Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

12 tanker om “Utenforskap og Uteliv

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Utenforskap og Uteliv « A Curly life -- Topsy.com

    • Tusen takk for hyggelig ord, Ingvild Anita – og velkommen i bloggen min.

      Det er dessverre «lett» – når man er blendet/blindet av sine egne sterke følelser – å glemme og se mennesket bak. Jeg har i så måte gjort meg noen viktige erfaringer det siste året.

    • Takk for at du leser, Merete – og vet du, noe av grunnen til at jeg våger å skrive om dette, er at jeg ikke lenger tror jeg er alene om å å gjøre meg disse erfaringene. Jeg tror det er viktig å sette ord på disse følelsene og ikke minst plassere dem der de hører hjemme.

  2. Hvis ingen blir sinte og sier fra så ville det ikke skjedd så mye her i verden. Og, så høres det ut som du ikke har problemer med å finne fram hjertevarmen og bruke tid på andre mennesker heller. Og er du utålmodig og vil gjøre det enda bedre er ikke det den dårligste egenskapen. Jeg tror det er ganske mange flere enn meg har fulgt deg og prosjektene dine og er imponert over og glade for engasjementet ditt. ;-)

    • For min del har det heldigvis ligget mye energi og handlekraft i sinnet. Men på et tidspunkt så ble det slitsomt å være så sint. Jeg er jo ingen sinna person – egentlig. Det er godt å kjenne at det har lagt seg og at romsligheten begynner å ta bo i igjen.

      Tusen takk for hyggelige ord om engasjementet mitt, Håkon. Jeg setter enormt stor pris på følget ditt : )

  3. Det jeg ikke kan forstå er at kommunen betaler for meget dyre hospitsplasser i stedet for å bygge ut enkel hybler til de bostedsløse. Det å ha egen nøkkel og dermed kontroll over livssituasjonen,har mye med selvrespekt å gjøre. I tillegg tror jeg faktisk kommunen ville spare penger på dette. Vet du om det er noen som har laget beregninger på hvordan disse alternativene ville falle ut økonomisk?

  4. Så vakkert skrevet. Du har så utrolig rett. Alle ønsker å føle at de hører til, og at de er en viktig del av samfunnet. Jeg er ikke så for gratis heroin, men jeg er veldig for flere sprøyterom, og flere steder for de å være, komme innom, snakke med andre.

    Hvordan kan man være med å jobbe med slike tiltak?

  5. Tilbaketråkk: Slåsskamp til ettertanke « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s