Når livet herjer

Jeg har vært alvorlig syk de siste dagene og mottok for noen dager siden en melding hvor det stod: For noen utfordringer du blir stilt ovenfor! Det er leit at dette skulle skje deg. Blir helt satt ut av at livet herjer slik med deg. Du har hatt mer enn nok nå. I en annen sms stod det: Ta den tiden du trenger, kjære venn. Du byr alltid på så mye av deg selv og gjør så mye for andre, nå er det din tur til å ha fokus på bare deg. Dette er kroppens måte å si i fra om at det er nok nå. At det er på tide at du innvilger deg selv en pause.

Når livet herjer, er det godt å kjenne en sterk indre ro som bekrefter at alt kommer til å gå bra, at jeg ikke trenger å kjempe i mot – men jeg kan ligge stille og kjenne at jeg tåler å ta i mot. At tiden er og at tiden kommer. Når basillene forsvinner venter mengder av overskudd og kreativitet på å få sin forløsning – vel vitende om at jeg kjenner min begrensning og ingen lenger får alt av meg.

Når livet herjer, er det godt å tenke på alt det fine som nettopp har skjedd – hjertemøter, bokskriving og #tweetup som alt på sin måte, bekrefter at gode vennskap er i emming og at en spennende sommer står for døren.

Når livet herjer, varmer det mer enn ellers å bli kontaktet av Victoria med forespørsel om å delta i en paneldebatt om psykisk helse og internett, sammen med Virrvarr (i regi av Tidsskrift for psykisk helsearbeid) – fordi hun synes Virrvarr og jeg er “helt fantastiske formidlere av dette temaet”.

Når livet herjer er det godt å kunne flykte inn til Flinke Pike, som på gjenkjennelig vis og alltid med et tydelig håp, beskriver steder mange av oss andre flinke piker tidvis har befunnet oss. Det er godt å snakke med Neglecta om livet i sin helhet og lese hennes nære, rå og glimtvis svært erotiske hverdagsglimt. Mannunderveis har blitt en viktig samtalepartner og venn, som bidrar til ro og tilfredshet over det som for andre kan virke annerledes, men for meg, riktig og godt.

Inger la inn en kommentar i Hjertemøter, hvor hun uttrykte overraskelse over at også jeg (?) har måttet bruke en eller annen ytre egenskap som krykke for å støtte opp selvfølelsen. Videre var hun overrasket over (hennes ord:) at jeg  ikke følte meg helt fri fra den slitsomme dobbelttilværelsen hvor noe i det indre må skjules og noe i det ytre må presteres for å oppnå sosial anerkjennelse. Hun trodde at den åpenhet, generøsitet og menneskelighet jeg viser i det jeg skriver hadde sin bakgrunn i at jeg fullt ut var venn med meg selv.

Hun gav meg noe å tenke og jeg ble overrasket over hennes overraskelse. Jeg liker å tro at jeg kan skrive slik jeg gjør fordi jeg stort sett er venn med meg selv og fordi jeg er åpen og romslig. Kommentarene hennes fikk meg til å stoppe opp og dvele litt ved akkurat det. For man faller vel aldri 1oo prosent på plass i seg selv? Er ikke – og skal ikke livet være en evig vandring gjennom endring? Blir man noensinne komplett? Fullt ut venn med meg selv, er det et mål? Det er alltid noe jeg kan bli bedre eller flinkere til. Situasjoner hvor jeg skulle ha vært mer romslig og mennesker jeg skulle brukt mer tid sammen med. For meg handler ikke det om at jeg ikke er bra nok som jeg er, men en trivsel med å være i utvikling og samtidig ha et øye for andres behov.

Over en lengre periode, har jeg jobbet- og lykkes med synes jeg selv – å være ærlig med seg selv og forsøke å leve som jeg “prediker”. For min del har har det vært – og er fortsatt – en viktig del av prosessen kalt livet. Et liv hvor andre “små”, men viktige ting som det å tørre og være svak og ta i mot hjelp eller trøst, er ting som gradvis har falt på plass over tid og som kjennes godt og riktig når det endelig kan testes ut i virkeligheten.

Når livet herjer er det rart, men godt å kunne si: Ikke gå i fra meg. Jeg er redd og trenger å vite at du er i nærheten (og det er han).

Når livet herjer er det godt å få sykebesøk av en god venn som har sett meg på mitt sterkeste og svakeste og som har med seg en nydelig hjerteskål fylt med smågodt:

Vet du, livet kan være godt selv når det herjer!