Om å bry seg – og bry seg om

Jeg har lenge fulgt en blogg som har berørt meg dypt og inderlig. En hjerteskjærende, lærerik, nær og brutal blogg, skrevet av et ungt menneske. En skildring av kampen for leve og trangen til å dø.

Forrige helg opplevde jeg en urovekkende endring i bloggens innhold. Fra å skildre det å leve i ambivalensen mellom liv og død, oppfattet jeg at vedkommende hadde tatt en avgjørelse om å ta livet sitt, og at det siste innlegget var et avskjedsbrev. Etter flere runder med meg selv, valgte jeg å bry meg. I første omgang valgte jeg å legge igjen en kommentar. Da kommentaren ikke ble moderert, valgte jeg å sende en epost. Da jeg ikke fikk respons på den, travet jeg lenge over stuegulvet mens magefølelsen stadig ble sterkere. Jeg visste at jeg ikke fikk sove uten visshet om at jeg hadde gjort det som var mulig. Jeg valgte derfor å kontakte både sykehus og politi.

Jeg har tenkt på vedkommende hver eneste dag i uken som har gått. Jeg har sjekket RSS-leseren min regelmessig, men det har ikke vært aktivitet i bloggen før i dag.

I kveld, etter en svært innholdsrik dag som ble avsluttet med god vin og deilig mat, logget jeg på pcen for å sjekke epost og lese nyheter. Da oppdaget jeg at det var postet nye innlegg i vedkommendes blogg – og jeg innrømmer at det var med noe forhøyet puls jeg klikket på bloggen. Der fikk jeg bekreftet at vedkommende var i live og at h*n hadde blitt hentet av politiet midt på natten forrige helg, fordi noen h*n ikke visste hvem var, hadde lest bloggen, blitt bekymret og ringt politiet. Videre skrev vedkommende at h*n er evig takknemlig – fordi h*n hadde bestemt seg for å dø – og hadde vært død i dag, om ingen hadde grepet inn.

Gudene skal vite at jeg hadde kvaler og gikk mange runder med meg selv, før jeg plukket opp telefonen. Kanskje ville vedkommende bli sint, kanskje jeg bare ville gjøre alt verre – kanskje det bare var næring til et menneske med bunnløst behov for oppmerksomhet? Og hvem tror jeg egentlig at jeg er, som går ut i fra at jeg kan hjelpe en person jeg ikke kjenner, ved å gripe inn i privatlivet på den måten?

Jeg er fortsatt sterkt grepet av ordene jeg nettopp har lest, og egentlig vet jeg ikke om det er riktig av meg å skrive om dette engang. Det kan kanskje – av enkelte – oppfattes som selvskryt.

Alt jeg ønsker å formidle er – gå aldri videre uten å stoppe opp. Ikke anta at det dreier seg om noen som «bare er ute etter oppmerksomhet». Slutt aldri å bry deg – slutt aldri å bry deg om. Vi har alle plikt til å hjelpe og gripe inn når det står om liv og død.

Tillegg: Et par uker denne hendelsen fikk jeg mail fra vedkommende. H*n hadde kommet over dette innlegget og plutselig forstått sammenhengen. Vedkommende uttrykte stor takknemlighet og tilfredshet over å kunne gi livet en sjanse til. En viktig bekreftelse på hvor viktig det er at vi bryr oss – og bryr oss om.

About these ads

69 tanker om “Om å bry seg – og bry seg om

  1. Tilbaketråkk: Twitter Trackbacks for Om å bry seg – og bry seg om « A Curly life [curlylife.com] on Topsy.com

  2. Ikke noe nytt at du bryr deg og er opptatt av at andre har det bra, så på mange måter føyer dette seg inn i en rekke.
    Uansett. Takk for at du står opp for andre og bryr deg.

    Respekt.

  3. Vi skal ikke være så redde for selvskryt (selv om jeg i denne sammenhengen slett ikke oppfatter innlegget dit dithen at du skryter av deg selv for det du gjorde). Som Tone sier – du reddet et liv! Det viser hvilket stort menneske du er, hvilket engasjement du har for andre – kjente som ukjente – og at du er et menneske som BRYR deg! Jeg er stolt av deg!

  4. Bra! Det er viktig å bry seg, og det er viktig å tørre å steppe inn når noe er galt selv om det ikke er «ditt bord». Jeg har ikke opplevd noe slikt selv, men jeg går av og til natteravn, og de folka er noen virkelige engler som hjelper folk hver eneste helg. Jeg tror du ville blitt en ypperlig natteravn Kristin.

    • Hei Morten – og velkommen i bloggen min.

      Takk for hyggelige ord. Jeg er ikke fremmed for tanken på å gå natteravn. De gjør i sannheten en heltemodig innsats. Du viser virkelig at du er en av dem som bryr seg, ved å gjøre det, Morten.

  5. Sterkt å lese, men jeg kjenner jeg får en liten bismak av det at man grep inn direkte på en slik måte at personen rett og slett ikke fikk gjennomført dette h*n så åpenbart ønsket.

    Jeg er enig i at man skal bry seg, og jeg ville gjort det selv inntil en viss grense. Det går meg sterkt imot å ta aksjon imot et menneskes valg som ikke angår noen andre enn dem selv. Denne personen var åpenbart glad for at dette ble gjort, i ettertid, og det er selvfølgelig bra, men det kunne like gjerne gått andre veien.

    Å kalle det å «redde» personen er bare sant avhengig av hvordan de reagerer på inngrepet. For noen ville det vært et grovt overtramp av deres frihet til å bestemme over seg selv og sitt eget liv – og død. Hvis personen virkelig ønsker å dø, har VI rett til å holde personen i live med makt?

    Kanskje noe å tenke på.

    • Til rzr: Du stiller spørsmål ved «å ta aksjon imot et menneskes valg som ikke angår noen andre enn dem selv». Jeg mener det er en logisk feil her. Et selvmord angår alle rundt personen! Man etterlater seg forferdelige sår hos venner og familie, skader som det tar lang tid å lege. Men det forstår man ikke selv når man er suicidal.
      Du setter opp som en forutsetning «Hvis personen virkelig ønsker å dø». Men de fleste som planlegger selvmord er ikke rasjonelle i sitt ønske! Man tenker selvmord fordi man har mistet realitetssansen, man kan være psykotisk eller grensepsykotisk. Tenåringer f.eks. kan ville begå selvmord på grunn av en kjærlighetssorg, ofte en kombinasjon av sterke følelser, hormoner i ubalanse og manglende livserfaring som gjør at de føler det som om resten av livet er ødelagt.
      Jeg har selv vært suicidal, trodde verden ville bli bedre uten meg. Både jeg og min familie er svært takknemlig for at fagpersonale grep inn og forhindret gjennomføringen.
      Det er viktig å bry seg både når noen vil ta livet sitt, når unger blir mishandlet og gamle vanskjøttet. Verden ville vært et bedre sted hvis flere brydde seg. Som oftest lar folk være å melde fra på grunn av det sosiale ubehaget. Mange tragedier kunne vært forhindret om man tenkte mer på den svake part og satte dens interesser foran. All ære til bloggeren for en riktig handling, må det være til inspirasjon for mange!

      • «Et selvmord angår alle rundt personen! Man etterlater seg forferdelige sår hos venner og familie, skader som det tar lang tid å lege. Men det forstår man ikke selv når man er suicidal.»

        Dette er en selvfølge, men jeg ville da stilt følgende spørsmål; Er det ikke en egoistisk handling da, av de nærmeste, å holde mennesket i live bare fordi de selv ikke skal ha det vondt i ettertid? Skal man, som suicidal, behøve å ta hensyn til de rundt seg da det alltid er ens egen lykke man burde tenke på? Skal man la andre bestemme over livet sitt?

        Da en person er død, så er den -død-. Deres tilstand, hva den enn var, opphører, om den enten var lykkelig eller ikke. Hvis det er det de ønsker, hvilken rett har jeg eller du til å nekte dem det? Det eneste jeg føler jeg kan gjøre i en slik situasjon er å vise at jeg bryr meg uten at det går utover personens mulighet til å bestemme selv. Kall det en etisk grense.

        De pårørende må takle sorgen på sin egen måte, vi er alle individuelle. Og de burde få takle sorgen slik de selv vil, akkurat som personen som ikke ville leve lenger tok sine valg.

        Jeg er glad for at du har kommet gjennom denne perioden i livet ditt og at du har funnet ny livsglede. Det gjør meg glad at du er takknemlig for at du ble holdt i live, men en slik reaksjon er da strengt tatt ikke mulig å forutsi i enhver situasjon, er det vel det?

        Man kan da ikke gå ut i fra at alle som ønsker å dø vil automatisk få det bedre etter å få sitt selvmord avverget?

    • absolutt uenig i rzr og føler at vedkommende ikke kjenner til hvordan hjernen kan være i enkelte situasjoner.
      Det er ofte ikke den egentlige viljen som kommer frem, men at en ytre påkjenning er så sterk at slike tanker fremkommer. Det at resultatet denne gangen var positivt støtter opp om tanken om at man må forsøke å hjelpe der det er mulig. Særlig når noe meddeles til omverdenen er dette et tegn på ønske om kommunikasjon.

    • Du? Jeg har vært skikkelig suicidal. Jeg var også skikkelig psykotisk. De fleste tar ikke livet av seg som en veloverveid handling. De tar livet av seg fordi hjernen deres har forvandlet seg til en trang gang med én utvei. Å forhindre noen i å drepe seg selv når hjernen deres er så på tur at de sender ut «På tide å dø nå»-signalene er å redde dem, uavhengig om de vil overleve der og da eller ei.

    • Hei – og takk for at bidrar med viktige dimensjoner i denne debatten.

      Jeg tenker at det finnes tilfeller hvor man bør respektere menneskers valg om ta sitt eget liv og at menneskes frihet og integritet skal være overordnet.

      Allikevel vet jeg, etter å ha jobbet med hundrevis av deprimerte og suicidale pasienter, at det kun er et fåtall av dem som har tatt livet sitt etter å ha fått behandling. De aller fleste uttrykker stor takknemlighet over å ha blitt «grepet tak i» og reddet fra døden.

      De aller fleste som velger en slik utgang er dypt deprimerte. Jeg tenker at store valg, som – livet eller døden – ikke er en avgjørelse man skal ta når man er alvorlig deprimert eller i en dyp krise. Og det er noe jeg ofte sier direkte til pasientene også.

      Depresjon er for de aller fleste en lidelse med svært gode prognoser ift å bli helt frisk. Og tør du da virkelig ta ansvar for en persons liv og leven, ved å la vedkommende gjennomføre det – fordi det er en rett – når vedkommende kanskje kunne ha blitt reddet og senere fått et meningsfullt og godt liv?

      Jeg er sikker på at det er et ansvar som er for stort for de fleste av oss…

  6. Sterkt. Og jeg er veldig glad for at du forteller det til oss. Litt fordi jeg tenkte på hvordan det gikk, var jo her den kvelden du lurte på hva du skulle gjøre. Men mest fordi det kanskje kan få noen andre til å reagere kjappere, eller i det hele tatt, om noe annet skulle skje,en annen gang. Vi er så redde for å bry oss for mye, så vi ender ofte opp med å bry oss for lite. Jeg er så glad for at du brydde deg «for mye.» Jeg forstår at tanken på å ha reddet et liv er stor, nesten for mye å bære. Sånn ville det vært for meg tror jeg. Det er ikke akkurat sånt man driver med hver dag. Å fortelle om det er naturlig, og jeg oppfatter det ihvertfall ikke som selvskryt.
    Klem fra Astrid

  7. Sterkt og veldig viktig!

    Men husk at dette også gjelder uteliggeren, alkoholikeren og/eller narkomanen som står på hjørnet og skjemmer sentrum/strøket du bor i – alle har en plikt til å hjelpe folk som har det vanskelig!

  8. Jeg MÅ kommentere det som rzr sa her. Jeg er langt på vei enig med ham i forhold til det etiske dilemma. Jeg tenkte på at denne personen selv involverte andre folk ved å skrive om det på nett. Jeg skal ikke gå så langt som å si at det var et såkalt rop om hjelp, for det vet jeg ingenting om. Men man leser altså et avskjedsbrev på nett, hva gjør man? Sikkert noe vi kan diskutere i det vide og brede, men i dette tilfellet gikk det jo «bra» Så får jeg håper at personen det gjelder får hjelp, om det er det han/hun ønsker

  9. Uff, så utrolig trist, men bra gjort av deg. Du gjorde det eneste riktige, selv om vedkommende kunne blitt sur, du reddet et liv. Det er viktigere at hun eller han får hjelp, og du har bidratt til at den personen kan få den hjelpen!

    Synes det er bra og tøft gjort av deg, du bør være stolt over det du har gjort!

  10. Kristin, Kristin. Jeg fulgte tvilen din da du fant bloggen, så at du fikk svar og at du aksjonerte. Fortsatte med mitt. Dagene har gått, har tenkt litt på saken sånn i forbifarten. I kveld var jeg hos en venninne, drakk vin og koste oss. Jeg fikk en kjole som jeg bare ble SÅÅ glad for. Har danset rundt, noe jeg sjelden gjør sånn helt uten videre. Kommer hjem, sjekker twitter – første melding er KRISTIN REDDER LIV! 1432 tanker fløy samtidig gjennom hodet mitt, og kjolen ble uvesentlig. Et øyeblikk. Til jeg tenkte at nå har Kristin minnet meg på at heller bry seg 100 ganger og ta feil, enn én gang for lite. Og at jeg håper den du rakk fram til en dag får kjenne gleden over en grønn kjole. På seg selv eller noen h*n er glad i. Det handler om å leve! Og det er av og til så enkelt som å danse i en ny kjole, og av og til blytungt.
    Jeg vet ikke hva du føler i kveld. Kaos, antagelig. Takknemlighet. Ydmykhet. Jeg vet ikke. Men vit at ditt engasjement spres! Jeg kan aldri mer tenke at jeg bare kan se forbi, eller riste av meg en ubehagelig følelse. Det kan være skillet mellom liv og død, og jeg tar ikke sjansen. Klem, du vakre menneske!

  11. Hei! Du har gjort noe stort!! Vær glad du har evnen som så mange dessverre ikke har, du våger å bry deg! Jeg synes ikke du fortjener pekefingere du fikk i et par kommentarer – om det er rett å bry seg – du gjorde utvilsomt riktig. Jeg tror ikke et ungt menneske som legger sitt avskjedsbrev på nett egentlig ønsker å dø. Om H*n så gjorde er det likevel slik at når døden har inntruffet har man ingen angrefrist. Du lot et menneske i nød få en angrefrist og en sjanse til å starte på ny – nå m/hjelp. Det kan aldri, aldri bli feil! Om vedkomende på et senere tidspunkt velger å avslutte livet – har du uansett gitt denne personen en angrefrist! Vær stolt av deg selv, det har du grunn til! Klem.

  12. *stående applaus*
    Med viten om hvor dårlig enkelte kan reagere på den hjelpen de så åpenbart trenger, viser det karakter når du tar en slik beslutning Kristin.

  13. Verden er virkelig et bedre sted pga deg, Kristin! Mobbeboka, dette… Du er et godt menneske! Det er viktig å vise at man bryr seg og kanskje aller mest når det er som vanskeligst å gjøre det. Er for så vidt enig med RZR skriver, retten til å bestemme selv – men likevel; Å skrive sitt avskjedsbrev på internett, på bloggen sin – det kan man kanskje tolke dithen at personen ønsket hjelp, å bli sett. Og om noen virkelig ønsket å ta sitt eget liv, så er det vel strengt tatt måter å gjøre et på som ingen kan redde en fra… Sterk lesning!

  14. Strålende, Kristin.
    Stopp opp når det trengs.
    Stoppet selv om en dag da en syklist lå og vred seg på fortauet ved siden av Sandviksveien i rushtrafikken. Jeg vrengte opp på fortauet for å hjelpe selv om flere biler tutet på meg. Det går jo ikke an å hindre trafikken slik. Det er jo ikke lov til å kjøre på fortauet. I løpet av 5 minutter var det ingen andre biler som stoppet for å hjelpe, kun 1 av 4 syklister. Et par syklister kjørte forbi i stor fart, 50 cm unna den skadede.
    Køen fortsatte i samme tempo. Først da sykebilen kom ble det mer kø da folk ble mer nysgjerrige.
    «Heldigvis» var det denne gangen trolig bare snakk om kravebeinsbrudd.

    Det virker som det er skummelt å bry seg, eller er det brysomt?

    I første omgang tenkte jeg at alle de som kjørte videre skulle ha mistet lappen. Men så tenker jeg. Er det grunnet redsel. I så fall bør vi få opp kunnskapsnivået til folk. Om alle blir fortrolige i hva man skal gjøre enten det er førstehjelp ved fysiske tilstander eller ved følelsesmessige tilstander.
    Et klapp på skulderen og et lite spørsmål som – Hvordan har du det egentlig, Kristin?

    Ja, hvordan har du det, Kristin – Du skriver jo i dag at du føler deg rarere enn vanlig. Hva mener du? Ikke alltid lett å vite. I alle fall for andre som ikke kjenner deg. Hva betyr rar idag?
    Dette kan jo være for privat til å si noe om her i det offentlige rom.
    Men hadde jeg ant at rar hadde betydd noe foruroligende så hadde jeg vel ikke kjørt rett hjem etter jobb, men kanskje fått tak i deg og sagt: Hvordan har du det egentlig, Kristin?

    • Tusen takk for omtanken, S@rcas – det varmer mer enn du aner… Og jeg synes begge kommentarene dine på innlegget her, er svært gode. Men, så kjenner jeg deg jo også fra jobb – vi har delt mange opplevelser sammen og jeg vet hva for en tillitsvekkende, respektfull og stødig mann du er i pasientarbeid (sikkert ellers også!)

      Jeg har det bedre i dag – har klart å koble litt ut fra det kontrastfylte livet jeg lever for tiden. Så i dag er jeg bare rar – og litt vrangest : )

  15. Når du la ut spørsmålet på Twitter om hva du burde gjøre, satt jeg lenge å lurte på hva og om jeg skulle komme med et svar og så fall hvilket. Ja for hva gjør man? Jeg endt opp i den passive rollen som at nei, dette klarer jeg ikke å forholde meg til, så jeg lot være. Når jeg nå i etterkant ser hvordan du brydde deg om et medmenneske og gjorde noe med det, må jeg bare bøye meg i støvet for motet ditt og handlekraften din. Du er en inspirasjon. Jeg kan bare ta lærdom av dine handlinger. Takk!

    Linda

  16. Dette viser hvor viktig det er at man er et medmenneske. Det kan, som dette tilfellet viser, være avgjørende.

    Et menneske som er så desperat og fortvile, som ser så mørkt på livet at det vurderer avslutte det, trenger at noen bryr seg, tar ansvar og viser handlekraft. Du gjorde nettopp dette, og det står det uendelig respekt av.

    Tror vi alle trenger ta til oss at vi plikter bry oss om menneskene rundt oss, også den ukjente!

    Du er et eksempel til etterfølgelse.

  17. Tilbaketråkk: ~SerendipityCat~ » Når du gjør verden til et bedre sted.

  18. Jeg hadde en sånn anonym blogg en gang, der jeg godt kunne funnet på å skrive et sånt innlegg og ment det. Jeg er veldig glad du ringte politiet. Jeg er veldig glad du brydde deg, Kristin.

  19. Kristin – du slutter ikke å imponere meg! Jeg tror at hovedforskjellen mellom et menneske og ET Menneske ligger i å forvandle an slik tanke til en handling. Tilsynelatende er vi alle gode, snille og omsorgsfulle. Takk for at du satt mange av verdiene mine i perspektiv.

  20. Kristin, så godt at du tok affære, og reddet dermed et liv.
    Godt at du fulgte magefølelsen din.
    Enig med Helena, Takk for at du satte verdier i perspektiv.

  21. Engagemang, stort hjärta och civilkurage. Det är många som tänker att «man borde göra något». Men det är att GÖRA det som gör skillnaden. Stort tack till dig för det, att du gjorde det, det påminner om att vi alla har möjligheten att bry oss om.

    • Vi kan alle trenge en slik påminnelse – og som et apropos til «Meg 2.o». Denne historien setter Ubuntu-tanken i et viktig perspektiv: Jeg er, fordi vi er…

      Takk for at du leser.

  22. Dersom alle hadde vore som deg, hadde verda vore ein betre stad.

    Det er eigentleg berre eitt spørsmål ein treng å stille seg for å finne ut om det du gjorde var rett: Er h*n framleis blant oss?
    Ja.
    Det er umogleg å uttrykke takksemda eg føler for dette.

    Takk for at du inspirerer meg til å sjå på mine medmenneske med opne auge. Alltid.

  23. Da jeg omsider fikk satt meg ned for å svare på kommentarene til dette innlegget, hadde det rukket å bli 42 kommentarer!

    Jeg har svart direkte til noen av dere, men velger til slutt å skrive en generell kommentar til dere alle.

    Jeg er dypt rørt og beveget over alle tilbakemeldingene. I dette øyeblikk er innlegget lest av 1500 stykker – og innlegget har blitt retweeted (sendt videre) nærmere 30 ganger på Twitter.

    Tusen takk til dere alle, for engasjement og fantastiske tilbakemeldinger.

    Responsen på dette innlegget forteller meg at vi er mange som egentlig bryr oss – og at vi aldri må glemme at: Jeg er, fordi vi er…

  24. Første gangen jeg er her, men dette gjorde meg glad å lese. Noen som griper inn når ett liv står i fare.

    Jeg mistet selv bestevennina mi fordi sykehuset ikke grep inn og gjorde jobben sin, og slapp henne ut slik at hun døde en halvtime senere.

    Jeg og de rundt henne ble helt ødelagt etterpå. En kan faktisk utvikle PTSD av å oppleve at noen nær tar selvmord. Leste det i tidskriftet til psykologforeningen. Da falt ting litt på plass for meg. Jeg brukte minst ett år i terapi for å komme litt over dette. Ble faktisk innlagt da enda en vennine tok selvmord noen måneder senere. Sorgreaksjon uten like.

    Blir faktisk litt sint av at noen her mener at det er greit at en ikke griper inn. Det viser seg at mange som har prøvd å ta selvmord egentlig er glad at de ikke klarte det etterpå.

  25. Jeg så en lenke til denne siden på Twitter. Jeg blir veldig takknemlig av å lese dette. Takk for at du brydde deg, og takk for at du skrev om det etterpå.

  26. Jeg er sikker på at jeg vet hvem du mener. Jeg er så veldig,veldig glad i deg fordi du reddet livet hennes! Det er jeg som skriver kommentarer til henne under det andre navnet du ser på e-post adressen,og jeg følger henne hver kveld. Hun er glad hun ble reddet! Hun ønsket ikke å dø,men har en stemme i seg som hun ikke har kontroll over. Nå har hun våget å åpne seg for psykologen og snakke om denne stemmen, så det ser lysere ut. Tusen,tusen takk for det du gjorde Curly. Jeg er så veldig engasjert av situasjonen hennes,jeg også.

  27. Kristin, jeg skjenker deg all min respekt – for å si det litt gammelmodig.

    I dag finnes det et menneske et sted der ute som kanskje ikke hadde vært der, hvis ikke du hadde vist mot og gjort det du kunne.

    Der ute går det en som i deg har fått bevis på at noen bryr seg om. Et menneske som trolig og forhåpentligvis finner livet lysere av å vite nettopp det; og som aner at verden ikke er så kald og mørk som den kan synes når angsten og depresjonen låser en fast.

    H*n lever videre mot lykkeligere dager i horisonten et sted takket være deg.

    Du er et strålende eksempel på medmenneskelighet, Kristin. Du er en leder.

  28. Hei.

    Det er så viktig, så inderlig viktig å bry seg… Og noko ein óg må tenke på er at i store mengder er det «vanskelegare» å bry seg, men desto viktigare at ein gjer det. Har nettopp erfart at der det er mykje folk er det ingen som tek ansvar – for ein alltid reknar med at nokon andre gjer det. Eg vart veldig glad når eg las dette innlegget, og evig takknemlig for å få bekrefta at det fins slike som deg, som tek det verkelege steget og bryr deg med meir enn berre ord.
    Ein bryr seg ikkje før ein kan vise det i handling. Og det har du så absolutt gjordt.

    Birgit

  29. Vi snakker om å bry oss,men dette burde ikke bare gjelde enkeltpersoner.Også helsevesenet burde ha kriseløsninger. En annen blogger ønsket desperat å få plass på et psykiatrisk sykehus.Hun har spiseforstyrrelser etter starten på en idrettskarriere,og fryktelige flashbacks etter brutale voldtekter. Da hun fikk vite at hun måtte vente 3-4 måneder på å få plass på sykehuset,forsøkte hun å ta livet sitt,og ble såvidt reddet.
    Bloggadressen er:

    http://aini-enlitensky.blogspot.com/?zx=b7aeeb16c352357d

  30. Jeg kjenner at jeg er rørt dypt dypt inni meg over hvor viktig det er det du gjorde. Akutt livsviktig.

    Jeg tenker at du valgte å la spørsmålet «hva om mistanken min stemmer?!» være det som fikk bestemme… og ikke alle spørsmålene om «hva jeg kan rote til og ødelegge hvis jeg tar feil».

    Jeg tror at veldig mange flere voksne burde våge å la seg fylle av spørsmålet «hva om det stemmer??» Da tror jeg flere hadde valgt å melde fra om sine mistanker – og flere kunne blitt reddet fra mobbing, omsorgssvikt eller overgrep…og fra å ta livet sitt når smerten etterpå blir for stor fordi man ikke har fått (god nok) hjelp (enda).

    Takk for at du våget å virkelig ta inn over deg at mistanken din kunne stemme! OG våget å handle på den.

    Og opfordringen til oss alle er tydelig: våge å spørre deg selv «hva om det stemmer?» neste gang vi kjenner uroen i magen over at noe ikke virker å være helt i orden med noen…

  31. Tusen takk for alle fantastiske tilbakemeldinger i kommentarfeltet til dette innlegget!

    Liten oppdatering: I helgen fikk jeg mail vedkommende jeg har skrevet om. H*n hadde kommet over innlegget mitt og forstod plutselig sammenhengen. Takket meg og uttrykte tilfredshet over å kunne gi livet en sjanse til.

    Bekreftelse på hvor viktig det er at vi bryr oss og bryr oss om!

  32. Tilbaketråkk: Kristin reddet et liv – Thomas Moen

    • Tusen takk, Jørgen – vet at ikke alle synes det er riktig å gjøre det jeg gjorde, men jeg mener det er min plikt som medmenneske og som helseutdannet.

  33. Tilbaketråkk: Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s