I blant så opplever jeg å ikke vite i hvilken retning jeg bør gå, for så å oppleve at jeg plutselig beveger meg i en retning allikevel – og at alt faller på plass mens jeg går.
På en fargerik, kald og vakker høstdag – når alt er praktfullt synkronisert men jeg allikevel føler at verden er i mot meg, så oppdager jeg plutselig at verden egentlig konspirerer for meg.
Jeg oppdager at det er nye horisonter i sikte. Solnedgangen har forandret seg, bladene har skiftet farge og luften lukter annerledes.
Der og da bestemmer jeg meg for å la fortid være fortid og fortsetter vandringen mot det jeg vil ha, det jeg begjærer og det jeg fortjener.
På slutten av den perfekte dagen, når alle regler er brutt uten at jeg på forhånd visste resultatet, så hilser solnedgangen varmt og vennlig.
I det øyeblikket vet jeg at det er slik det skal være - at alt kommer nærmere og alt gir mening.
Tone
oktober 11, 2009
Åh, så deilig.
Noen ganger må man stå heeeelt stille for å se at man beveger seg…
Maria
oktober 12, 2009
Herlig å være fri – ikke bundet eller fastlåst;)
Goodwill
oktober 12, 2009
Deilige tanker, at intuisjonen viser oss veien dit vi skal…
)
Inger
oktober 13, 2009
Du kommer alltid til å lande trygt på beina fordi du elskes av dine barn,dine bloggere og mange andre, og du har et meningsfullt yrke og et viktig prosjekt i mobbeboka.
Men livets virvelvinder kan løfte alle opp i perioder slik at de mister fotfestet.Det kan være tøft,men perspektivene blir videre når landskapet betraktes ovenfra.
Gsmil
oktober 14, 2009
Åh.. dette gjorde godt langt inn i sjela mi og lese. Og endelig.. endelig vises horisontene der framme. En retning, litt lys, og godfølelse.. Alt det vanskelige blir så mye bedre å gå gjennom da.
Inger
oktober 20, 2009
Kanskje en kan si at det gjelder å finne igjen barnet i seg–uansett alder? Barnet vender sansene tillitsfullt utover,tar imot alt som blir gitt det,og har også evne til å dele generøst videre.