Tie eller tale? det er spørsmålet

Posted on juni 13, 2009 avCurly

30


Som jeg skrev i innlegget Stillhet og stigma, opplever jeg daglig ting jeg mer enn gjerne skulle ha delt med bloggosfæren. Når sant skal sies, må jeg i blant tvinne fingrene hardt sammen for ikke å ta tastaturet fatt. I dag er det nok en slik dag. Ikke fordi jeg har vært på jobb og opplevd noe spesielt, men fordi jeg nå i to dager har kunnet lese pressens omfattende dekning av Hank Von Helvetes korstog mot psykiatrien (db.no, budstikka.no, vg.no) og fordi jeg innser at mine uttalelser både om dekningen av saken – rent prinsippielt – og mine personlige meninger om HVH’s korstog, risikerer å bli oppfattet som uttalelser fra en leder og talsmann for arbeidsplassen min. Derfor skal jeg være snar til å understreke at min øverste leder på korrekt vis, har uttalt seg om saken her. Jeg stiller meg lojalt bak hans uttalelser og understreker samtidig at dette innlegget skrives av Curly som privatperson.

Jeg ble  i går kveld bedt om å kommentere og aller helst blogge noe om gårsdagens sak på db.no (som du kan lese her) Det skal ikke stikkes under en stol at jeg allerede da kjente en visse symptomer på skrivekløe. Halvt på fleip svarte jeg en Twitter-venn at – ja, det jeg kan godt – og det burde jeg – men da bør jeg vel skaffe meg en livvakt først? I dag har db.no fortsatt sin dekning av HVH’s korstog mot psykiatrien. abcnyheter.no dekker saken like glupsk og helt sikkert også under dekke av ytringsfriheten. Jeg burde tie, men er usikker på om jeg klarer det.

Når du først skal skrive noe, tenker kanskje du som leser dette, så burde du plukke fra hverandre Scientologkirkens skremmende ideologi – som jeg bevares – ikke bekjenner meg til på noe som helst måte, og som stadig virker å ødelegge menneskeliv. Som mange andre, har jeg sett og lest nok til klokelig å la være.

Jeg kjenner et snev av trang til å forsvare min egen bransje som nok en gang utsettes for massiv og unyansert generalisering. En bransje som på ingen måte er uten feil og mangler. Vel vitende om dette – og fordi de fleste av oss både er kompetente og gjør så godt vi kan – er jeg allikevel stolt over å ha av mitt daglige virke i psykiatrien.

Jeg har dessuten en inderlig trang til å stille spørsmålstegn ved pressens dekning av saken – sett fra flere perspektiv. For i hvilken grad bryr den seg om å beskytte mennesker fra å blamere seg? Kjenner pressen overhodet intet ansvar for konsekvensene det kan få når alvorlige temaer og triste skjebner tabloidiseres gjennom overskrifter som at Psykiatrien dreper barn? Jeg nøyer meg med å mene at det å gå til korstog mot psykiatrien på generell basis – med skremmende virkemidler som pressen applauderer – dessverre bidrar til å opprettholde stigmaet. Ikke bare rundt psykiatrien – men verst alt – stigamet rundt psykiatriske pasienter.

Videre har jeg egentlig lyst til å skrive om hvordan det er å jobbe med barn som pårørende av psykisk syke og selv ha familiemedlemmer som er syke. Jeg skulle også gjerne ha skrevet noen Pauli ord om hvordan det er å ha barn og ha oppklarende samtaler – både om Scientologikirkens ideologi og at psykiatrien visstnok dreper barn.

Paradoksalt nok – og i ytringsfrihetens navn – mens Hank Von Helvete har fritt leide i norske medier, må jeg som profilert blogger og ansatt i psykiatrien, tie, for ikke å risikere og påvirke arbeidsplassens renomme. Men viktigst av alt -  jeg tie for ikke å skape belastende konsekvenser for familien og i ytterste konskevens sette deres sikkerhet i fare.

Som et lite apropos – enten sammenhengen mellom HVH og Scientologi-kirken er medieskapt eller ei – ta deg tid til å se denne snutten  som inneholder svært sterke bilder og ikke er for sarte sjeler:


Posted in: Aktuelt alvor