Jakob og Morten: Vi må være deres røst.

Skolevesenet har heldigvis kommet svært mye lengre i sitt arbeid. Mine døtre på 9 og 11 har begge digitale porteføljer på skolen. Hun på 9 hadde sin første powerpointpresentasjon for klassen i 2.klasse før hun fylte 8 år. Den eldste leverer de fleste av leksene sine på It’s Learing – noe som ikke er et krav, men en mulighet for dem som mestrer og har anledning til dette. De besitter allerede en enorm kompetanse. Begge har egne blogger (som følges nøye av oss voksne)Dessverre vet jeg at de ikke er representative for alle norske barn, og der ligger det en stor ufordring ift å kartlegge barns kompetanse og forutsetninger. Når jeg hører mine beskriver de enorme forskjellene i egen klasse, så tenker jeg at disse utfordringer dreier som en større og ikke godt synlig gruppe, som antagelig er større enn vi liker å ta innover oss.

Men, i mellomtiden må vi i det minste ikke glemme røstene deres – og om vi ikke snakker på vegne av – så får vi som har en stemme, la folk snakke gjennom oss. Det viktigste av alt; vi må ikke glemme dem.

Når det er sagt, så er jeg enig med deg resonnementene dine rundt Twitter vs Facebook for eksempel. Personlig bruker jeg FB og MSN mindre enn på lenge, thanks to Twitter.

Men når det gjelder folks valgmuligheter når det gjelder å delta aktivt – og din understrekelsen av dette valget, så synes jeg du forenkler det. Noe som opplagt er lett å gjøre for oss som er ressursterke og besitter den kunnskapen vi gjør.Ved å avfeie det med at det er et valg og at det er lite vi kan gjøre fordi alle mulighetene ligger der, så fraskriver vi oss ansvaret for å bidra til å gjøre det enda mer tilgjengelig, inkluderende osv. Vi må ikke havne i den grøfta

Jeg er på Twitter, men tvitrer pt. ikke så mye. Nå for tiden følger jeg blant annet journalister, mediefolk og andre som kan mye om bloggosfæren og har god kunnskap rundt sosiale medier.

Disse legger ut lenker til artikler som jeg leser begjærlig. Jeg har snappet opp mye snacks de siste par ukene på denne måten – og “eliten” fungerer som et filter for min informasjonsinnsamling. Jeg snylter på dem, på sett og vis. Hvilket også er en måte å benytte Twitter på.

At (relativt mange) folk av ulike årsaker ikke deltar – eller kommer til å delta – på de sosiale mediers arena, er et problem man bør ta alvorlig. Og man må gjøre det nå. Hittil har en stemme nådd mange. Fra nå vil mange stemmer nå mange. Maktstrukturen endres.

De tause kan komme til å bli usynlige. Hvem skal være deres røst?

Nå skal det sies at man har prioriteringer på slikt mye på samme måte som man har på andre ting.

Dårlig økonomi / dårlig helse vet jeg ganske mye om, og det er absolutt ingenting som tilsier at man ikke kan ha PC selv om økonomien er trang. PCer kan man faktisk få tilnærmet gratis. Nettilgangen krever dog litt penger, som regel, om man ikke har en snill / uvitende nabo man kan snylte på.

Det største problemet er nok de som ikke tør – det være seg pga. psykiske problemer, eller rett og slett liten tro på seg selv, og sine egne meninger. Og, selvsagt, de som rett og slett ikke evner å sette sammen mer enn to ord i en setning. De sistnevnte velger som regel å bruke kommentarfeltene hos nettavisene…

(Ja, jeg fleiper litt, men jeg skjønner for så vidt alvoret. Den eneste formen for “elitisme” jeg kan tenke meg at Twitter og andre arenaer former er at det er nettopp oss skriveføre/utadvendte/sosiale mennesker som uttaler oss – de som ikke slipper til på andre arenaer sliter gjerne også med å slippe til på de nye, digitale arenaene).

Det betyr vel også mye om man er vant til samfunnsengasjement hjemmefra.

Men så er det det at ikke alle av oss er like skriveføre.

Dette med ressurser til “stemmeløse” – det er i dagens samfunn ingenting som tilsier at man ikke kan være aktiv på nett selv uten egen PC. Det finnes nettkafeer, og det finnes bibliotek, skoler og ungdomshus.

Jeg mener at de som ikke tar del i en offentlig debatt, det være seg i aviser, på Twitter, på Facebook, på nett generelt – de har valgt nettopp det. Selvsagt finnes det grunner til at man ikke orker, som kan gå på fysiske og psykiske problemer, “nok med sitt eget” osv. Men det er fremdeles et valg.