Meg 2.0

Det startet så bra – med nye måter å komme i kontakt på via Internett. Brilliant. Facebook muliggjorde å holde kontakt med venner og bekjente over hele verden, på en ny og herlig måte. Masse moro via virtuell berøring. Deretter åpenbarte Twitter seg, og nå følger jeg kjente og ukjentes tanker og tilfeldige idéer i interaksjon med andre. Jeg kan fortelle folk hva jeg liker på Digg og jeg kan selv blogge, for å dumpe tanker og følelser i det skriftlige rommet. Og det gjør godt – veldig godt, dette å være i kontakt med- og det å være en del av hverandre. Dette har gjort meg til en svoren sosiale medier-entusiast som har brukt mulighetene dette gir, til å skape et utradisjonelt bokprosjekt, promotere og gjennomføre det. Jeg bygger nettverk i rekordfart og ser det meste av tiden nye og uante muligheter gjennom å bruke sosiale medier.

Men, det plager meg også litt. Et par ting har fått meg til å tenke at vi – tross gode intensjoner – kanskje er i ferd med å bevege oss fra Web 2.0 til Meg 2.0.

I går snakket jeg lenge med en venn med afrikansk bakgrunn, på MSN. En samtale som satte ord på uroen min:

”Jeg ser at alt for mange mennesker er avskåret fra alt dette. Spesielt mitt folk i Afrika – noe som ikke er nytt. Det er som ”forventet”, i den øvrige delen av verden. Men hva skjer nå, som stemmene deres ikke drukner  lenger – de er jo nemlig ikke tilstede engang. Fordi de ikke er connected til andre som er det. Du lever i et skur i Togo? Synd for deg, min venn –  ingen småpludring med venner i den virtuelle verden for deg. Barn som jobber på plantasjer i Brasil? Beklager, ingen mulighet for dem til å plante idéer i vårt cyberspace. Svetter du i  den lille trange butikken i Vietnam, sier du? Her finnes det ingen mulighet for deg til å heve knyttneven din i sinne…”

Spar deg, tenker du kanskje – historiene deres kan helt sikkert bli funnet ett eller annet sted på nettet. Ja, kanskje – men da som oftest fortalt gjennom øynene til en eller annen velgjører med ulike motiver for å fortelle historien. Problemet går dypere enn som så. Det handler ikke bare om ikke å være tilstede, eller at stemmene deres blir erstattet av andres.

Vi filtrerer våre interaksjoner – enten det er på Twitter, MySpace YouTube eller på Facebook. Vi filtrerer det ned til et minimum av våre tanker og hvem vi egentlig er. Faktisk så kan vi finjustere adferden vår, slik at den blir som små interaksjonblokker, designet for hver enkel del av egoet som trenger smøring . En applikasjon for hver egeninteresse. En side for hver eneste selvoppslukte sjel. Ditt liv og dine meninger gjennom 140 tegn…

Menneskene som gjør oss til dem vi er, forsvinner mellom linjene i tvitringenes virtuelle verden. Vi oppdaterer status og glemmer hva som definerer oss: Jeg er, fordi vi er.

Og det forblir sant når det gjelder Web 2.0. Men vi, blir plutselig – og altfor lett – til meg. Web 2.0 blir (satt på spissen) Meg 2.0.

Jeg tar meg i det selv også – å definere “oss og vi”, som de som kan blogge, tvitre og ”follow” – som oppdaterer status, poker og “Digger” en historie med falsk dybde. Det nye ”oss”. Satt på kanten; det virkelige ”vi” blir erstattet av et virtuelt ”vi”.

Jeg tviholder på troen om at det fortsatt er et stort og uutnyttet potensiale i den store virtuelle verden. At det fortsatt finnes ønske om å spre ord og være stemmene de til de stemmeløse. Vi må ikke slutte å håpe at at noen faktisk hører oss, når vi roper ut i den store mørke virtuelle verden. Vi må ikke slutte å oppsøke publikum – men kanskje heller gjøre det sammen med Ubuntu-venner, og med det for øye å løse større problemer enn spørsmål om hvorfor ikke flere har lest og kommentert bloggen min i dag? Ubuntu-tanken, vokser – om vi definerer den og gjør den synlig. VI som har stemmene som bærer. I så måte er Oslo Twestival et tiltak jeg støtter fullt ut og liker tanken på å være en del av. Dette til tross for at også dette kan sees på som næring til den indre forfengeligheten vi alle bærer med oss – men som holder hjulene i gang.

Men, så er det altså slik at vi alltid har hatt narcisstene hengende rundt – også på nettet. Noe som forsåvidt er greit nok – det er også med på å skape mangfold. Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det . Jeg snakker nemlig av personlig erfaring. Uten engang å være klar over det, selger man sjela si for en tweet. Uten å være klar hvor lett man kan nære egoet gjennom den riktige status updaten om seg selv. Besatt av antall treff på blogg, kommentarer og followers, blir man til meg-meg-meg. Oppslukt foran skjermen og skånet fra den sosiale kontrollen irl, trenger man ikke lenger å se seg i speilet. Web 2.0 blir som narkotika for egoet – og man er selv den siste til å innse at man er avhengig av  dopet – ”jeg’et”.

Stadig yngre mennesker – men også gamliser på min alder – profilerer seg høyt på nettet, gjennom videoblogger og svært utleverende, kritiske og personlige blogger. Daglig kan man observere mennesker oppslukt av sin egen søthet, fantastiske idéer og sitt eget ego. En formildende omstendighet er, at de ofte ikke er i stand til å merke det selv.  Meg 2.o er som en krefttype, som sakte men sikkert spiser opp det virkelige deg og forandrer deg. Det er innvendig og du kan ikke se det. Du føler det ikke og hører det ikke, men det er skrevet mellom treffene på tastaturet.

Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden? Noe som i utgangspunktet kan demokratisere informasjon, blir istedet til noe individet bruker til å erstatte Ubuntu-tanken om at jeg er, fordi vi er.

Det er muligens i menneskets natur – at vi skaper noe vi mener kan være bra og vi starter med å gjøre det bra. Deretter blir vi forført av kreftene det gir egoet vårt. Vi skaper noe godt, men vet ikke hvordan vi skal regulere det og heller ikke hvordan vi skal regulere oss selv uten speil. Vi blir oppslukt av oss selv uten å skjønne det. Og vi blir som menneskene vi forakter – de som bare tenker på seg selv.  Vi ser det ikke, men det er der – gjemt i tvitringene, i status updates og i treffene på tastaturet som sender egoet ut i den virtuelle verden.

Web 2.0 blir til Meg 2.0. Sosiale medier blir – i ytterste konsekvens – Meg 1.0.

Ikke oppdater stausen din. Oppdater livet ditt – og ikke tweet egoet ditt…

(Ps. Jeg er på avvenning)

About these ads

9 thoughts on “Meg 2.0

  1. Tilbaketråkk: Twitter Trackbacks for Meg 2.0 « A Curly life [curlylife.com] on Topsy.com

  2. Skrev en lengre kommentar som ble spist opp av vortex tidligere i dag. Prøver igjen.

    La meg begynne med konklusjonen: jeg kjøper ikke ideen din om det utbredte samfunnsproblemet Meg 2.0.

    Jeg leser posten din mest som en slags generøs og ærlig selvutlevering om ditt eget forhold til sosiale medier. Jeg tror deg når du beskrirver dine egne erfaringer. Jeg detter av lasset når du generaliserer erfaringene og gjennom dem forsøker å beskrive et økende samfunnsproblem.

    » Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det», skriver du. Jeg synes du tar en Jan Omdahl her. Til hans narcissismeanklager svarte jeg:

    «Oppmerksomhetssyke fungerer på Twitter sånn omtrent som det gjør i det analoge liv, det opptrer arbitrært og sier sannsynligvis langt mer om hvordan mennesker fungerer, enn miljøet.»

    Med det så mener jeg at web 2.0 ikke kan klandres for at noen benytter anledningen til å gnikke ekstra mye på eget speilbilde. Hadde de ikke hatt mediet å bruke som speil, ville de sikkert funnet andre vannpytter å drukne seg i. Eventuelt brukt ennå mer tid på badet.

    «Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden?» Spør du videre.

    Her henger jeg ikke med. Skal sosial interaksjon og nettverksbygging splitte folk? Hvordan får du den ligningen til å gå opp?

    I mine øyne gjør du en salig blanding av jeg-erkjennelser og man-betraktinger. Du går fra ‘jeg’ til ‘man’ uten å blunke, og det funker dårlig, som regel. Noe av problemet er antageligvis at jeg ikke kjenner igjen webben i beskrivelsene dine, og siden du ikke eksemplifiserer med empiri så faller jeg stadig tilbake på at du stort sett snakker ut ifra/om deg selv. (Og sikkert en håndfull andre, men dog)

    Kanskje tar jeg feil. Kanskje er web 2.0 full av egotrippere. Da er det i tilfellet jeg som bør pusse brilleglassene.

    Uansett, lykke til med avvenningen, det skal nok gå greit :-)

    • Takk for lang og fyldig kommentar, Heidi – jeg setter som alltid pris på dine betrakninger, selv om det hender at vi er uenige.

      Først, mine blogginnlegg bygger uhyre sjelden på empiri og slik blir det neppe i fremtiden heller. Personlig mener jeg at ytringer kan være av stor verdi, selv om de ikke er vitenskapelig fundert. Av den grunn ser jeg derfor ingen problemer med å veksle mellom egne erfaringer og egne observasjoner.

      I denne saken spesielt, har jeg nøyet meg generelle betrakninger – hvor noen av dem handler om møter jeg har hatt med meg selv i den berømmelige døren – men også om møter med andre mennesker i sosiale medier. I retrospektiv, ser jeg at jeg med fordel kunne ha differensiert noe mer.

      Som det kommer frem av innlegget mitt, registrerer jeg at ulike dialogplattformer benyttes til svært ulike formål. Og jeg står ved at feks Twitter, er nok et fora hvor man kan gnikke ekstra på eget speilbilde – for å bruke dine ord. Jeg er dog ikke uenig med deg i at dette ville ha skjedd – og skjer for alt jeg vet – i den analoge verden uansett.

      Jeg mener ikke at 2.0 – på generell basis – er samfunnsfiendtlig og heller ikke at webben er stappa full av egotrippere.

      Jeg er fortsatt en svoren fan – selv om jeg er på nedtrapping ;)

  3. Hvis du vil bli kjent med en person, se hva vedkommende fyller livet sitt med.
    Hvorfor sier jeg det — her?
    Jo, fordi man til dels kan lese på de ulike fora hva folk bruker livene sine til…

    Når det er sagt, sier jeg meg enig med deg. Kunne like gjerne skrevet under. For litt siden leste jeg en britisk forskning som konkluderte med at FB og Twitter er fordummende og at voksne mennesker kan risikere å forbli på 11-års stadiet.

    Lykke til med avhengigheten. Regn med at du sprekker og kommer tilbake. Dersom det skjer, ikke føl det som et nederlag. En ny dag kommer i morgen… ;)

    Alt godt til deg, du sambygding.

    Beste hilsen fra Vollen

    • Hei du!

      Jeg tror du har helt rett i at man bør kikke etter hva folk fyller livene sine med. Kloke ord.
      Når det er sagt, er jeg ikke uten videre enig i at Twitter og FB virker fordummende – dog ser jeg at man med fordel kan være obs på omfanget og tiden man bruker på det.

      Avhengigheten er under kontroll – heldigvis ;)Og jeg blir på ingen måte borte.

      Jøsses, en sambygdning – gjett om jeg ble nysgjerrig nå!

      Alt godt til deg også, sambygding.

  4. Det var så mye skrivefeil, at jeg måtte redigere litt:
    Applaus!!! Jeg signerer på denne. Tror at det er viktig å tenke disse tankene også, og være bevisst alt hva bruken av sosiale medier faktisk innebærer. Det er i grunnen et stort ansvar, og jeg har selv sett hvor lett det er å skrive mer enn man ville gjort, hvis man satt øye til øye med et like stort publikum.
    Likevel er jeg særdeles opptatt av å være autentisk og ærlig i enhver sammenheng, men hvor går grensen? Hvordan bruker man retningslinjene? Retningslinjene som hver bloggadministrator, twitrer, og feisbukk’er er i besittelse av, som de selv lager. Leserne av alle oppdateringene har også sine egne retningslinjer av hva som burde menes og skrives. Mennesker rundt blir berørt enten man vil eller ikke.
    Tanken: “Like me or not”, kommer snikende som et ullteppe, og er med på å dekke over eventuell negativitet som kommer av å stikke hodet frem. Jeg er heldigvis spart for så mye negativt fra fremmede, i min tid som blogger og bruker av sosiale medier, bortsett fra min egen nære biologiske familie.
    Det føltes ganske motstridene å ha flyktet i 30 år, for å skape psykisk og fysisk avstand for så å oppdage at den avstanden ble brutt i et brøkdels av et sekund. Forferdelige ting ble publisert i nattens mulm og mørke, mens jeg uvitende lå og sov, for så å våkne opp til et mareritt. Alt lå ikke under min administrasjon heller.
    At det var mitt kreative talerør, som ble Deres måte igjen å få overtaket på, satte ting i perspektiv.
    Jeg valgte å lukke meg ned, men kom tilbake etter et par måneder, med idèen om at: Jeg skal bestemme over meg, jeg skal gjøre det jeg liker, de har tatt fra meg nok allerede, osv…
    Da klimakset toppet seg i sommer, var det bare å sette seg ned å tenke over hva som virkelig betydde noe.
    Oppdatere IRL eller blogg og twitter, for så å vite at DE kunne følge meg hvert sekund. I min situasjon fant jeg ut min makt til mitt liv, ligger i at de IKKE får vite hva som skjer i mitt liv, MER enn at “resten av verden” tar del i mitt liv, av diverse oppdateringer i alle mulige kanaler, ut til mitt publikum. Og mitt ego, og min kreative kanal er langt mindre viktig enn mitt personlige velbefinnende. Min trygghet for meg og min familie, vil aldri bli mindre viktig enn å synes i det interaktive samfunn.
    Like enkelt som det er tilgjengelig, kan verden snus opp ned av andres tastetrykk. Du er kun ansvarlig for ditt eget, men du kan aldri styre andres propaganda i nettsamfunnet. Og internetts uutholdelige letthet, krever sin mann. Det krever å være bevisst, kjenne etter, trekke seg tilbake i ny og ne, kjenne på pulsen, og bare leve, uten cyberspace. Jeg tror at det er det som er clue’et, for å kunne utnytte det i beste mening.
    Sosiale medier bør være et utfyllende substitutt og ikke en selvutløsende kanal for et levd liv.
    Som du sier, det blir til et minimum av hva som definerer MEG og DEG. Den tanken gjorde at jeg satt igjen med en tomhetsfølelse. Jeg satt plutselig igjen med et forklaringsbehov, når nettet ble en krigsarena for familiære mørke hemmeligheter, som selv jeg, ikke helt hadde klart å ta frem i dagslys.
    Men som du sier også; ser jeg helt klart potensialet i disse mediene, og jeg synes det er fantastisk at den vanlige mannen i gata kan få “makten” til å nå et publikum, som før bare var forunt dem med de rette kontaktene, i gitte posisjoner i samfunnet. Det gir likevel ikke mannen i ALLE gater, som du skriver, den samme retten. Mangfoldet blir avstumpet av at verden er slik den er. Likeledes tror jeg at flere har en stemme i dag, enn det som var tilfelle for 10 år siden; altså et skritt i riktig retning. Verden blir nok aldri komplett rettferdig der. Derfor må vi andre snakke for de vi kan, også uten filter. Heldigvis er det mange som gjør det.
    Bokprosjektet ditt er jo et glimrende eksempel på det å være en stemme for andre.
    Jeg bestemte meg atter en gang for å melde meg ut av den interaktive verden, for å gjenvinne kontrollen over mitt liv, og hva jeg ønsker å bruke energi på Muligheten som ble gitt i form av trakassering av privat karakter, gjorde at jeg benyttet anledningen til å spørre mine nærmeste, hva de syntes om min nettbruk. Jepp, de var alle enig, at det var vel mye tid som ble tilbrakt foran skjermen. Likte jeg å høre det? Selvsagt ikke Men jeg visste jo svaret, jeg trengte og ville høre det, for å verifisere min avgjørelse.
    De voksne rundt meg visste hva som foregikk i tillegg, og jeg er glad for å ha tatt et standpunkt, som frigjør min tid og energi. Jeg har gjenvunnet kontrollen over mitt JEG, og har fratatt andre muligheten til å ha makt over mitt JEG. Visst savner jeg den virtuelle verden, og jeg skulle gjerne ha truffet flere av mine virtuelle venner IRL, men den automatiske feedback’en man får på nettet, er viktig å prøve å overføre til sitt indre jeg. Jeg er fordi JEG er. Det burde være nok. Dessverre er vi ikke laget slik, men det er nok der jobben ligger.
    Rushet etter besøkstall, kommentarer og følgere, antall venner på feisbukk, vil nok være med på å definere mange. Men det er nok ikke det som vil bli husket, når du står på endestoppet av livets forunderlige karusell, og billetten din er oppbrukt. Ens egen tilstedeværelse kan bare føles av de som er fysisk rundt deg. De som har sett deg, i alle dine fasetter av livet. Det er de som vil huske deg slik DU var, og hvordan du berørte Deres liv. Menneskers MEG 2.0, vil nok berøre enkelte i cyberspace, men man vil bli fortere glemt, fordi man ikke kan huske atmosfæren, lukten, kjolen (og ikke minst skoene!), stemningen, smaken av nettopp DU og JEG. Det vil alltid komme en ny MEG 2.0, som er enda flinkere å oppdatere, får flere followers og har 7.0 ganger flere venner enn deg og meg på FB. Men som du sier vi må ikke slutte å tro at noen kan høre oss. Jeg vet at noen kan høre meg, også de jeg ikke vil skal høre. I mitt liv er det viktigere at 3 mennesker IKKE hører meg, fremfor at 2500 hører meg.
    Kommer jeg tilbake en gang? Mulig. Det eneste jeg har er en twitterkonto under pseudonym foreløpig, med svært få oppdateringer, men klarte liksom ikke helt å kutte akkurat den navlestrengen. Akkurat nå er det nok til å vite at jeg kan være der på øyeblikk; HVIS JEG VIL, vel og merke.
    PS! Var litt morsomt fordi jeg er innom twitter og “ser”. Så det var stille fra din kant, og tenkte tanken om avvenning. Om ikke det blir for alltid, tror jeg det er viktig med ferie, også i den virtuelle verden.
    Vel, nå har jeg kuppet kommentarfeltet så det holder, og jeg blir vel kastet ut, men det var engasjerende innlegg, med så mye sannhet i, og flere ukers avholds fra tastaturet fikk dessverre utløp på din blogg. Du for redigere meg :)
    Artikkelen Intim bakrus, er skremmende og interessant lesning i så måte. http://www.dn.no/d2/article1593599.ece
    Med ønske om alt godt, og lykke til fremover både i den virtuelle og realistiske verden.
    It’s a curly life and only you can live it…right?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s