Jeg tror du har helt rett i at man bør kikke etter hva folk fyller livene sine med. Kloke ord.
Når det er sagt, er jeg ikke uten videre enig i at Twitter og FB virker fordummende – dog ser jeg at man med fordel kan være obs på omfanget og tiden man bruker på det.

Avhengigheten er under kontroll – heldigvis Og jeg blir på ingen måte borte.

Jøsses, en sambygdning – gjett om jeg ble nysgjerrig nå!

Alt godt til deg også, sambygding.

Når det er sagt, sier jeg meg enig med deg. Kunne like gjerne skrevet under. For litt siden leste jeg en britisk forskning som konkluderte med at FB og Twitter er fordummende og at voksne mennesker kan risikere å forbli på 11-års stadiet.

Lykke til med avhengigheten. Regn med at du sprekker og kommer tilbake. Dersom det skjer, ikke føl det som et nederlag. En ny dag kommer i morgen…

Alt godt til deg, du sambygding.

Beste hilsen fra Vollen

Først, mine blogginnlegg bygger uhyre sjelden på empiri og slik blir det neppe i fremtiden heller. Personlig mener jeg at ytringer kan være av stor verdi, selv om de ikke er vitenskapelig fundert. Av den grunn ser jeg derfor ingen problemer med å veksle mellom egne erfaringer og egne observasjoner.

I denne saken spesielt, har jeg nøyet meg generelle betrakninger – hvor noen av dem handler om møter jeg har hatt med meg selv i den berømmelige døren – men også om møter med andre mennesker i sosiale medier. I retrospektiv, ser jeg at jeg med fordel kunne ha differensiert noe mer.

Som det kommer frem av innlegget mitt, registrerer jeg at ulike dialogplattformer benyttes til svært ulike formål. Og jeg står ved at feks Twitter, er nok et fora hvor man kan gnikke ekstra på eget speilbilde – for å bruke dine ord. Jeg er dog ikke uenig med deg i at dette ville ha skjedd – og skjer for alt jeg vet – i den analoge verden uansett.

Jeg mener ikke at 2.0 – på generell basis – er samfunnsfiendtlig og heller ikke at webben er stappa full av egotrippere.

Jeg er fortsatt en svoren fan – selv om jeg er på nedtrapping

La meg begynne med konklusjonen: jeg kjøper ikke ideen din om det utbredte samfunnsproblemet Meg 2.0.

Jeg leser posten din mest som en slags generøs og ærlig selvutlevering om ditt eget forhold til sosiale medier. Jeg tror deg når du beskrirver dine egne erfaringer. Jeg detter av lasset når du generaliserer erfaringene og gjennom dem forsøker å beskrive et økende samfunnsproblem.

” Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det”, skriver du. Jeg synes du tar en Jan Omdahl her. Til hans narcissismeanklager svarte jeg:

“Oppmerksomhetssyke fungerer på Twitter sånn omtrent som det gjør i det analoge liv, det opptrer arbitrært og sier sannsynligvis langt mer om hvordan mennesker fungerer, enn miljøet.”

Med det så mener jeg at web 2.0 ikke kan klandres for at noen benytter anledningen til å gnikke ekstra mye på eget speilbilde. Hadde de ikke hatt mediet å bruke som speil, ville de sikkert funnet andre vannpytter å drukne seg i. Eventuelt brukt ennå mer tid på badet.

“Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden?” Spør du videre.

Her henger jeg ikke med. Skal sosial interaksjon og nettverksbygging splitte folk? Hvordan får du den ligningen til å gå opp?

I mine øyne gjør du en salig blanding av jeg-erkjennelser og man-betraktinger. Du går fra ‘jeg’ til ‘man’ uten å blunke, og det funker dårlig, som regel. Noe av problemet er antageligvis at jeg ikke kjenner igjen webben i beskrivelsene dine, og siden du ikke eksemplifiserer med empiri så faller jeg stadig tilbake på at du stort sett snakker ut ifra/om deg selv. (Og sikkert en håndfull andre, men dog)

Kanskje tar jeg feil. Kanskje er web 2.0 full av egotrippere. Da er det i tilfellet jeg som bør pusse brilleglassene.

Uansett, lykke til med avvenningen, det skal nok gå greit