Dagfinn Nordbø har begått en kronikk om det han kaller det siste store tabu: at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig. Det er mildt sagt å slå inn åpne dører. Det erikke mangel på dem som gjerne forteller …

Håper jeg.

Dagfinn Nordbøs kronikk ”Det siste tabu” hadde med en henvisning til min blogg. Aftenposten fjernet den.

Det som ble sensurert vekk kan leses her;

“Viktig informasjon i blogger blir fortsatt kneblet”.

http://sommer17.wordpress.com/2009/09/21/viktig-informasjon-i-blogger-blir-fortsatt-kneblet/

- Nordbø slipper til i media.

- Det gjør ikke jeg.

Jeg takket ham underveis så mange ganger for i alle fall hans vilje til å forsøke å belyse det arbeid jeg har nedlagt med mye av den problematikken han fremsetter i sin kronikk ved å tilby meg plass i sin kronikk for henvisning til min blogg.

Vi ser jo hvordan det gikk.

Det er synd, da de dypeste avgrunner man kan bevitne i offentlig sektor, det grove maktmisbruk som ettertrykkelig skjules og lagres i et samkjørt nettverk av et kollegialt overformynderi, mest sannsynlig aldri vil se “dagens lys”.

Brukere /kunder av etatene som systematisk har blitt trakassert tiet ihjel og effektivt eliminert, forvises med sine historier til blogger og debattfora – og selv der, finnes et hierarki som generøst fremhever og skjuler hvem som skal få lov til å slippe til og fremheves ut fra subjektiv selektering.

Ignoransen og kneblingen bidrar til at systemet tar ytterligere vare på seg selv, da de som har varslet om misligheter og allerede ligger nede der de befinner seg i det ytterste behov for bistand og hjelp som aldri kommer, således og uvergelig blir betraktet som en slags pariakaste.

- Når de godkjente meningsbærere “holder kjeft” om tilstandene, så vil mange også tro at det er slik det skal være.

Slik er det bare….

Men jeg har fremdeles en klokketro på at det også finnes uttallige mennesker “der ute” som evner å tenke selv

Jeg har i min yrkeskarriere vært innom en rekke yrker og stillinger, men i det siste har jeg jobbet som inkompetent og udugelig….

Da jeg leste artikkelen i går tenkte jeg det samme som deg. Men når jeg spør meg selv: Hva skal til for å bli hørt? Hjelper det å skrive med en gjennomført linje der alle nyanser blir rettferdig beskrevet? Vil vi få frem det ene budskapet med å ikke generalisere eller stigmatisere? Hva er det som faktisk selger?

Mitt svar var som følgende: Vi er avhengig av de sterke motsetningene for at budskapet skal bli sett og hørt. Om ikke vi har disse motsetningene vil budskapet bli uklart i et samfunn som kjøper aviser ut fra forsidens fanesaker som hvem som har hatt sex med hvem eller krisemaksimeringer i en eller annen form.

Når det er sakt, så gleder det meg at det finnes slike mennesker som deg Kristin og ikke minst mennesker som følger deg og leser det du skriver..:)
Du legger en ny standard Kristin.