Kommentarer til: Hjertemøter

Av: Curly

Curly — Sun, 07 Jun 2009 12:10:34 +0000

De fine kommentarene står seg som blogginnlegg alene, Inger – jeg tror vi er veldig enige! Og du setter meg på viktige tanker nok en gang, takk

Av: Inger

Inger — Fri, 05 Jun 2009 14:34:33 +0000

Jeg mistolket det du skrev om å måtte være den sterkeste, og derfor måtte holde andre på armlengs avstand. Beklager at jeg skapte forvirring,men ettertanke kan vel uansett være nyttig.
Du er jo da en bekreftelse på teorien min om at mennesker som er venner med seg selv,utvikler konstruktive og livsbejaende egenskaper.Spørsmålet blir hva som skal til for at alle mennesker skal bli venner med seg selv,og dermed oppnår et rikere liv.

Jeg tror at vi må bryte med vår kulturav– ihvertfall slik jeg har opplevd den. Der lages det et ferdig oppkonstuert billede av hvordan et menneske skal være, og så er det opp til den enkeltes moralsk/etiske vilje å gjøre seg så identiske med billedet som råd. Ingen kan lykkes med dette,og resultatet er nederlag,frustrasjon og destruktive krefter som må skjules som en farlig hemmelighet.

Alternativet er å se på oss selv som levende skapninger som i likhet med alle andre livsformer har drivkrefter i oss mot å vokse og modnes for å virkeliggjøre iboende egenart. Når livsprosessene stanser opp,er det derfor livsvilkårene det er noe i vegen med,ikke den moralsk/etiske viljen. Oppgaven er å forløse livskrefter, ikke å drive med “moralsk opprustning”.

Av: Curly

Curly — Thu, 04 Jun 2009 18:50:44 +0000

Jeg er langt på vei enig med deg, Inger og du har gitt meg noe å tenke på. Jeg liker å tro at jeg kan skrive slik jeg gjør fordi jeg er venn med meg selv, fordi jeg er åpen og er romslig. Kommentarene dine fikk meg til å stoppe opp og dvele litt ved akkurat det. For man faller vel aldri 1oo prosent på plass i seg selv – er ikke livet en evig vandring gjennom endring? Komplette blir vi aldri – heldigvis – tenk så kjedelig om så var? Helt på plass i meg selv er jeg ikke, men det å være ærlig med seg selv og leve som man prediker, det tror jeg er overordnet alt – og der har jeg heldigvis vært en stund. De andre “små” men viktige tingene, som det å tørre og være svak og ta i mot hjelp eller trøst, det er ting som gradvis har falt på plass over tid og som kjennes godt og riktig når det kan testes ut irl. Så ja, det er deilig og gir meg en enda større trygghet og følelse av å være fri

Av: Inger

Inger — Sat, 30 May 2009 12:19:38 +0000

Det som overrasket meg er at selv ikke du følte deg helt fri fra den slitsomme dobbelttilværelsen hvor noe i det indre må skjules og noe i det ytre må presteres for å oppnå sosial anerkjennelse. Også du opplever det som en stor lettelse å oppdage at din egenverdi som person er mer enn nok,at børa kan slippes ned fra skuldrene og fuglen få luft under vingene. Jeg trodde at den åpenhet,generøsitet og menneskelighet du viser i det du skriver hadde sin bakgrunn i at du fullt ut var venn med deg selv.

Vi bør alle lære oss å bli venner med oss selv. Da tar vi ut det beste i oss selv til egen og andres fordel. Årsaken til at jeg selv lykkes i å bli venn med meg selv i stedet for å være min egen fiende som jeg hatet dypt og inderlig,var at jeg forandret livssyn. Jeg hadde lært meg å se på mine skader og nødløsnigner som forraktelig mangel på moral og etikk. I stedet begynte jeg å se på meg selv som en del av naturen. Alle former for natur har drivkrefter i seg mot vokster og modning for å virkeliggjøre iboende egenart. Når ting stanser opp og ender i svakhet og destruksjon, er det derfor livsvilkårene og ikke drivkreftene det er noe ivegen med. Dermde faller alt grunnlag for fordømmelse bort,og mennesker kan vedstå seg selv uten frykt.

Av: Curly

Curly — Sat, 30 May 2009 06:12:41 +0000

Kloke ord, Inger og takk for at du leser.

Jeg hører gjerne mer om hva du mener var overraskende at gjaldt meg.

Av: Inger

Inger — Sat, 30 May 2009 04:34:25 +0000

Det er påfallende hvor vanskelig det er for oss mennesker å forstå at det er nok bare å være et menneske. Vi må bruke en eller annen ytre egenskap som krykke for å støtte opp selvfølelsen. At dette også gjaldt deg,var likevel overraskende.

Da jeg i ungdommen var i dyp krise,tenkte jeg: Min aller største drøm er å kunne vedstå alt i meg selv, alle tanker og følelser,og likevel havne ihvertfall noen millimeter over nullpunktet i livsregneskapet.

Vi må lære oss å tenke på en annen måte slik at ingen lenger føler frykt for å vedstå seg selv. Vi må lære oss å innse at det vår kultur fremstiller som mangel på moral og etikk, egentlig er et resultat av dårlige sjelelige livsvilkår.

Av: Curly

Curly — Tue, 26 May 2009 23:59:03 +0000

Late bloomer… Svært beskrivende for den tilstanden jeg føler at jeg befinner meg i.
Jeg tror blomstringen oppleves enda sterkere – og kan hende blir sterkere – når den kommer sent i livet.

En viktig påminnelse om at det aldri er for sent

Av: Curly

Curly — Tue, 26 May 2009 23:57:03 +0000

JAA!! Jeg hadde det helt fantastisk sammen med både deg og naboene dine!!

Du aner ikke hvor mye det betyr å ha deg i livet mitt! Gleder meg allerede til neste gang

Av: Lothiane

Lothiane — Mon, 25 May 2009 10:07:22 +0000

Det er så godt med slike hjertemøter! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, det var ikke før jeg ble voksen jeg virkelig fikk oppleve å bli sett og møtt skikkelig. Late bloomer, men det blir kanskje satt mer pris på når man endelig opplever det man tidligere har savnet?

Av: Tone

Tone — Mon, 25 May 2009 00:00:17 +0000

For en kveld!:)
For en natt!:)

Jeg er så glad for at jeg har deg i livet mitt. Og så takknemlig for at du gir meg gjenkjennelse i en verden som nesten alltid har vært litt ensom.
Gojenta!!