Vet du, jeg traff meg selv mens jeg skrev det også – og ble som nevnt i slutten av innlegget – sittende med flere spørsmål enn svar!

For å ta det først, jeg tror vi tenker nokså likt om både engasjement og reaksjoner/respons. Og etter å ha snoket litt i bloggen din, opplever jeg ikke at du engang er i nærheten av å balansere på kanten (med det forbeholdet om at jeg ikke har dypdykket – enda)

Selv liker jeg ironi og sarkasme, men forsøker å være hensynsfull mht hvilke temaer som omtales. Som regel bruker jeg disse to dimensjonene mest når jeg skriver om meg selv – selvironi er en god ting

Jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensene går – også ift å utlevere seg selv eller andre – men noen meninger har jeg dog om det. Derimot så registrerer jeg at jeg muligens er litt old school og antageligvis ser mer firkantet på det, enn mange andre. Derfor kunne jeg godt tenke meg en ordentlig, litt bred debatt om dette temaet!

Det er ikke ofte jeg engasjeres inn til benmargen, men når jeg gjør det bruker jeg av og til humor og kanskje en smule ironi i min formidling av dette engasjementet. Som regel møter jeg bare støtte, kanskje fordi jeg engasjerer meg i ting som mange andre er enige i, men et par ganger har jeg fremkallt reaksjoner som ikke har vært i tråd med mitt eget syn. Det er her jeg begynner å lure hvorvidt du, med det du skriver, tenker på bloggere som meg. For min svakhet ligger nemlig i det at når noen svarer på mine skriblerier fordi de er uenige, så får de svar på tiltale. Svarer de meg med bannskap, latterliggjøring og en (etter min smak) smakløs ironi – ja, da kan tastetrykkene mine bli ganske så spisse. Er de derimot seriøse motinnlegg, med en ironi som står i stil til innlegget, da får de også et skikkelig svar tilbake.

Så hvor går grensa? Jeg synes dette er vanskelig, men du kommer så absolutt med et viktig poeng.