Om noen måneder kan jeg si at jeg har jobbet i psykiatrien halve livet. Jeg startet som en uskyldig, idealistisk og nokså lett påvirkelig 18-åring. To av de første begrepene jeg fikk innprentet var “realitetsorientering” og “korrigering”. Om en pasient var forvirret, dement og/eller psykotisk, så var det viktig å realitetsorientere vedkommende. Her et konstruert eksempel på hvordan realitetsorientering kunne foregå den gangen for 18 år siden:
Pasient: Jeg er så redd, det er fullt av dyr på rommet mitt. De prøver å spise meg. Jeg børster dem vekk, men de forsvinner ikke. Se her?! Hjelp meg, vær så snill…
Pleier: Jaja, jeg har hørt det nå og dette har vi snakket om før. Hvor mange ganger skal jeg si det, det er ikke noen dyr her, nå må du slutte å tulle og stole på meg. Legg deg til å sove nå, så det ikke blir uro på avdelingen her.
De siste årene har jeg gjort meg mange tanker om måten en del pasienter ble møtt på den gangen. Det var viktig å markere at det var vi som hadde nøkkelen som bestemte – og at vi ikke lot oss manipulere. Mer enn én gang, opplevde jeg at det å gi pasienten rett, var et svakhetstegn – og synonymt med at jeg hadde blitt manipulert og var ettergivende. Pasientenes tilfriskning ble ofte målt i forhold til hvor nærme deres virkelighetsoppfatning var kommet “vår”.
Heldigvis opplever jeg at vi har kommet vesentlig lenger når det gjelder kunnskap om relasjonenes betydning – og at det viktigste ikke lenger er å korrigere, men å være trygge og anerkjennende.
Selv om jeg liker å tro at jeg har betydelig innsikt i- og kunnskap om dette, så har jeg nylig fått meg en tankevekker som er med på å sette tidligere erfaringer i ytterligere perspektiv.
Jeg har nylig erfart hva det gjør med overskudd, selvtillit og egenverd, å utkjempe en livsviktig kamp mot noe man opplever som stor urett, for så å bli slått i bakken av at noen i en bestemt posisjon stiller seg uforstående til kampen og mener den skjer på feilaktig grunnlag – og at jeg er den som burde overgi meg. At noe jeg opplever som vondt, uforståelig og urettferdig – for en annen oppleves godt og riktig – og derfor ikke er viktig.
Jeg tenker ofte på hvor annerledes hele situasjonen kunne ha vært om jeg heller ble møtt med: Når du forteller om det på den måten, så forstår jeg at dette er noe du opplever som svært vanskelig. Dette tar jeg til etterretning, og nå er det viktig at vi bruker god tid på å finne ut hvordan vi kan håndtere dette sammen, slik at saken løser seg på best mulig måte. Vi har jo begge det samme målet med dette… osv.
I stedet sitter jeg igjen med en følelse av at jeg overdriver og har latt meg lure til å tro på noe. Det sår tvil i meg i forhold til helt fundamentale spørsmål som – er jeg et godt og reflektert menneske?
Til alt overmål er jeg slem når jeg beskriver min opplevelse av virkeligheten – som kanskje ikke eksisterer engang.
Det får meg til å lure – hvem eier egentlig virkeligheten?
Maja
september 28, 2009
Spennende innlegg! Jeg tok et fag i psykoanalyse en gang, og foreleseren hadde opplevd ca den samme problemstillingen. Et veldig spennende tema, som jeg gjerne kunne tenke meg å lese mer om.
Hanne
september 28, 2009
“når jeg beskriver min egen opplevelse av en virkelighet som kanskje ikke eksisterer engang.”
Din opplevelse av virkeligheten vil aldri være den samme virkeligheten som din konfliktmotstander opplever. Det er viktig at dere anerkjenner den andres følelser og meninger, selv om man ikke er enig. Så kan man starte en tilnærming mot hverandre, men det krever jo selvsagt at begge to ønsker å få løst konflikten. Det verste er når en av partene benekter at det finnes en konflikt.
Goodwill
september 28, 2009
Du eier selv din egen virkelighet, og jeg eier min. Når den psykiatriske pasienten sier at det er fullt av dyr på rommet hans, så er det faktisk det, i hans virkelighet. Skal man hjelpe ham må man ta utgangspunkt i nettopp det. På samme måte dersom en person opplever andres atferd eller utsagn som krenkende, så er den det – uavhengig av om den var ment sånn eller ei.
Det ubehagelige med dette er jo i det øyeblikket vi bytter rolle. Da kan det plutselig være vi som krenker, selv om vi mener at det vi sier er fullt og helt på sin plass og absolutt bør kunne tåles. Det er etter vår virkelighetsoppfatning, men det er slett ikke sikkert at den oppfatningen deles av den andre.
Vrient landskap å manøvrere i…
Curly
september 28, 2009
Jeg mener bestemt at det er den som opplever virkeligheten, som eier sin virkelighet. Det betyr ikke at den ikke kan endres – men den skal anerkjennes og ikke avfeies kategorisk for å slippe ubehag.
Det å anerkjenne, handler om respekt og mot til å utforske – være i “det” sammen – selv om det kan være vondt, og selv om man ikke deler oppfatning.
Morten
september 28, 2009
Virkeligheten er sann for alle. Utsagn som: “Ingen ting å være redd for”, er upresis og kan føre til mer angst.
De fleste konflikter i hverdagen oppstår nok også ut fra situasjoner som oppleves forskjellig – og dermed har minst to tolkninger.
“Når du sier det på den måten, så…” Finnes det noen som ikke har hørt den?
S@rcase
september 28, 2009
Jaja, Kristin. jeg har hørt det nå og dette har vi snakket om før. Hvor mange ganger skal jeg si det, det er jeg som eier virkeligheten, nå må du slutte å tulle og stole på meg. Legg deg til å sove nå så vil insomniaen også forsvinne.
Ikke våg å forsøke å korrigere meg på dette ved å kalle meg narsissistisk. Slike manipulasjoner forsterker bare synet på at du må være personlighetsforstyrret.
Curly
september 30, 2009
Hehe, selvinnsikt er luksus
Miss
september 28, 2009
Ja, hvem kan bestemme hva som er virkeligheten? For noen år siden hadde jeg kontakt med psykiatrien. Det hendte jeg var helt ute av meg, kjemperedd og følte veldig sterkt at jeg ble angrepet og andre ekle ting. Å få høre at det er ikke var virkelig, gjorde meg ganske forbanna. Kunne de ikke forstå at det var min virkelighet akkurat nå, selv om jeg faktisk skjønte at de ikke opplevde det samme som meg? Det førte til at jeg ble veldig påståelig og satte i gang diskusjoner om at “jo, det er sånn det er! Hør da,han angriper meg!!” Noe personalet aldri var enig med meg i.
I ettertid har jeg tenkt at denne påståeligheten det førte til antagelig fikk meg til å høres enda sykere ut og da er veien til medisinøkning kort. Dette er forresten ikke så mange år siden jeg ble møtt på den måten. Å bli møtt på den alternative måten du beskriver mener jeg ville vært mye bedre og konstruktiv.
Marianne
september 28, 2009
Her hadde jeg tenkt å si noe, men nå skal jeg bare si:
Jeg mener det samme som Goodwill og Miss sa.
Inger
september 28, 2009
En kan vel si at det finnes to former for virkelighet,den fysiske virkeligheten og den som oppleves gjennom sansene. Det som oppleves gjennom sansene kan både være et resultat av den ytre og den indre verdenen. Den som ikke respekterer hele livsopplevelsen,mangler evne til en grunnleggende respekt. Jeg blir likevel litt usikker når jeg kommenterer blogger til mennesker som hører stemmer. Jeg skrev nettopp et sted at jeg tror den jenta du hører er en del av deg selv som du enda ikke helt har integrert i personligheten din. Håper det ikke var galt å skrive dette.
Tonje H
september 28, 2009
Da jeg jobbet på sykehjem med demente pasienter var det viktig å ikke fortelle de hva virkeligheten er. Det blir så mye værre for de. Når de venter på mamman sin eller mannen sin, som har vært død i mange år er det ikke så viktig å fortelle de at de ikke lenger lever. Da blir det bare uro, og frustrasjon.
Hvordan bør man egentlig takle slike pasienter? På mange måter burde ansatte på sykehjem kurses mer i håndtering av atferd.
Gsmil
september 28, 2009
Det er mange måter å se på dette på.. , og utrolig mange grenser for hva som er innenfor de normale variasjonene.. Og hvem setter eventuelt standardene for hva som er normalt og hva som ikke er normalt?
Hvis jeg ser på det som fagperson så syns jeg det er utrolig fasinerende, for hvem er det som bestemmer at en tankerekke ikke er logisk nok for det normale, og dermed blir et symptom på en diagnose..
Men virkeligheten min.. der er det meg, og bare meg som eier sannheten, – uansett om det er normalt eller ikke.
Inger
september 29, 2009
Dere som arbeider i helsesektoren,kan ikke toleransen for forskjellige livsopplevelser bli for stor også? Det er greitt nok for mennesker som selv synes de har det bra,men noen føler seg forfulgt av fremmede stemmer og lever i dyp redsel. Bør de ikke bevisstgjøres om hva disse stemmene egentlig er for å fjerne litt av frykten? Er dere enige med meg i at stemmene er deler av personligheten som enda ikke er helt integrert i den?
Gsmil
september 29, 2009
Inger: Jeg tror helsepersonell kan bli litt for “forståsegihjel med pedagogisk tilsnitt fult av empati” i blant…
Men det er noen utrolig vanskelige grenseoppganger her, mellom hva som er godkjent normalt og hva som ikke er det.
Jeg har selv levd med stemmer ganske mange år, og jeg vet ikke helt om stemmenes forhold til personligheten min, bare at jeg både var glad for å bli kvitt de og at jeg savnet de..
Curly
september 30, 2009
Jeg tror det er viktig å skape bevissthet rundt stemmene og være støttende og veilede ift hvordan de kan dempes eller fjernes. Personlig opplever jeg å få svært godt pasientkontakt gjennom å være i det med folk – tåle at de har det sånn, anerkjenne – men stille spørsmål (ikke-konfronterende), undre meg sammen med og snakke litt om alternativene – noen trenger medisiner i tillegg.
De aller fleste opplever at deres virkelighetsoppfatning endrer seg og gradvis nærmer seg andres. Jeg opplever ofte at pasientene er svært takknemlige for at noen holder ut med dem og anerkjenner dem.
Inger
oktober 1, 2009
Takk for svar. Jeg er enig i at en skal respektere opplevelsene deres og vise tålmodighet,for det de opplever er helt reelt for dem. Samtidig skaper stemmene og halusinasjonene ufattelig angst.Som blogger kan en bare støtte dem med ord. Det blir så lett feil uansett hva en gjør. Det blir feil å vise respekt ved å late som om en tror på disse forestillingene,og det blir kansje også feil å skrive–slik jeg gjorde,at jeg tror de skapes i din egen hjerne. Samtidig tror jeg det er bra for mennesker med slike opplevelser å føle at det er noen der ute som lytter til hva de har å si.
Neglecta
september 29, 2009
Jeg nikker til svarene om at vi hver for oss eier vår del av virkeligheten. Sånn må det jo være. Vi er individer med forskjellige utgangspunkt og referanserammer, alle – selv om vi lever i samme verden. MIN virkelighet er bare min, og jeg eier den. Likevel. I tilfeller hvor man samhandler med andre (som er mye av tiden naturligvis) feks i nære relasjoner, kan disse virkelighetene kollidere fullstendig dersom særlig den ene har (fra mitt ståsted og kanskje også psykiatriens) et virkelighetsfjernt syn på det som skjer. Noe som vel ofte er tilfelle ved psykisk sykdom. Da vil vi brått på den ene siden ha en virkelighet som flertallet ville kunne identifisere seg med, samt en virkelighet som er fjernt fra den “egentlige sannhet” eller “egentlige virkelighet”. Da først blir det jo et problem. For selv om jeg heiser seil for at alle skal eie sin virkelighet, kan man måtte definere hva som faktisk ER virkelig. Skal man da fremdeles få eie sin virkelighet, når den er langt fra den “ekte virkeligheten”? Hvor går disse grensene?
Vel, skravel slutt. Tusen takk for nok et godt innlegg!
Curly
oktober 1, 2009
Kjære Inger – svaret ditt må komme her, da ikke WP tillater mer enn tre svar i en kommentar (idiotisk)
Jeg synes ikke du har gjort noe galt! Du har helt rett i at stemmene er noe som skapes inni et menneske. Og jeg er helt enig i at man ikke skal late som om man tror forestillingene er virkelige – i virkeligheten. Men å anerkjenne at det er slik for vedkommende – akkurat nå – det er noe annet enn å late som det er virkelig.
Og vet du, mange pasienter har sagt i ettertid – at de ønsker ikke noen som trer løsningene nedover øra på dem, men noen som er trygge, lytter, ser og holder ut med dem. Akkurat som du gjør med denne bloggeren (jeg vel også vet hvem er….).
Jeg er utrolig glad for at det finnes varme, fine mennesker som deg – som bryr seg og bryr seg om
NachtWulff
oktober 4, 2009
Jeg ser absolutt hvor du står her, og er helt enig i at din løsning er den som gagner psykiatriske pasienter best. Det er i alle fall slik jeg ville ønsket å bli behandlet om jeg trengte psykisk hjelp.
Det er bare synd at folk i maktposisjoner ikke er villig til å modifisere sin egen virkelighetsmodell for å forstå andres.
Curly
oktober 21, 2009
Heldigvis er det stadig flere sykehus som har fokus på å tilegne seg kunnskap om behandlingsformer/teknikker som handler om å anerkjenne, ikke korrigere. Dette virker også positivt ift reduksjon i bruken av tvang
zamoyskiz
oktober 25, 2009
Ja, hvem eier egentlig Virkeligheten ?
Og hvorfor skal noen eie den ?
Jeg vil ikke eie den…men
jeg vil gjøre den vakrere, ja !
Curly
oktober 25, 2009
Nydelig sagt – gjøre virkeligheten vakrere!
Jeg ser heller ingen grunn til å skulle eie den fulle og hele virkeligheten – og stiller meg stadig mer undrende til dem som påberoper seg å gjøre det!
Titter innom
november 29, 2009
Takk for en vakker og tankevekkende blogg
Hvem som eier virkeligheten er et så stort spørsmål at jeg ikke evner å bidra med svar.
Allikevel minte innlegget ditt meg om min gode snille klinkeklare mormor (hvil i fred), som i godt voksen alder fikk en ny sovemedisin. Imovane.
Den ga henne hallusinasjoner. Under påvirkning av Imovane så hun regelrett mennesker komme ut av bilder på veggen og hun så tydelig insekter kravlet på dynen og rundt på gulvet.
Hun fikk ny sovemedisin skal vite, men en gang glapp rutinene på sykehuset hun var innlagt på (for en operasjon) og det samme skjedde igjen.
Dette sier lite om “virkeligheten” kanskje, men er samtidig en liten påminnelse om at påvirkning “utenifra” kan føre til at selv den klareste kan se bilder på netthinnen som ikke egentlig eksisterer, og at det “oppleves” som virkelig.
Og det er kanskje en påminnelse om å sjekke medisinaldepoet til den hallisinuerende pasienten?
Curly
desember 2, 2009
Velkommen til bloggen – og takk for fine ord om den
Du sier det du skriver om din mormor, sier lite om “virkeligheten” – men, jeg mener tvert om. Det var hennes virkelighet da – og den var heldigvis korrigerbar. Jeg blir stadig mindre sikker på at det er riktig, hardnakket å overbevise andre om deres virkelighet er feil – uansett grunn. Det er noe med å tåle at, ja – nå er det sånn – og samtidig trygge, forklare og speile verden så godt man kan. Min erfaring tilsier at det er betydelig mer virkningsfullt enn å tilbakevise (underkjenne) og korrigere – og gjør folk mindre redde for det misforholdet de opplever mellom egen og andres.
Men, selvsagt – dette hverken gjelder eller funker med/for alle alltid, dette heller.
Titter innom
desember 10, 2009
Hva mener du er forskjellen på å korrigere og å forklare Curly?
Mitt eksempel er et eksempel på at “virkelighet” kan være en uønsket opplevelse fremkallt av kjemikalier. Rusmiddelbrukere bruker denne muligheten til å korrigere sin opplevelse av virkeligheten. Noen sudder den til, andre spriter den opp.
Å si at “deres virkelighet” skal speiles og trygges.. vel. Jeg tenker at deres virkelighet i utgangspunktet er den samme som alles virkelighet. Men forvridd av kjemikalier. Opplevd som en god forvridning, eller som en forferdelig forvridning, men uansett ikke en reell virkelighet.
Du startet innlegget med å vise til mennesker som har en forvridd virkelighet. Jeg kommenterte på hva som kan være årsak til dette.
Å trygge forvridde, kjemisk induserte, virkeligheter: Det tror jeg psykiatrien gjør i stor grad, og det mener jeg er feil.
Samtidig skriver du om din egen opplevelse av å møte en motpart som valgte å legge vekt på sine egne premisser fremfor dine (slik jeg tolker deg). Det er maktkamp. Det er noe helt annet enn å snakke om opplevelse av virkelighet slik virkelighet kan oppleves av mennesker med psykisk sykdom.
Det er snakk om å velge ut momenter som skal veie tyngst når en avgjørelse skal tas. Det kan også være snakk om å veie den andre i forhold til troverdighet. Eller i forhold til samfunnsposisjon, altså om man har noen å vinne eller tape ved å legge vekt på motpartens argument. I bunn og grunn handler det kanskje om å oppnå målet sitt. Som motparten også har som mål.
Vi mennesker manipulerer. Bevisst og ubevisst. Å argumentere for sin sak er ofte en form for manipulasjon av den andre. Kommunikasjon er ofte manipulasjon. Positivt eller negativt.
“Virkelighet” trenger derfor ikke å ha noe som helst med kommunikasjon å gjøre.
Jeg er enig i at man skal tåle at andre opplever verden anderledes enn en selv gjør. Men virkelighet er i bunn og grunn en naturvitenskapelig etterprøvbar greie. Opplevelsen av den der i mot..
Det å være menneskelig, vise omsorg, det å lytte, ha respekt og eventuellt trøst, det er viktig bærende prinsipper i all vår fremferd. Men kanskje noe annet enn å overbevise eller motbevise andres opplevelse av virkeligheten.
Vel, dette er bare noen tanker jeg fikk av å lese svaret ditt