Mitt eksempel er et eksempel på at “virkelighet” kan være en uønsket opplevelse fremkallt av kjemikalier. Rusmiddelbrukere bruker denne muligheten til å korrigere sin opplevelse av virkeligheten. Noen sudder den til, andre spriter den opp.
Å si at “deres virkelighet” skal speiles og trygges.. vel. Jeg tenker at deres virkelighet i utgangspunktet er den samme som alles virkelighet. Men forvridd av kjemikalier. Opplevd som en god forvridning, eller som en forferdelig forvridning, men uansett ikke en reell virkelighet.

Du startet innlegget med å vise til mennesker som har en forvridd virkelighet. Jeg kommenterte på hva som kan være årsak til dette.
Å trygge forvridde, kjemisk induserte, virkeligheter: Det tror jeg psykiatrien gjør i stor grad, og det mener jeg er feil.

Samtidig skriver du om din egen opplevelse av å møte en motpart som valgte å legge vekt på sine egne premisser fremfor dine (slik jeg tolker deg). Det er maktkamp. Det er noe helt annet enn å snakke om opplevelse av virkelighet slik virkelighet kan oppleves av mennesker med psykisk sykdom.
Det er snakk om å velge ut momenter som skal veie tyngst når en avgjørelse skal tas. Det kan også være snakk om å veie den andre i forhold til troverdighet. Eller i forhold til samfunnsposisjon, altså om man har noen å vinne eller tape ved å legge vekt på motpartens argument. I bunn og grunn handler det kanskje om å oppnå målet sitt. Som motparten også har som mål.

Vi mennesker manipulerer. Bevisst og ubevisst. Å argumentere for sin sak er ofte en form for manipulasjon av den andre. Kommunikasjon er ofte manipulasjon. Positivt eller negativt.

“Virkelighet” trenger derfor ikke å ha noe som helst med kommunikasjon å gjøre.

Jeg er enig i at man skal tåle at andre opplever verden anderledes enn en selv gjør. Men virkelighet er i bunn og grunn en naturvitenskapelig etterprøvbar greie. Opplevelsen av den der i mot..
Det å være menneskelig, vise omsorg, det å lytte, ha respekt og eventuellt trøst, det er viktig bærende prinsipper i all vår fremferd. Men kanskje noe annet enn å overbevise eller motbevise andres opplevelse av virkeligheten.

Vel, dette er bare noen tanker jeg fikk av å lese svaret ditt

Du sier det du skriver om din mormor, sier lite om “virkeligheten” – men, jeg mener tvert om. Det var hennes virkelighet da – og den var heldigvis korrigerbar. Jeg blir stadig mindre sikker på at det er riktig, hardnakket å overbevise andre om deres virkelighet er feil – uansett grunn. Det er noe med å tåle at, ja – nå er det sånn – og samtidig trygge, forklare og speile verden så godt man kan. Min erfaring tilsier at det er betydelig mer virkningsfullt enn å tilbakevise (underkjenne) og korrigere – og gjør folk mindre redde for det misforholdet de opplever mellom egen og andres.

Men, selvsagt – dette hverken gjelder eller funker med/for alle alltid, dette heller.

Hvem som eier virkeligheten er et så stort spørsmål at jeg ikke evner å bidra med svar.
Allikevel minte innlegget ditt meg om min gode snille klinkeklare mormor (hvil i fred), som i godt voksen alder fikk en ny sovemedisin. Imovane.
Den ga henne hallusinasjoner. Under påvirkning av Imovane så hun regelrett mennesker komme ut av bilder på veggen og hun så tydelig insekter kravlet på dynen og rundt på gulvet.
Hun fikk ny sovemedisin skal vite, men en gang glapp rutinene på sykehuset hun var innlagt på (for en operasjon) og det samme skjedde igjen.

Dette sier lite om “virkeligheten” kanskje, men er samtidig en liten påminnelse om at påvirkning “utenifra” kan føre til at selv den klareste kan se bilder på netthinnen som ikke egentlig eksisterer, og at det “oppleves” som virkelig.

Og det er kanskje en påminnelse om å sjekke medisinaldepoet til den hallisinuerende pasienten?

Jeg ser heller ingen grunn til å skulle eie den fulle og hele virkeligheten – og stiller meg stadig mer undrende til dem som påberoper seg å gjøre det!

Jeg synes ikke du har gjort noe galt! Du har helt rett i at stemmene er noe som skapes inni et menneske. Og jeg er helt enig i at man ikke skal late som om man tror forestillingene er virkelige – i virkeligheten. Men å anerkjenne at det er slik for vedkommende – akkurat nå – det er noe annet enn å late som det er virkelig.

Og vet du, mange pasienter har sagt i ettertid – at de ønsker ikke noen som trer løsningene nedover øra på dem, men noen som er trygge, lytter, ser og holder ut med dem. Akkurat som du gjør med denne bloggeren (jeg vel også vet hvem er….).

Jeg er utrolig glad for at det finnes varme, fine mennesker som deg – som bryr seg og bryr seg om

De aller fleste opplever at deres virkelighetsoppfatning endrer seg og gradvis nærmer seg andres. Jeg opplever ofte at pasientene er svært takknemlige for at noen holder ut med dem og anerkjenner dem.