Helt fra jeg så Elin Ørjasæters anbefaling om å lese Dagfinn Nordbøs innlegg “Det siste store tabu” i morges, har jeg sett frem til å lese det. Nå er det lest – og vel så det. På Twitter har jeg lest meg igjennom den ene stående applausen etter den andre. Når sant skal sies, er jeg langt på vei enig i flere av Nordbøs poeng. Med tanke på fremføringen, er jeg dog skuffet over tiljublingen.
Jeg er enig i at mennesker som er prisgitt en saksbehandler eller lege, har krav på å bli sett som et menneske og ikke en sak. Jeg er enig i at det skal stilles krav til personlig – eller menneskelig, om du vil – egnethet. Jeg håper også at GNIST, blir mer enn tomme ord og fancy Powerpoint-presentasjoner. Og som ansatt i det offentlige gjennom snart 18 år (en overvektig, helseutdannet sådan), er jeg sågar enig i at det finnes mange ansatte – på alle nivåer – som ikke burde innehatt stillingen de besitter. Jeg er dessuten hjertens enig i at systemene ikke i tilstrekkelig grad fanger opp psykiske overgrep på skoler.
Det er interessant at Nordbø slipper unna med sin særs sarkastiske og unyanserte fremstilling , av et tema vi i sannhet trenger en seriøs og bred debatt om. Til alt overmål refererer han til Bjørnebos “Det autoritære menneske”, som kun trives når det sparker nedover, og selv blir sparket ovenfra. Jeg skal ikke påstå at Nordbø blir sparket ovenfra, men at han – med sine nedsettende karakteristikker og grove generaliseringer – selv sparker nedover, kommer jeg ikke forbi.
I psykiatrien skal det spares penger, og derfor blir den svakeste gruppen i vårt samfunn utsatt for en hær av ufaglærte ansatte som hverken har motivasjon, kompetanse eller menneskelige egenskaper til å utføre en slik jobb. Jeg vil påstå at hver eneste psykiatriske avdeling har minst én til fem ansatte som er totalt uskikket for omsorgsarbeid.
Da jeg besøkte en bekjent som var innlagt, observerte jeg ufaglærte som var så angstfylte at de var behandlingstrengende selv. En annen gang så jeg en hjelpepleier som var så overvektig at hun knapt kunne bevege seg. Men Alle skal med. Enhver som har besøkt noen på en psykiatrisk avdeling, vil se at nattevakter nesten utelukkende består av studenter og ufaglærte, som har som største motivasjon at det skal være ro, så de kan hengi seg til sitt strikketøy, sitt mellomfag eller sin Stieg Larsson-roman (Aftenposten, søndag 20.september 2009)
Det er også interessant at Nordbø velger å nevne overvektige lavtlønnede, når det samtidig er en kjennsgjerning at de med 50-100.000 mer i lønn på samme avdeling (og som til alt overmål kan være både slanke og smidige), ofte er dem som er minst sammen med pasientene. Ikke alltid fordi det må være slik – men fordi det er mest behagelig. Det er ikke rent sjelden at den unge mastergradstudenten eller den overvektige hjelpepleieren, er den som er der akkurat når de vonde tankene blir som mest påtrengende – og derfor blir den som må ta den vonde samtalen – og tåle sinnet og angsten som fyller rommet. Ikke sjelden har jeg hørt pasientene snakke varmest om dem som har vært nærmest. Det er nok en kjennsgjerning at det svært ofte er dem som besitter den menneskelige kapitalen, men mangler den formelle godkjenningen.
Nordbø snakker som om medmenneskelige kvaliteter er noe man kan tillæres på skolebenken, og det kommer i liten grad frem av kronikken hans, det faktum at en person som ikke lykkes i èn stilling faktisk kan fungere optimalt i en annen – og attpåtil være et godt menneske. En viktig dimensjon ved dette, er selvsagt at vi som arbeidstakere har et ansvar for å innrømme ovenfor oss selv og andre, det faktum at vi kanskje ville ha fungert bedre et annet sted, med mindre ansvar osv. Det at den enkelte arbeidstaker ikke alltid klarer dette – menneskelig nok, vil jeg si – gjør oss desto mer avhengige av kollegaer og gode ledere, som tør å trekke vedkommende til side. Som med respekt og verdighet sier i fra om hva de ser og søker å finne løsninger i fellesskap.
Etter dagens Twitter-applaus å dømme, kan det virke som det er ok med generalisering (stigmatisering) og sleivspark, bare saken er viktig nok. Helliger målet middelet, er det plutselig greit å sparke nedover – selv om de som sitter med ansvaret for elendigheten, vitterlig sitter på toppen.
Anbefaler følgende blogger om samme tema:
Martine Votviks Kvalitet i det offentlige
Heidi Helene Sveens Dagfinn Nordbø sparker nedover
Hjortens Udugelige ansatte
Villkatta Møte med psykiatrien
atelierkari
september 20, 2009
Endelig noe å applaudere for! Godt og vrlformulert artikkel. Jeg ventet på en oppfølger etter å ha lest Nordbø og fått en vond klump i magen. Den var så nedlatende og generaliserende at det totalt overskygget hans gode poenger. Takk for at du belyser dette! Hilsen Kari
Håkon
september 20, 2009
Det er så fint å oppleve at noen kan kommentere innenfra også. Det blir et annet perspektiv og en helt annen synsvinkel enn synsing med anektdotiske eksempler. Det er veldig bra at noen reagerer på formen til en kronikk so dagens.
Fra innsiden ser vi til tider svært slanke budsjetter, stillingsutlysninger som knapt får kvalifiserte søkere, og vi ser alt for mange midlertidige stillinger som slett ikke har det stillingsvern en jobb i det offentlige vanligvis har.
Villkatta
september 20, 2009
Du traff iallefall meg med dette innlegget: jeg hadde ett par år hvor jeg var inn og ut av psykriatrisk, og dem som hjalp meg mest, var studenten og den ufaglærte. For de var nærmest, de lyttet, og jeg, i min sårbare tilstand, hadde lettere å få tillit og ro av dem enn av leger eller psykriatere som jeg såg kanskje en time eller to for dagen.
Pål Hivand
september 20, 2009
Godt skrevet. For de som har vært i kontakt med psykiatrien vil problemet være de ansatte man ikke møtte i behandlingsapparatet.
Saken er de samlede ressursene, og alle de stillingene som burde finnes. Men som ikke gjør det. At det finnes en og annen uegnet er vel ikke spesielt for psykiatri, men gjelder vel de aller fleste arbeidsplasser.
Det finnes et par uegnede blant norske komikere også, men jeg skriver ikke kronikker om alle idiotene innen norsk standup av den grunn.
Steinar
september 21, 2009
Velskrevet og poengtert.
Som offentlig ansatte synes jeg det er slitsomt at aktører i det private generaliserer og harselerer med offentlig ansatte. Jeg formoder at de blir mer ydmyke når de ved selvsyn opplever alt det gode, og underbetalte, arbeid som utføres i sektoren.
Og råtne epler er det i alle kurver, jeg kan nevne et par store selskaper jeg har sluttet å bruke på grunn av disse…
Clark Kent
september 21, 2009
Viktig korrigering av unyansert generalisering. Verden er ikke svart-hvitt. Den kommen noenganger i farge, mange ganger i grånyanser. De kan være fine de også.
Leif Auke
september 21, 2009
Jeg applauderte Nordbø artikkel, fordi har du kjøpt en bil med feil, må du påpeke feilen, om du skal angripe selgern.
Du sier det selv; “De som er ansvarlig for elendigheten sitter på toppen” og det er hele poenget. De øverste ansvarlige er de som står for den politikk at alle tjenester MÅ være offentlig.
Applausen er IKKE et angrep på offentlig ansatte som offentlig ansatte, heller ikke et angrep på deg
.
Det er et angrep på systemet, og din umiddelbare motstand er en del av systemet og også et grunnlag for angrepet.
Når det offentelig blir angrepet for innkompetanse, trer umiddelbart stillingsvernet inn i form av å innta offerrollen. Denne effekten er den absolutt vanskeligste å komme rundt og den legger et vått ullteppe over nær sagt enhver kritikk og forsøk på endringer i offentelig sektor.
Skjerpings!!!
vibeke
september 21, 2009
Jeg har også vansker med Dagfinn Nordbøs kronikk. Han har en skarp penn, ja, men det er ikke dermed sagt at det han skriver er rett. Jeg kan langt på vei være enig, slik du er, men denne generaliseringen og lefling med fakta blir både usmakelig og usaklig. Han har også overlesset kronikken på en måte, ved å ta for seg så veldig mye – alt fra overvektige – og dermed inkompetente – hjelpepleiere, til stillingsvernet i det offentlige. Er det systemkritikk eller er det kritikk mot offentlig ansatte? Jeg forstår det slik at det er begge deler, men jeg forstår det også slik at han setter ting på spissen. Det er nok derfor han har denne skarpe penna
Martine Votvik
september 21, 2009
Godt skrevet! Generalisering kan være et nyttig verktøy, men denne gangen var det visst et nyttig verktøy til å spre fordommer og hat
Jet tilslutter meg ideen om at “løsninger i fellesskap” er de beste løsningene.
Barelize
september 21, 2009
Som forventet tar du tyren ved hornene og gir budskapet en helhet igjen Kristin.
Du besitter en skjelden evne som mange kan lete langt etter på de3t planet. (De kan tenke det, mene det men kanskje ikke formiddle det akkurat slik).. 
Da jeg leste artikkelen i går tenkte jeg det samme som deg. Men når jeg spør meg selv: Hva skal til for å bli hørt? Hjelper det å skrive med en gjennomført linje der alle nyanser blir rettferdig beskrevet? Vil vi få frem det ene budskapet med å ikke generalisere eller stigmatisere? Hva er det som faktisk selger?
Mitt svar var som følgende: Vi er avhengig av de sterke motsetningene for at budskapet skal bli sett og hørt. Om ikke vi har disse motsetningene vil budskapet bli uklart i et samfunn som kjøper aviser ut fra forsidens fanesaker som hvem som har hatt sex med hvem eller krisemaksimeringer i en eller annen form.
Når det er sakt, så gleder det meg at det finnes slike mennesker som deg Kristin og ikke minst mennesker som følger deg og leser det du skriver..:)
Du legger en ny standard Kristin.
Hilde-Gunn (H-blogg)
september 21, 2009
Veldig enig. Det var en merkelig vinkling å skyte på enkeltansatte når det er systemet som svikter.
Britt
september 21, 2009
Takk for nyanserende kommentar. Vi trenger å få belyst dette, men uten skyttergraver. Jeg jobbet som saksbehandler i NAV i 5 år, og hadde mange vanskelige samtaler. Innledet alltid med å tilby vann/kaffe, slik det ofte gjøres i andre profesjonelle møter. Opplevde at denne lille gesten ga en mer likestilt samtale – og dermed et bedre utgangspunkt for å finne løsninger.
Kjerstin Hannevold
september 21, 2009
Du er utrolig velformulerende, innsiktsfull og klok. Er enig i ALT det du skrev
Jeanine
september 21, 2009
Jeg kan være enig i mye av det du fremhever i innlegget ditt, samt i flere av svarene her.
Mine erfaringer med det offentlige vil allikevel mest sannsynlig stå lysår fra det noen her inne har erfart.
Håper jeg.
Dagfinn Nordbøs kronikk ”Det siste tabu” hadde med en henvisning til min blogg. Aftenposten fjernet den.
Det som ble sensurert vekk kan leses her;
“Viktig informasjon i blogger blir fortsatt kneblet”.
http://sommer17.wordpress.com/2009/09/21/viktig-informasjon-i-blogger-blir-fortsatt-kneblet/
- Nordbø slipper til i media.
- Det gjør ikke jeg.
Jeg takket ham underveis så mange ganger for i alle fall hans vilje til å forsøke å belyse det arbeid jeg har nedlagt med mye av den problematikken han fremsetter i sin kronikk ved å tilby meg plass i sin kronikk for henvisning til min blogg.
Vi ser jo hvordan det gikk.
Det er synd, da de dypeste avgrunner man kan bevitne i offentlig sektor, det grove maktmisbruk som ettertrykkelig skjules og lagres i et samkjørt nettverk av et kollegialt overformynderi, mest sannsynlig aldri vil se “dagens lys”.
Brukere /kunder av etatene som systematisk har blitt trakassert tiet ihjel og effektivt eliminert, forvises med sine historier til blogger og debattfora – og selv der, finnes et hierarki som generøst fremhever og skjuler hvem som skal få lov til å slippe til og fremheves ut fra subjektiv selektering.
Ignoransen og kneblingen bidrar til at systemet tar ytterligere vare på seg selv, da de som har varslet om misligheter og allerede ligger nede der de befinner seg i det ytterste behov for bistand og hjelp som aldri kommer, således og uvergelig blir betraktet som en slags pariakaste.
- Når de godkjente meningsbærere “holder kjeft” om tilstandene, så vil mange også tro at det er slik det skal være.
Slik er det bare….
Men jeg har fremdeles en klokketro på at det også finnes uttallige mennesker “der ute” som evner å tenke selv
Salander
september 22, 2009
For meg blir det bare så ulogisk hele den kronikken. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal “angripe” og klage på de ansatte, når det er politikken det er noe galt med. Det er jo de som sitter med ansvaret det må klages på. Det sier seg jo selv, eller hva?