Takk for at jeg får hvile, mamma

Barna er på en lang og etterlengtet ferie med sin far. Her hos meg har også freden senket seg. Skjønt, både kattene og jeg savner prinsessene. Førstnevnte tråler rommene deres og mjauer – som om om de roper på dem – før de legger seg i hver sin jenteseng. Noe jeg forøvrig også gjør innimellom. Det er godt bare å ligge der og kikke seg rundt. Det gir fred i sjela å kjenne at de er nær meg selv om de er langt borte.

Vi har hatt en krevende, men viktig vår sammen. Barna har vært omgitt av sykdom og dødsfall i nær familie og har ikke vært upåvirket av det som har skjedd rundt seg. Det kunne jo ha vært et poeng, ikke sant – å skjerme barna slik at de hadde forblitt upåvirket av det som skjer rundt seg. I en travel hverdag hadde det i sannhet vært både energi- og tidsbesparende om vi hadde valgt å skjerme dem. Med delt samvær, kunne vi med letthet ha sjonglert med når barna skulle være hvor, og på den måten ha minsket belastningene og skyndet oss igjennom sorg og bekymring.

Det skal ikke underslåes at det var med tungt hjerte jeg gav slipp på barna for at de skulle få være tilstede og delaktige i noe av det vondeste livet har å by på. Det fristet å si at de skulle bli værende hos meg og heller avledes med fotballkamper og hyggeturer. Men, vi valgte det annerledes. Et nærmest umenneskelig, men like fullt riktig valg. I en telefonsamtale konkluderte vi med at – sammen eier vi tiden som skal til for å gå igjennom livets gang sammen med barna – inkludert den delen som er vond og brutal.

For noen måneder siden bekymret jeg meg for eldsteprinsessa, som sjelden er med noen hjem eller har med seg noen hjem etter skolen. Da jeg tok opp dette med henne – for å utforske om noe var galt – fikk jeg et tankevekkende svar:

Ærlig talt, mamma. Jeg er sammen med venner hele dagen på skolen. Jeg er sammen med andre barn på teaterskolen, håndballen og dansingen. Du av alle i hele verden, som elsker å være alene, må da vel skjønne at jeg vil være litt alene også – uten mas? Du trenger ikke å bekymre deg, jeg har venner men jeg orker bare ikke å være sammen med dem hele tiden.

For noen uker siden, da vårens turbulens omsider var i ferd med å dempe seg, stod jeg vanen tro på kjøkkenet en ettermiddag og skyndet meg å lage middag før barnas fotballtrening. Minsteprinsessa satt mistenkelig stille ved spisebordet og gjorde lekser. Da jeg kikket inn til henne, så jeg en trist jente som satt slukøret og svor over norskbøkene. I det jeg påpekte at hun måtte forte seg å gjøre leksene – så hun fikk spist før trening – oppdaget jeg at de ellers så gnistrende øynene var matte. Plutselig fór en tanke gjennom hodet mitt om at – nå er det nok! Jeg vil ikke mer! Dette er galskap! Hvorfor i all verden må hun på fotballtrening i dag? Hvorfor kan hun ikke gjøre lekser etter å ha hvilt litt i stedet?

Jeg bråsnudde, gikk inn til henne  og sa at jeg trodde hun egentlig trengte å slippe trening i dag. Hvorpå hun straks svarte: Kan jeg virkelig det, mamma?

Etter middagen forsvant begge jentene opp på rommene sine, hvor de lekte, sang og spilte på pcene sine. Da det begynte å nærme seg leggetid, kom den minste smilende ned til meg å sa:

Takk for at du lot meg få være hjemme å hvile i kveld, mamma…

Det er mange grunner til at man tidvis kan føle seg som en dårlig mor, men denne kommentaren sier mer enn noe annet om hva jeg var i  ferd med å bli. Ei batteridreven høne under sterk påvirkning av aviser, helsesøstre, lærere og legers stadige påpekninger om at dagens barn er så skrekkelig inaktive, og  at vi virkelig må passe oss for alle helsefarene forbundet med dette. Barn må trene, være sosiale og for ikke å glemme – de må være kule og som alle andre barn. Får man til alt dette, helst hele tiden, da er man en god mor, da.

Høstens mantra, som for alvor starter på vår 14 dagers ferie i Hellas senere i sommer, er stjålet fra boken Slow av Carl Honoré: Let’s speed up The Slow Revolution…

About these ads

31 thoughts on “Takk for at jeg får hvile, mamma

  1. Åh… Herlig, sår lesing.. Ja, barn idag har foreldre som har mange forventninger hengende over seg – og skyndte seg? Det lærer barn altfor tidlig.. Tankevekkende dette her.. Høres ut som du har noen kloke og bevisste barn :)

  2. Nå sitter jeg her med tårer i øynene – herrefader så fint! Godt fortalt og et godt eksempel på hvor blindt vi spinner i vei, fortere og fortere til livet er ute av vår kontroll … så er nå du slett ikke blind! :)
    Godt gjort å se dette, bli obs og tilstedeværende.
    Og tårene mine … vel, de kom av blandede årsaker – noen av de er at jeg så gjerne skulle evnet å ta vare på meg selv slik du gjorde med jentene dine her :)
    Du er inderlig god! Og jeg kjenner jeg blir så glad i deg! Klem fra meg :)

    • Takk for nydelige ord, Embla – nok engang blir jeg rørt av kommentarene dine…

      Vet du, jeg ble ikke alltid tatt godt vare på som barn – men heldigvis har jeg med årene lært meg å ta godt vare på meg selv. Og det er godt å kjenne at jeg klarer å ta grep og velge annerledes for mine barn. Du skjønner, det er aldri for sent ;)

      Glad i deg også!

  3. Det er så deilig å lese dine historier, dine betraktninger og dine sterke innblikk av innsikt om mye og mangt. Jeg superpumakosermeg. :)

    Selv har jeg brukt flere år på å gå sakte og kjenner absolutt hvordan det har ført meg inn i en helt annen indre ro, samt at jeg får med meg mer enn før.

    Om barna lærer at de betyr noe kun om de presterer og er i prestasjonsmodus hele tiden, går de glipp av å nyte her og nu, livets små undre som de vil oppdage når de går sakte.
    At sakte ikke alltid er galt, men nødvendig for å bearbeide alt av inntrykk som kommer servert gjennom en hel dag.

    Det er en viktig jobb du gjør med dine blogger Curly, du setter mange emner på dagsorden på en god og medmenneskelig måte. :)

    Glad i deg vakreste krølle. :)

    • Kjære Barbro – noen ganger må jeg rett og slett vente litt med svare, fordi jeg blir så inderlig hjertevarm og glad. Dessuten, svarene dine er ofte små blogginnlegg i seg selv, vet du det? ;)

      Glad i deg også, Barbroen min ;)

  4. Skriver så sakte at jeg ikke får med meg alle ordene i setningene…

    Men tenker at det er forståelig nok.. (Ler for meg selv)

    (kanskje livet går alt for sakte hos meg?)

  5. Nydelig tankevekker, som jeg tror treffer de mange av oss som haster heseblesende avgårde!
    «Tidsklemma» er skummel! Vi må tillate oss å stoppe opp. Nyte, sanse, være…. med god samvittighet!:D

  6. Gode, tankevekkende tanker, Curly. Jeg kjenner meg jo igjen, selvsagt gjør jeg det. Min to er svært ulike, den ene er særdeles bedagelig anlagt og trenger å dyttes litt på for å være litt i aktivitet, i det minste, mens den andre nesten må fysisk bremses i blant for å ikke brenne lysene i begge ender altfor mye.

    Det er viktig med antenner for hva de tåler og hva de trenger, de små. Men også for oss selv. Vi trenger å rydde oss pusterom i blant vi også, vi som ikke er fullt så små lenger…

    Sa han, tittet ut av vinduet, og drømte seg bort til en vakker plass ved fjorden…

  7. Veldig interessant lesning! Noen tanker fra min side:
    – først mener jeg det er _veldig_ viktig at du velger å la jentene gå gjennom livet uten bortfiltrering av det vonde. Det høres kanskje rart ut, men man må lære seg å ha det vondt også, for å kunne lære seg å takle og bearbeide det. Smerte er en like aktuell del av hverdagen som glede, og ingen tjener på å stenge det ute. Likevel, modig gjort!
    – om det «alle» sier at man må passe på: overdrevent fokus på én ting er aldri bra for noen. Et aktivt liv krever også at man tar det med ro; et sosialt liv krever alenetid. Mennesker er i stadig forandring, og hva man vil forandrer seg til enhver tid i forhold til ens omgivelser. Dersom man ikke forholder seg til dette risikerer man bare å låse seg fast i skadelige handlingsmønstre. Det er kanskje sunt å spise knekkebrød med agurk hver dag, men for å opprettholde mental velvære må man av og til skeie ut med en grillfest ;) Det å gjøre noe man ikke vanligvis gjør kan også hjelpe med å få tilbake fokus på hvorfor man gjør ting – f.eks. trening – til tross for at det etter mange gjentagelser kan virke meningsløst og traurig.

    • Takk for en meningsfull og viktig kommentar, Trond :)

      Jeg for min del, har i hvert fall hatt godt av slike tankevekkere. I ettertid, så kjenner jeg at en tristhet jeg har kjent på ganske lenge – faktisk har forsvunnet. En tristhet jeg nå skjønner handler om at jeg savner å være sammen med barna mine de ukene de er hos meg. Jeg kjenner at jeg rett og slett ikke er villig til å gi fra meg så mye av vår tid lenger – og jentenes inderlige lettelse over mine beslutninger – bekrefter at de fortsatt trenger å være sammen med oss. De trenger tid til å leke, være fri og kreative. Og for ikke å glemme – tid til å ikke måtte gjøre noe innimellom.

  8. Åh.. nå fikk jeg sånn tårer i øynene.. Du skriver det så vakkert, så nært og levende.
    Jeg tror det er kjempeviktig at barna får oppleve og være midt oppi det som er vondt og vanskelig, vi har selv hatt en vinter full av akkurat det. Noen gange har man ingen valg.

    Livet blir fort hektisk nok, og timene er altfor få. Både vi og de små trenger å lage oss pusterom og bare ha fri og ikke skulle noenting som helst..

    Pssst.. Og vi skal også «go slow» i Hellas i sommer, men før det skal båten tøffe oss rundt i sakte fart mellom holmer og skjær..

  9. Nydelig skrevet! Skulle virkelig ønske flere våknet opp av dvalen og tok mer ansvar for sine barn, i den forstand at man klarer å stå imot presset som ulike instanser står for.
    Barn er ikke små voksne og vi som foreldre må ha ryggrad nok til å kunne si nei på barnas vegne.
    Det er vårt ansvar,ikke skolens, ikke helsesøsters, ikke politikerne,og slett ikke hyperaktive organisasjoner/fritidsaktiviter som skal ta det ansvaret å faktisk SE at et barn trenger hvile.

    Og jeg savner,virkelig savner en debatt om dette temaet i media.Det fokuseres i all for stor grad på barn som gruppe, ikke som enkeltindivider. Noen barn vet å sette på bremsen selv, andre ikke.

    Mine barn bremser ikke selv, jeg spør om de orker når jeg ser/vet at de er trette.
    Og vet du, det er blitt den letteste sak i verden for meg å si at i dag tror jeg det hadde vært bra med en time-out. Bare synke ned i sofaen og slappe av,om aldri så mye et fotballag mister en spiller eller skolekorpset mangler et althorn. Sjå ka` det bryr meg!
    Men jeg har øvd meg og manet meg opp til å komme dit hen og virkelig stå i motvind, trampe med føttene og vise trassmunn og si til trenere og dirigenter: «Slik er det og slik blir det.» Barnas helse først.

    Skole og fritidsaktiviteter representerer et sinnsykt jag, og ingen ser ut til å protestere. Man følger bare strømmen og få spør barna om de faktisk ønsker å delta på alt som foregår.Forrige uke kunne vi som familie delta på 6 avslutninger, det endte med ingen. Barnene orket rett og slett ikke, de er dønn sliten og jeg forstår.

    Men er jeg kjerringa mot strømmen? Jepp, det er jeg. Folk får «spørsmålstegnøyne» når jeg forklarer at barnene ikke ønsket å delta, de ville være hjemme i ro og fred. Er det mulig å la vær å stille på en skoleavslutning? JA, det er det, er barna slitne så er de slitne, hvorfor tvinge de ut dørene nå de ikke orker? Men igjen, vi som foreldre må kunne være istand til å se at de ikke orker. La de trekke pusten og kjenne etter.

    Hva er det som gjør at frivilllige tilstelninger er blitt obligatorisk? Hvem har bestemt at man på død og liv SKAL gå, ikke jeg ihvertfall.
    Har man oppegående sosiale barn trenger en ikke bekymre seg for om barnet går glipp av en tilstelning eller to så lenge det er barnets ønske.

    Vendepunket for meg? Jo det ble da snuppa var 8 år og etter et rotterace med avslutninger, der flere gjensto, så hun på meg med slitne øyne, sukket og sa:»Hvor skal vi dag mamma?» Da svarte mamma: «Ingen steder lille venn.»

    Uff, dette ble en avhandling,men du engasjerer.Og jippi til Twitter, det var der jeg fant deg.
    Men i dag skal vi delta på koselig St.Hansfeiring med alt det gode som hører til, vi gleder oss. Fin dag til deg.
    Klem

    • Takk for en flott kommentar, som du burde gjøre om til et eget innlegg på din egen blogg om du har en. På den måten kan vi hjelpe hverandre å få satt dette på dagsorden!

      Dessuten er det fantastisk godt å høre at det er flere enn meg som bryter de sosiale reglene, og lar være å gå tilstelninger innimellom! For tenk – i tillegg til alle aktiviteter og et hardkjør på skolen – så er de i familiebursdager og sikkert bortimot 30 barnebursdager hver, i året. Om man begynner å sette opp slike regnestykker, så tenker jeg flere enn meg får seg en overraskelse.

  10. Nydelig skrevet. Har ofte tenkt på det samme, selv om jeg ikke har barn. Ser altfor mange foreldre som ikke *ser* barna sine, og bare sleper rundt på dem som dyr i bånd. Godt å lese at det finnes foreldre som deg, som evner å virkelig legge merke til barnas ønsker! Barn må få være barn; de er det kortere og kortere av gangen virker det som…

    Og jentene dine virker som velreflekterte, fornuftige små mennesker. Humra godt av svaret den eldste ga deg. Alenetid er godt, det også!

  11. Kjempebra post, god lesing! Jeg er helt enig med deg. Javisst skal ungene få være i aktivitet, men de skal jaggu ha lov til å slappe av og hvile innimellom også. Det er nok av krav som henger over dem fra tidlig alder. Sønnen min gikk på fotball før, men da de begynte med større krav til både ungene og foreldrene, ble det slutt på det. Han kunne godt tenke seg å være med og trene, men alle kampene tok knekken på både ham og meg. Det var også helt uaktuelt for meg å skulle ha ansvaret for å dømme i en del av kampene (jeg har null peiling på fotball).

    Nå spiller han fotball i friminuttene på skolen, men deltar ikke i det organiserte. Det er visst ikke meningen at det skal være moro, bare mas om å vinne.

    Har ofte følt meg som en elendig forelder fordi jeg ikke makter å følge opp like mye som andre (pga sykdom), men sånn er det og det får jeg ikke endret på.

  12. Så nydelig påminnelse !!

    Både mht til barn, smerte og skjerming, noe jeg også har måtte ta stilling til, om enn i litt annen kontekst de siste par årene.. Og ikke minst at man må huske å stanse opp.

    Hadde rent glemt at jeg pleide mene at : alt går litt raskere med en pause :)

  13. Et av de aller beste (og viktigste) blogginnleggene jeg har lest noen gang! Jeg er så enig, så enig, i det du skriver. Jeg tror dessuten at skolen sliter mer på ungene i dag enn den gjorde da vi var små. Det er mer lekser, nøyere måling av resultater og større press sosialt. Barn trenger et sted de kan få puste – når det er DET de trenger. Vi voksne har et stort ansvar i så henseende, å se når de trenger aktivitet og når de trenger en pause.

    PS! Når ungene mine er borte sitter jeg på sengekanten på rommet deres og koser litt med en etterlatt bamse. Det lukter verdens beste barn, varm søvn og lengsel.

  14. Så bra skrevet. Min mor sier at vi fikk ikke være med på fotball, handball etc før vi ble store nok til å ta oss fram og tilbake selv. Enlklere i en småby sikkert. Men jeg tror både foreldrenes og barnas hverdag er for travle idag. Ser det tydelig på oss selv også… Fin tankevekker fra deg:-)

  15. Flott skrevet!

    Du tar tak i de vikitge underliggende tilg som vi gjenfører på autopilot og pløyer gjennom dag inn og dag ut uten å tenke over mening og verdi av disse tingene/gjøremål…
    Keep up !

  16. Det er utrolig fint det du skriver og utrolig viktig. Vi har selv hatt et slikt hektisk liv hvor noen skulle ut på noe hver eneste dag og det var et utrolig stress. Med 4 barn og full jobb var det nesten uutholdelig . Så satte jeg ned foten og valgte bort en del aktiviteter i samråd med mannen min og barna. Hverdagen er blitt en helt annen ogjeg forsøker hver dag å stoppe opp å tenke : Er dete noe vi må og har vi lyst til dette ?
    Utrolig viktig for barna å kunne bare være hjemme og kose seg og ta det med ro en gang iblant. Det setter de utrolig pris på.

  17. Hei,
    Så nydelig historie!!!! Er så alt for mange barn som har en alt for travel fritid, de trenger en pust innimellom de også, sånn som, oss voksne.
    Jeg har 3 barn, når de var yngre og deltok på forskjellige ting satte vi en grense på max 2 fritidsaktiviteter hver. Det fungerte egentlig veldig bra.
    Blir sikkert å lese mere på bloggen din senere, hvis jeg finner den igjen;o). Jeg er ny på wordpress, og dermed ikke så kjent med alt:o).

    Ha en fortsatt fin uke

    Anita

    • Velkommen til bloggen min – og til WP :)
      Du må legge igjen bloggadressen din ved neste anledning, så alle som ser kommentaren din kan komme på besøk å lese ordene dine :)

  18. Til slutt en liten takk til alle jeg ikke har svart. Jeg leser hver eneste kommentar og gleder meg oppriktig over at så mange synes å ha blitt faste lesere av bloggen min. Det gir stor motivasjon til videre skriving!

    Dette innlegget er tredje mest lest av alle de 15o innleggene jeg har produsert det siste halvannet året. Det forteller meg at vi virkelig trenger å sette dette temaet på dagsorden – og at vi mye ofter – må minne hverandre på at det er lov å sakke farten, uten å forgå av dårlig samvittighet. Tiden med barna er bare til låns…

  19. Takk snille! EN kompliment til deg:O) Jo,jeg har blogg,skulle gjerne laget et blogginnlegg om temaet,men jeg har valgt å ha en ren livsnyterblogg,en plass fri for kontroversielle spørsmål og temaer som opprører meg. Jeg kan sparke fra meg på bloggen om jeg vil ser du, men helst ikke. Det er mer enn nok debatter og meningsytringer i mitt daglige virke,kan fort bli for mye av det gode.
    Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s