Jeg elsker historier og har alltid vært dypt fascinert av de ulike måtene man kan fortelle historier på. Hver eneste dag i møte med pasienter og deres pårørende, blir jeg fortalt de vondeste, mest unike og fascinerende historiene man kan tenke seg. Ikke rent sjelden overgår historiene mine verste mareritt men også mine fineste drømmer.
I studietiden og senere i praksis, ble jeg opplært til å ta i mot det pasientene hadde å si – ta i mot historiene. Som voksen og betydelig mer livserfaren, gremmes jeg over uttrykket å ta i mot. For hvem er det som tar – og hva er det som blir tatt fra hvem? Jeg foretrekker å lytte til menneskers historier.
Det slår meg stadig at det å lytte til folks historier er en kunstform – en utdøende sådan. Samfunnet har utviklet en overdreven tiltro til teknologi og forskning. Helsevesenet på sin side – herunder psykiatrien – er ikke lenger kapabel til engang å sette en diagnose uten å ha foretatt en test først. Dette til tross for at diagnoser – med god vilje – også kan sees på som en form for forståelse og anerkjennelse av en historie. For ikke å glemme – en måte å nyttiggjøre seg av menneskers erfaringer på.
Gjennom arbeidet med Den store mobbeboka for voksne har jeg blitt betrodd vonde, sjokkerende men også gode historier. I dag slo det meg, da jeg leste nok en mail hvor en godt voksen mann takket for at jeg skapte en anledning for ham til å fortelle sin mobbehistorie, at det å få fortelle sin historie, er et like grunnleggende behov i oss mennesker som det å spise. Kan hende er det enda mer betydningsfult. Mat holder oss i live og historiene er det som gjør livene våre verdt å leve. Historiene er plassert i hjertet av menneskets eksistens – riktig nok ikke valgfritt men like fullt essensielt.
Aristoteles sa en gang at historiefortelling er det som gir oss en verden å dele. Nøkkelverbet er å dele. Vi kommuniserer gjennom å dele historier og subjektivisere erfaringene våre – og det er gjennom subjektive erfaringer vi knytter oss til og identifiserer oss med andre mennesker. Uten overgangen fra naturen til det narrative, fra opplevd tid til tiden som kommer, er det diskutabelt om et utelukkende biologisk liv noensinne vil kunne regnes som et menneskelig liv.
Når noen spør deg hvem du er, forteller du historien din ved å sette din nåværende tilstand i lys av tidligere minner og fremtidige forventninger. Historiene bryter opp tiden – de bringer fremtiden inn i fortiden. Historiefortelling forutsetter minner, fantasi og uttrykk.
Bak hver historie, er det et unikt menneske som står for formidlingen – det er historien som såden, temaet og ikke minst mottakeren – lytteren eller leseren. Historier, sa Aristoteles, er det som gir oss en verden å dele. Det er etter min (og mange andres) mening det som danner det unike grunnlaget og potensialet for bloggenes eksistens. Ved å dele historier med hverandre, enten det er gjennom en personlig blogg som A Curly life, eller gjennom blogger som Erfaringsbloggen og Mobbebloggen, skapes det en verden vi kan dele. Selvsagt kan historier splitte opp relasjoner, men uten historiene er det allikevel ingenting som binder oss sammen.
Uten historier har vi ikke grunnlag for medfølelse – og heller ikke for å skape en meningsfull og bedre verden.
Goodwill
mai 29, 2009
Gode ord, Curly! Sagt på en annen måte – det er historier og kultur som gjør at vi ikke bare eksisterer men også lever.
Mylian
juni 5, 2009
Nydelige ord, godt formulert.
Og jeg kjenner meg veldig godt igjen i ordene. Historiene mine er en del av meg, noen ganger beklageligvis, andre ganger heldigvis. Jeg er både trist og glad for at jeg har historiene med meg, og er utrolig glad for å ha funnet et medium som tar vel imot historiene mine.
Mylian.
Embla
juni 7, 2009
Hmm. Godt skrevet, og godt tema! Dette krever ettertanke.. det er i grunnen sant – vi må ingenting. Så hvorfor er det så mye jeg skulle, burde og må i mitt liv? Som gjør at jeg kjenner meg så mislykket om/når jeg ikke klarer?
Takk for påminnelse om valg – eget valg.
Klem
Curly
juni 7, 2009
Fine Embla, ettertanker kan være gode tanker – bare de ikke tar fullstendig kontroll
Jeg har også skullet, måttet og burde ha gjort forferdelig mye i livet – og fortsatt… Men allikevel, jeg merker at jeg låser meg når forventningene blir så store – når alt som skal skje, MÅ skje og at jeg føler jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt. Derfor har jeg blitt streng med prioriteringene, og ikke minst streng ift hvordan jeg tenker om de tingene jeg skal gjøre. Faktisk er det en fin måte å samle krefter og spare energi på
(ps, tror du mente å skrive under et annet innlegg – men her hos meg MÅ du ingenting
*krølleklemmer*
Trond
juni 7, 2009
Du sier mye bra her, men jeg mener du har et litt feil utgangspunkt. Du skriver som om det å ta imot betyr å ta noe, uten tanke på hvor det kommer fra eller “kildens” standpunkt til det hele. Det er FEIL. Å ta noe imot er KUN noe som kan skje dersom det blir gitt. Om ingen gir, kan ingen ta imot. Man kan ta, men ikke ta imot. Det er der forskjellen mellom ‘å ta’ og ‘å ta imot’ ligger – at det er en aktiv “utdeler.” Noe som tas imot må gis eller deles, men noe som tas kan være rent tyveri.
Spørsmålet ditt “Hva er det som blir tatt fra hvem?” faller her gjennom, da du rett og slett ikke har sett forskjellen mellom å ta (kan være frivillig eller ufrivillig fra givers side) og å ta imot (MÅ være frivillig fra givers side). Uten å se denne elementære forskjellen mellom to uttrykk faller hele grunnlaget for denne posten bort. For å illustrere, tenk på de engelske oversettelsene av henholdsvis “ta” og “ta imot”: det første blir “take,” som definitivt er et negativt ladet ord, mens det andre kan bli “recieve,” “accept,” eller “be given.”
Curly
juni 7, 2009
Takk for et godt innspill, Trond! Jeg ser at jeg har forklart meg kronglete om akkurat dette og skal fintenke frem en annen måte å formulere den delen av innlegget på. Selvsagt er jeg er vel vitende om forskjellen på å ta og ta i mot.
Forøvrig mener jeg resten av innlegget mitt står støtt alene da det ikke utelukkende handler om å ta og/eller å ta i mot som sådan.
Fint med tilbakemeldinger som skjerper og finspisser skrivingen