som porno for nerder :) Utsagnet mitt er tatt litt ut av sammenheng da, men står støtt på egne ben, så det er jo greit :)

    Ellers, mange veldig gode poenger i denne posten, og jeg er veldig enig med det du sier i at «elitismen» som defineres kun blir definert av mennesker som ikke har tro på mediet, eller som mener at det «bare er tull». Selv om de gjerne har en egen Twitter-konto.

    Personlig mener jeg Twitter har en litt høyere terskel enn f.eks. Facebook og andre nettsamfunn. Det er ikke nødvendigvis negativt. De fleste som bruker Twitter har faktisk noe å si – ikke hele tiden, og selvsagt kan detkomme trivialiteter, men ofte nok til at det blir interessant. «Stumme» Twitrere blir ikke hørt – man slutter å følge dem som aldri twitrer – og på samme måten kan folk på Twitter som overhodet ikke kommer med noen form for intelligente utsagn se langt etter followers – rett og slett fordi det er så enkelt å fjerne dem.

    Twitter, som du sier, handler mer om å ta del i andres meninger, diskutere og samhandle, fremfor å fortelle andre hva du hadde til middag i dag – selv om det så klart er folk som gjør det også.

    • Takk for lån av sitat – vel vitende om at det var tatt ut av en sammenheng. Men faktisk så var det det utsagnet som direkte utløste sannhetens time :)

      Når det er sagt, så er jeg enig med deg resonnementene dine rundt Twitter vs Facebook for eksempel. Personlig bruker jeg FB og MSN mindre enn på lenge, thanks to Twitter.

      Men når det gjelder folks valgmuligheter når det gjelder å delta aktivt – og din understrekelsen av dette valget, så synes jeg du forenkler det. Noe som opplagt er lett å gjøre for oss som er ressursterke og besitter den kunnskapen vi gjør.Ved å avfeie det med at det er et valg og at det er lite vi kan gjøre fordi alle mulighetene ligger der, så fraskriver vi oss ansvaret for å bidra til å gjøre det enda mer tilgjengelig, inkluderende osv. Vi må ikke havne i den grøfta :)

  2. Hvordan skal man så gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den?
    Snakke på vegne av, eller tilføre ressurser til «stemmeløse»?

    • For de som ikke tør å bruke stemmen sin, så er det nok liten man kan gjøre utover det å fremme deres meninger i åpne fora.

      Dette med ressurser til «stemmeløse» – det er i dagens samfunn ingenting som tilsier at man ikke kan være aktiv på nett selv uten egen PC. Det finnes nettkafeer, og det finnes bibliotek, skoler og ungdomshus.

      Jeg mener at de som ikke tar del i en offentlig debatt, det være seg i aviser, på Twitter, på Facebook, på nett generelt – de har valgt nettopp det. Selvsagt finnes det grunner til at man ikke orker, som kan gå på fysiske og psykiske problemer, «nok med sitt eget» osv. Men det er fremdeles et valg.

    • Vi må tilføre ressurser! Internett burde i ytterste konsekvens være noe man har krav til å få dekket hos NAV (jeg vet de stadig oftere bidrar og/eller dekker hele beløpet til PC)Dessuten må det satses mer på lavterskelopplæring.

      Men, i mellomtiden må vi i det minste ikke glemme røstene deres – og om vi ikke snakker på vegne av – så får vi som har en stemme, la folk snakke gjennom oss. Det viktigste av alt; vi må ikke glemme dem.

  3. PoPSiCLe: Det finnes grunner til at folk ikke hever sin stemme. Det kan skyldes blant annet psyk. problemer.
    Å ikke ha tilgang til internett hjemme kan ikke sammenliknes med å bruke nettkafé, særlig når man ikke er frisk og ikke kommer seg ut.
    Det koster også penger.
    Og på biblioteket får man bare en halv time til rådighet.
    Å ha veldig trang økonomi er så forferdelig tungvint, og det passer ofte veldig dårlig sammen med uhelse.

    Det betyr vel også mye om man er vant til samfunnsengasjement hjemmefra.

    Men så er det det at ikke alle av oss er like skriveføre.

    • Joda, for all del. Det er på langt nær det samme å sitte på en nettkafe/et bibliotek e.l.

      Nå skal det sies at man har prioriteringer på slikt mye på samme måte som man har på andre ting.

      Dårlig økonomi / dårlig helse vet jeg ganske mye om, og det er absolutt ingenting som tilsier at man ikke kan ha PC selv om økonomien er trang. PCer kan man faktisk få tilnærmet gratis. Nettilgangen krever dog litt penger, som regel, om man ikke har en snill / uvitende nabo man kan snylte på.

      Det største problemet er nok de som ikke tør – det være seg pga. psykiske problemer, eller rett og slett liten tro på seg selv, og sine egne meninger. Og, selvsagt, de som rett og slett ikke evner å sette sammen mer enn to ord i en setning. De sistnevnte velger som regel å bruke kommentarfeltene hos nettavisene…

      (Ja, jeg fleiper litt, men jeg skjønner for så vidt alvoret. Den eneste formen for «elitisme» jeg kan tenke meg at Twitter og andre arenaer former er at det er nettopp oss skriveføre/utadvendte/sosiale mennesker som uttaler oss – de som ikke slipper til på andre arenaer sliter gjerne også med å slippe til på de nye, digitale arenaene).

  4. Ros først; Mange gode poenger, og jeg er misunnelig på din evne til å formulere tankerekker på en lettlest måte.

    Jeg er på Twitter, men tvitrer pt. ikke så mye. Nå for tiden følger jeg blant annet journalister, mediefolk og andre som kan mye om bloggosfæren og har god kunnskap rundt sosiale medier.

    Disse legger ut lenker til artikler som jeg leser begjærlig. Jeg har snappet opp mye snacks de siste par ukene på denne måten – og «eliten» fungerer som et filter for min informasjonsinnsamling. Jeg snylter på dem, på sett og vis. Hvilket også er en måte å benytte Twitter på.

    At (relativt mange) folk av ulike årsaker ikke deltar – eller kommer til å delta – på de sosiale mediers arena, er et problem man bør ta alvorlig. Og man må gjøre det nå. Hittil har en stemme nådd mange. Fra nå vil mange stemmer nå mange. Maktstrukturen endres.

    De tause kan komme til å bli usynlige. Hvem skal være deres røst?

    • Morten: Først, takk for skryt! Alltid hyggelig å tenke på at du leser det jeg skriver. Og innlegget ble underveis inspirert av diskusjonen vår med Nikko. Derav sitatet ditt.

      Jakob og Morten: Vi må være deres røst.

      Skolevesenet har heldigvis kommet svært mye lengre i sitt arbeid. Mine døtre på 9 og 11 har begge digitale porteføljer på skolen. Hun på 9 hadde sin første powerpointpresentasjon for klassen i 2.klasse før hun fylte 8 år. Den eldste leverer de fleste av leksene sine på It’s Learing – noe som ikke er et krav, men en mulighet for dem som mestrer og har anledning til dette. De besitter allerede en enorm kompetanse. Begge har egne blogger (som følges nøye av oss voksne)Dessverre vet jeg at de ikke er representative for alle norske barn, og der ligger det en stor ufordring ift å kartlegge barns kompetanse og forutsetninger. Når jeg hører mine beskriver de enorme forskjellene i egen klasse, så tenker jeg at disse utfordringer dreier som en større og ikke godt synlig gruppe, som antagelig er større enn vi liker å ta innover oss.

  5. Morten har et stort og viktig poeng i det siste: Hvem skal tale de tauses sak? Jeg tror skoleverket sitter på flere nøkler nå enn vi aner: Å dreie elevenes innfallsvinkler inn på sosial ytring, snarere enn å bli passive konsumenter. Det er mye å lære av hva elevene plukker opp selv, også. For målet må være å føle at man har andre valg enn taushet.

  6. Det er vel bloggerne som skiller klinten fra hveten? En twittrer uten blogg blir, ikke helt komplett? Her er du i eliten som klarer å fange interessen min i mer en ett blogginlegg :-)
    Godt blogget

  7. Godt utført blogg. Det er som du sier veldig mange journalister og mdiefolk på Twitter. De er nok i et klart flertall. Og så går journalisten Ulstein bort og kaller denne gruppen «eliten». Er det et forsøk på å definere seg selv inn i samfunnets elite? Jeg opplever nemlig ikke denne gruppen som samfunnets elite. Kanskje politikere er det, men treadisjonelt er jo ikke journalister samfunnets elite jamført for eksempel Bourdieu. Hmmmm… Det lukter en bloggpost om elitebegrepet gitt… I’ll be back

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s