På vandring

Jeg nyter i øyeblikket innspurten på en svært lat lørdag og kjenner en inderlig tilfredshet over å kunne ligge slik under pleddet og smile lurt for meg selv.

Jeg har i sannhet hatt en kontrastfylt uke med en bratt læringskurve. På den ene siden har jeg oppdaget at jeg ikke lenger – i nettverden vel og merke – er “bare Kristin”. Jeg har hatt et par aha-opplevelser om at langt flere enn jeg tenker over, følger med på hva jeg skriver, hvor jeg skriver og hvordan jeg skriver det. For tiden syssler jeg derfor med å finne ut av hvor privat jeg kan være hvor, hvor langt jeg kan gå i å ytre personlige politiske meninger og for ikke å glemme – om ironi og sarkasme må regnes som en saga blott, nå som jeg ikke “bare er Kristin” - men også “mobbe-Kristin”. Når sant skal sies, oppleves det en smule begrensende når det gjelder kreativitet og skriveglede. Jeg velger dog å tro det bare er i øyeblikket og at jeg om litt blir mer fortrolig med min nye “rolle”.

På den andre siden gjør jeg meg stadig nye erfaringer om hvem som faktisk bryr seg om meg og deler gleden over alt det fine og spennende som skjer rundt meg. Paradoksalt nok, vil mange sikkert hevde, så er jeg  (klok av skade) redd for å oppta for stor plass og skryte for mye. Samtidig jeg kjenner på en inderlig trang til å juble høyt og rope ut til verden hva jeg faktisk opplever for tiden. Jeg opplever nemlig de utroligste ting.

I uken som gikk, var jeg på en fantastisk hyggelig bursdagsfest med omlag 15 gjester, hvor jeg kun kjente bursdagsbarnet. Jeg kan ikke huske sist jeg lo så hjertelig og lenge, og når jeg sist kunne la ironien og sarkasmen få flyte fritt sammen med god vin og åpensinnede mennesker. Jeg knyttet spennende kontakter innen mediebransjen – både profesjonelt og personlig .Og tenkte da jeg dro fra festen, at jeg simpelthen elsker denne kombinasjonen – “mobbe-Kristin” med en politisk agenda som bygger nyttig nettverk og “bare Kristin” som opplever en genuin interesse fra omgivelsene på bakgrunn av hvem jeg er – ikke hva jeg er, slik jeg er vant til i mitt daglige virke.

Videre på min vandring gjennom endring, har jeg nær kontakt med Carl Honoré , som jeg var heldig å bli kjent med på Bloggcamp. Jeg er beæret og stolt over å kunne si at han ser hvem jeg er og hva jeg kan - og at han både veileder og inspirer meg. Jeg innrømmer at jeg blir litt redd og overveldet, for – som det så klisjeaktig heter – jeg både kjenner og får bekreftet at hele verden (kanskje) ligger for mine føtter (hjelp). Starten på dette vennskapet og samarbeidet, har så langt resultert i to blogginnlegg på www.slowplanet.com (og flere spennende prosjekter som jeg skal røpe mer om på et senere tidspunkt).

I går var jeg på vorspiel og bytur med venner jeg ikke har sett på mange måneder og som jeg faktisk – med ett unntak – trodde var i ferd med å forsvinne for meg. Desto herligere å få bekreftet at kontakten er der som før! Kvelden ble så godt som “mobbefri”! Jeg smiler fortsatt ved tanken på hvor herlig det var å bli oppdatert om andres liv og leven – og at det er ubeskrivelig godt å kunne være “bare Kristin” – fullt og helt.

Dagens vandring er over. Med krøllene til værs, tusler jeg i seng mens jeg konstanterer at jeg er lykkelig, redd, overveldet, rik – og bittelitt sliten.