Er du feit, er du lat

Det er leit å lese at folk som ellers støtter opp om mobbeforebyggende arbeid, nå synes å fryde seg over å kunne kalle overvektige for late og rope høyt om at det er deres egen feil. Tilsynelatende uten å være nysgjerrige på hva som gjør at mennesker havner i en slik situasjon, og ikke minst, hvorfor de ikke klarer å gjøre noe med det. Dessuten helt uten tanke for hvordan barn og unge lar seg påvirke av måten vi snakker om andre mennesker på.

Som de fleste av oss vet, strides de lærde om hvorvidt fedme er en sykdom eller ikke. Like fullt er det ikke til å komme forbi at fedme kan skyldes sykdom og ikke nødvendigvis bare speiler en daff livsstil, slik Kari Jaquesson hevder i sin blogg. Disse sykdommene kan være av fysisk, såvel som psykisk karakter, og i noen tilfeller kan også bivirkninger av medisiner gi overvekt. Det betyr selvsagt at de som i utgangspunktet er sårbare for dette, bør være ekstra påpasselige. Tross kunnskap om dette, kan det allikevel, av ulike årsaker, virke helt uoverkommelig for enkelte.

Det er som mange i debatten påpeker, hevet over enhver tvil at mindre inntak av mat i kombinasjon med mer aktivitet, fører til vektnedgang. Hva som får bedreviterne og de selvoppnevnte ekspertene til å tro at det er formidlingen av denne allmenngyldige sannheten de overvektige opplever som krenkende, er for meg nokså uforståelig. Uforståelig er det også at Jaquesson hylles som modig fordi hun tør å være så politisk ukorrekt at hun nok engang serverer oss en sannhet vi daglig eksponeres for i bladhyllene og i reklamesnutter på TV.

Kanskje er det bare semantikk, men…

Jeg er stor tilhenger av både debatt og folkeopplysning, og er selv en som skriver og holder foredrag om tabubelagte og stigmatiserte temaer. Dessverre blir det lite konstruktiv debatt, og nærmest et totalt fravær av opplysning om årsak-virkning, når Jaquesson og hennes tilhengerskare betegner overvektige som late og lite ansvarsfulle – uten samtidig å snakke om hva som ligger bak at folk blir overvektige i utgangspunktet. Det nevnes heller ikke med et ord hva som kan gjøre folk så handlingslammet at de ikke klarer å gjøre noe med overvekten sin, selv om den er livstruende. Bortsett fra at de er uansvarlige og late da, selvsagt.

Denne holdningen ikke bare opprettholder – den legitimerer – at man fortsetter å se ned på overvektige. Når folk ser en overvektig person på gata, tenker mange automatisk, og noen sier det sågar, at vedkommende er stygg og lat. Ser de et tynt og veltrent menneske, tenker de at personen er pen og har selvkontroll. Helt uten tanke for at det viktigste tross alt er at folk får lov til å være fornøyde og leve godt med den de er.

Du skulle skamme deg, så feit som du er

Det snakkes mye om at overvekt er et folkehelseproblem, og mange er opptatt av hvilke kostnader dette påfører samfunnet. Hva det gjør med folkehelsa, at folk som følge av samfunnets holdninger til annerledeshet og overvekt, skammer seg over egen kropp, virker svært få interessert i. Personlig kjenner jeg flere overvektige som ikke tør gå til legen i frykt for hva slags konfronterende og moraliserende holdninger de vil møte. De fleste har kunnskap om selvfølgeligheter som at sunn mat og mer trim vil hjelpe. Men mange trenger hjelp til å tenke annerledes om seg selv for å kunne ta tak i problemene. Med utgangspunkt i det mange nikker støttende til – at er man feit, er man er lat og man kan takke seg selv for elendigheten – så tenker mange overvektige – uavhengig av fedmens årsak – at de ikke fortjener hjelp, og lar dermed være å oppsøke den. Med det som resultat at enkelte faktisk talt skammer seg til døde.

Elin Ørjasæter ber Kari Jaquesson om å krenke henne mer. Slik jeg tolker henne, er det med håp om at det gjør hennes ønske om bli tynnere så sterkt at hun til slutt gjør noe med det. Heldigvis snakker hun bare for seg selv. Personlig har jeg like lite tro på at det å bli kalt lat eller krenket på andre måter, gir meg overskuddet jeg trenger for å slanke meg, som at mobbing fungerer fint som et sosialt korrektiv. Tøger Fimreite forstår ikke helt overvekten av kritikken, men toucher såvidt innom kjernen i mange overvektiges problem. De mangler ikke nødvendigvis kunnskap om en sunn livsstil, men de klarer ikke å anvende den, skriver han. Jeg håper ikke han mener å antyde at det utelukkende er latskap som gjør at de ikke får det til.

Et ungt og aktivt menneske jeg kjenner, sa følgende da hun så overskriften ”Feite er late – ikke syke”, i tirsdagens VG:

Ikke bare får jeg høre at jeg er litt større enn de andre i klassen, men nå kommer alle til å tro at jeg er lat i tillegg – og det kommer jeg til å få høre…

Vi skal ikke slutte å opplyse folk om fakta, eller la være å inspirere hverandre til et sunnere liv. Men – vi har alle et ansvar for måten vi formidler dette budskapet på. At overvektige er late, udisiplinerte og lite ansvarsfulle, er etter min mening en unyansert og flåsete generalisering som legitimerer utstøting, lager grobunn for mobbing og ikke krymper annet enn mangfoldet mange av oss foretrekker å være en del av.

Tillegg: Rett etter jeg postet dette innlegget, oppdaget jeg en oppdatering på Kari Jaquessons blogg. Der tilbakeviser hun å ha sagt det VG bruker som overskrift på forsiden: Feite er late – ikke syke, og henviser til at VG ved å bruke den overskriften, har tatt seg en kreativ frihet som ikke er godkjent av henne.

About these ads

37 thoughts on “Er du feit, er du lat

  1. Jeg pleier å si at, hvis skam gjorde folk tynnere ville vi vel strengt tatt ikke ha hatt fedmeproblemer i den vestlige verden – og jeg ville ha vært Nicole Richie.

  2. Kjempebra post, Kristin! Dette med å skamme folk (altså få dem til å skamme seg) hjelper ikke på krymping av noe annet enn selvfølelsen – og det kommer det ikke noe godt ut av. Men jeg lurer på om det er noen som synes det er greit? Kanskje de generelt trenger en hoggestabbe der og da, og ser at det er legitimt å harselere over en gruppe mennesker de ser skiller seg ut.

    Liker kommentaren til Eli over her! :)

    • Hei du! Hyggelig å se deg her inne igjen!

      Jeg liker godt uttrykket ditt: Å skamme folk – det må jeg også samle på. Kanskje jeg tom låner det til den nye boken min, Bente!

      Forøvrig synes jeg det er trist å se hva slags uttalelser som har kommet i kjølevannet av denne debatten (om den kalles det). Det virker som en del mennesker endelig kan få lettet på trykket og sagt det de egentlig mener om overvektige mennesker. Store deler av Twitterstreamen min var trist sorti i går. Og jeg synes dessuten det er en stor undervurdering av overvektige mennesker – at folk tror dette handler om at overvektige ikke tåler å høre at sunn mat og trim hjelper. Som om ikke de – av alle – selv vet…

      • Hyggelig å være her igjen også! Blir stadig mindre blogglesing på meg, dessverre, men jeg følger litt med. :) Lån i vei, jeg tror faktisk jeg lærte uttrykket «å skamme» av min tidligere gestaltterapeut og hun er en meget bra dame. :)

        Enig… twitterstreamen var nitrist. Jeg tror ikke det finnes en eneste en som er overvektig og ikke vet at de bør spise sunt og trene mer. Det er ikke det dette handler om heller, men de som ikke kjenner problematikken på kroppen, har lett for å ønske enkle løsninger. Bang, ferdig med det! Jeg tror ikke de orker å forholde seg til det, det blir for ubehagelig.

  3. Det er godt å se noen tar til motmæle.
    Det forundrer meg at profilerte mennesker uttaler seg så lite konstruktivt og ekstremt kategorisk om såre temaer som stigmatiserer mange overvektige som sliter nok i sin hverdag.

    Selv har jeg vært overvektig i en lang periode av livet mitt. Aldri har jeg spist så lite som da.

    Vi vet såpass i dag at stress også kan skape overvekt. Når vi er stresset øker kortisolproduksjonen i kroppen vår, som igjen setter kroppen i beredskap hvorpå den går i sparemodus og setter ned fettforbrenningen mot de dårlige tidene den tror den er i.

    Selv begynte jeg å trene for noen mnd siden og spise enda sunnere for å ta av kiloene som hadde begynt å legge seg etter at jeg sluttet å røyke. Kiloene har lagt seg til tross for at jeg ikke har endret matvaner eller spist mer usunt etter røykeslutt. (Altså før jeg begynte å trene)

    For mitt vedkommende har treningen ført til en stressreaksjon i kroppen min, som igjen har ført til at jeg har lagt mer på meg etter at jeg begynte trening. Da snakker jeg ikke muskler, men midjemålet har økt i takt med treningsnivået.

    Jeg spiser så og si ikke sukker, er nøye med å bruke riktig fett i matlaging, jeg spiser ikke godteri av noen slag, ei heller kaker. Jeg spiser meg så og si aldri mett. Men tanken på å legge mer på meg, stresser meg enormt mye. Jeg er også i en situasjon hvor jeg må være nøye med kosten forsi jeg har arvet et gen som sier at jeg må være veldig forsiktig med kolestrolet mitt.

    Det er mange ulike årsaker til at vi legger på oss.

    Takk, Kristin for at du er en stemme for oss alle.

    • Takk for lang og åpenhjertelig kommentar, Barbro. Det er viktig å belyse at det er mange grunner til at man kan legge på seg, og at ikke alt handler om latskap, manglende vilje eller kunnskapsløshet!

  4. Jeg tror ærlig talt Kari Jaquesson har for lite fett i dietten sin – er jo tydelig at hjernen hennes er ikke helt som den skal være, reint fysiologisk… Den er muligens litt sulten?

    Sykdommer som hypotyreose og Cushings sykdom blir gjerne oppdaget når oppegående, aktive mennesker som spiser normalt og trener/er normalt aktive IKKE blir slankere. Snarere tvert om. Der er fedmen et symptom på sykdommen, men å skjære alle «feite» over én kam og si at de er «feite» fordi de er late blir feil.

    Jeg trener ikke.
    Jeg røyker.
    Jeg har latterlig dårlig kosthold.
    Og jeg er latere enn alle jeg kjenner.
    - jeg BURDE jo, i følge Kari Jaquessons logikk, være feit – right?
    Jeg er derimot ikke spesielt feit; 165cm høy på strømpelesten og ca 60kg. (Jeg -var- ganske stor og lubben som barn, men det forsvant liksom bare av seg selv i løpet av puberteten.)

    Jeg blir ikke det spøtt overraska om ettermælet av utspillet til Kari Jaquesson blir en økning i påviste spiseforstyrrelser… Slik jeg leser blogginnlegget hennes, nærmest oppfordrer hun jo til å spise mindre og trene/forbruke mer. Dette i seg selv er jo direkte skremmende – spesielt fra henne, som liksom skal være så sunn og frisk.

    Og hva med alle de som ikke har råd til å spise «supermat»? Usunn mat er billigere å produsere, og koster derfor mindre. Enden på visa er dårlig kosthold og etterhvert kanskje også fedme – uten at disse er spesielt LATE eller spiser for mye.

    (Jeg slutta å høre på helsefriker og deres uttalelser før jeg selv havna i puberteten. Heldigvis, tror jeg – hadde vel vært innlagt for spiseforstyrrelser nå hvis ikke.)

    • Hyggelig å treffe på deg her i bloggen!

      Synes du peker på flere viktige ting, og særlig dette med hvor kostbart supersunn mat er – det forundrer meg stadig at den diskusjonen ikke tas mer grundig på et høyere nivå. Det er nemlig ikke nødvendigvis manglende kunnskap eller vilje det står på. I de første årene som alenemor, hadde jeg det knalltøft økonomisk og jeg hadde faktisk ikke alltid råd til å gi barna mine frukt daglig. Og i blant, så var en Grandiosa på deling, det jeg hadde råd til når vi skulle ha lørdagskos. Heldigvis er det et tilbakelagt kapittel for egen del, men det finnes mange mennesker som har det slik – og som i skammen over å være i en slik situasjon – aldri vil komme til å tilkjenne det for omverden, og derfor heller ikke søke hjelp.

      • :)

        Det hadde forøvrig også vært fryktelig interessant (og sannsynligvis ennå mer skremmende) å se/vite hva Kari Jaquesson klassifiserer som «feit» – hvor går grensa, liksom? Har du 5-10 kg for mye på kroppen er du ikke nødvendigvis feit, mener jeg. Dessuten – folk er forskjellige. Det som kan oppleves som «overvekt» for en person, trenger overhodet ikke å være det for en annen.

        Eksempel fra/om/med meg selv: Jeg har skjeivt bekken, og derfor en kranglete rygg. Hvis jeg har 10kg eller mer «for mye» i forhold til optimalvekta (som i mitt tilfelle er ca 60kg) får jeg veldig fort rimelig vondt i ryggen – for min kropp er det rett og slett for mye vekt å bære, noe det er mange årsaker til (bl.a. mangel på trening, etc). Men: Venninna mi, som er en del større enn meg selv, har ikke samme problem – hun vil se direkte syk ut om hun veier det helsefolk vil påstå er «optimalvekta» for hennes høyde.

        Sagt på en anna måte, hadde venninna mi og jeg veid det samme (vi er ca like høye) hadde hun sett syk ut.

        Jeg har aldri opplevd direkte mangel på mat, som jeg kan huske. Det var trangt om kronene da jeg var (forsøksvis) student i noen år, men blei det helt krise kunne jeg alltids raide huset til mamma og pappa. Foreldra mine har også alltid vært veldig glad i god mat, så jeg har vokst opp med variert kosthold.

        Det er fryktelig mange steder i verden der de ikke selger anna enn billig og usunn mat også. Det året jeg bodde i USA så jeg det selv – i noen bydeler, typisk de fattigere, var det bortimot umulig å oppdrive noe anna enn billig halvfabrikata mat. Dette var gjerne familier som hadde hatt samme hus i samme bydel i generasjoner, så de visste jo ikke om annet enn det de fant i nærmeste butikk (de færreste dro særlig langt for å handle mat, bortsett fra oss – nysgjerrige nordmenn).

        Det er fryktelig mange faktorer som kan gjøre noen «feite» – genetikk har mye å si, miljø har mye å si, økonomi har fryktelig mye å si (dessverre), eventuell sykdom kan spille inn, osv.

        Ja – det finnes de som har blitt «feite» ved å bare være late og spise for mye i forhold til hva de forbruker, men å påstå at det er ene og alene grunn til at ALLE blir overvektige er omtrent like vitenskapelig som å si at månen er en gul ost.

      • Veldig viktig poeng dette med pris på sunn mat! Jeg kjenner til en som virkelig er overvektig og som absolutt burde holde seg unna mat med mye stivelse. Det eneste vedkommende har råd til å kjøpe er daggammelt brød. Det sier seg selv at det ikke blir mye variert og sunt kosthold der i gården…

        Det er dessuten slutt på å kunne trekke fra ekstrautgifter til spesialdiett på skatten. Nå er det jo så «in» å leve på diett, så «alle» gjør det.

        Fattige i USA er et godt eksempel på hva det gjør med folk når den usunne maten er billigst.

  5. Veldig bra post, Kristin!

    Det kan jo ikke bli annet enn en trist debatt, når det hylles som modig å hevde noe et flertall er tilbøyelig til å mene. Og dette utspillet fra Jaquesson er jo egentlig bare nok et i serien av liknende uttalelser i samme gate, som bidrar til å legitimere segmentering av en ellers uensartet gruppe.

    Men jeg tror likevel, man må være forsiktge med å stakkarsliggjøre overvektige, for jeg vil tro at ikke all kjenner seg igjen som offer for hverken sykdom eller latskap.

    For øvrig har det vært fascinerende å se at klasse konsekvent avvises som faktor, av dem som vil ansvarliggjøre (og skyldlegge) den enkelte. Samtidig som det meste av kommunikasjonen omkring fedme vs kosthold / trening gjøres i en middelklassespråkdrakt, og form, som ikke bare tar forgitt at tid og penger er likelig fordelt, men også er verdimessig ekskluderende.

    • Takk for det Aslaug!

      Som jeg nevnte i kommentaren over, til Dystopisk kaos, så er jeg også forundret over at man ikke i større grad setter fokus på økonomi/status/klasse, når man diskuterer dette temaet. Godt innspill du kommer med ift hvordan kunnskapen formidles – i middelklassespråkdrakt!

      Forøvrig helt enig i at man skal være forsiktig med å stakkarsliggjøre overvektige – personlig føler jeg meg ikke som et offer hverken for latskap eller sykdom. Og provoserende nok for en del – så lever jeg et godt liv slik jeg er og føler meg stort sett fin og fri ;)

  6. ”Feit er noe du er, ikke har” – Kari Jaquesson

    Skulle ønske jeg var helt usynlig. Å være feit er å være synlig usynlig. Alle ser deg, men ingen ser deg.
    Alle veit du er lat, du har ingen styrke. Ingen karakter, ingen forståelse. Ingen kompetanse.
    ”Det er bare til å.” ”Det er bare til å” Ja jeg hører du sier det. Jeg forstår det bare ikke hvordan jeg skal klare å få meg selv til å gjøre det.. Så dum jeg er. . ”Skamme meg sier du” Jada – jeg gjør det. Hver time, hvert sekund. Jeg hater alt ved meg som har valgt og velger å være så feit og så dum.
    Jeg har satt meg selv i denne situasjonen. Jeg har gjort dette mot meg selv. Jeg har valgt dette. Jeg forstår det. Jeg forstår det. Jeg bare så innmari flau. Skulle ønske dere ikke ville snakke om det. Kan dere ikke snakke om noe annet?

    • Kjære Linda,

      Det gjør vondt å lese om den synlige usynligheten din, og jeg skjønner mer enn du kan ane, hvordan det oppleves å få høre ting som at det er jo bare, osv…. Jeg lurer ofte på om ikke mange overvektige faktisk ville ha levd godt med å være overvektig (forutsatt at man ikke ble syk pga den) – om det ikke var påvirkningen man opplever rundt seg.

      Jeg er selv en frodig dame, men vet du, Linda – jeg lever godt med det. Til tross for at jeg ikke lever opp til normen, så hindrer det meg ikke fra å gjøre det jeg vil her i verden, og jeg lever et aktivt og godt liv. Det er faktisk mulig – og jeg er stolt av det.

      Klem og gode tanker til deg

  7. ÅHHH jag blir så ARG på den slags uttalanden!! Att säga sådana saker är att helt bortse ifrån att alla inte är eller har det som man själv, och det är också att inte ha ögonen särskilt öppna för andra människor. Vilket i sig faktiskt borde vara ett kriterium om man alls vill uttala sig om världen – världen är stor och innehåller många som inte är som jag.

    En av mina äldsta vänner är kraftigt överviktig och inte ett dugg vare sig lat eller dum. Hon har ett slitsamt heltidsjobb inom vården, är lyckligt sambo sedan många år och går promenader med sin hund varje dag. Hon lever som många andra, ändå är hon en av de tjockaste människorna jag vet. Jag har skrivit om henne här: http://suziluz.wordpress.com/2009/03/04/tyngd/ och jag önskar att alla som håller på med idiotiska uttalanden av den där sorten kunde tänka sig att faktiskt lära känna en tjock människa och försöka få syn på just MÄNNISKAN i stället för att sätta sig till doms. Världen är inte svartvit.

  8. Kjempefin bloggpost som tar opp viktige problemstillinger rundt denne debatten. Selv om man er delvis enig i Jaquessons utspill, betyr ikke det at man kan tillate seg å mobbe mennesker som er overvektige. Det er en hårfin balanse mellom folkeopplysning og mobbing!

    Det jeg mente å skrive i bloggen min var at det er vanskelig å endre livsstil. Har man lagt seg til et handlingsmønster man kjenner så er det vanskelig å endre denne over natten. Derfor faller man tilbake i gamle mønster med overspising, lite aktivitet. Det er det som er hovedutfordringen for mange overvektige. Tar man hensyn til andre underliggende forklaringer som depresjoner, spiseforstyrrelser osv, danner dette et komplekst bilde som står til hinder for endring av livsstil. Det er dette jeg mener med «Klarer ikke».

    • Hei Tøger!

      Takk for utfordringen om å skrive et innlegg om dette viktige temaet, og takk for hyggelig kommentar. Din utdyping av hva du mener med «klarer ikke», var slik jeg håpet og trodde den ville være. Jeg tror du er inne i kjernen av hvorfor så mange ikke får til å endre livsstil – og de årsakene du beskriver, er det viktig at de får hjelp til. Jeg tror ikke alltid det er viljen det står på – men evnen, som følge av en etterhvert lang rekke omstendigheter.

      (Jeg løper straks over og kommenterer i bloggen din)

  9. «Bedrevitere og selvoppnevnte eksperter» <– Er ikke det mobbing da?

    Jeg har store problemer med å skjønne nøyaktig hva det er du har lest som får deg til å konkludere med at KJ er en mobber.

    Dersom du har basert hele innlegget ditt på feilsiteringen i VG (noe jeg har et inntrykk av), synes jeg du burde ha slettet eller endret innlegget, fremfor å basere det på uriktige fakta, og bare tilføye til slutt at hun faktisk aldri har kalt dem late.

    Er det mobbing å si at uansett hva overvekten skyldes, så er det ikke til å komme bort i fra at overskuddsfett til syvende og sist er et resultat av flere kalorier inn enn ut? Det er jo et ubestridelig faktum!

    Jeg hører folk si "jeg spiser sunnt og trener, men legger likevel på meg". Vel, formelen gjelder fortsatt..!

    Jeg har stor sympati for de overvektige. Jeg har selv hadd noen kg ekstra, og det gjorde noe med selvtilliten min. Min mor har i mange år vært kraftig overvektig (stoffskifteproblem blant annet). Men jeg synes det er på tide at noen tør å ta til orde for at overvekt er noe man kan og bør gjøre noe med, istedet for å si "jaja, det er jo ikke deres skyld"! Folk fraskriver seg ansvar under henvisning til stoffskifteproblem, lav forbrenning, stress osv osv. Dette FORSTERKER problemet. De tror de ikke er herre over sin egen kropp. At overvekten skyldes forhold de ikke rår over.

    Man bør få hjelp til å ta tak i disse årsakene, da det kan være vanskelig å gjøre noe med det selv. Synes du det er leit at hun ber det offentlige om drahjelp?! At hun fremhever at det er en vanskelig oppgave for individet?

    En diabetiker må passe på hva han spiser, en matallergiker må passe på hva han spiser, en svaksynt må bruke briller.. Og de som _av en eller annen grunn_ har lettere for å legge på seg må OGSÅ ta konsekvensene og være mer bevisste sin livsstil! Men mange av dem trenger drahjelp, og den ønsker Kari Jaquesson at de skal få. Setter oppriktig pris på om du kan forklare meg hva som er mobbing med dette.

    • Hei, og velkommen til bloggen, iZadig

      Jeg har ikke basert innlegget utelukkende på saken i VG. Som du ser, henviser jeg også til bloggen hennes. Videre beskylder jeg ingen for mobbing, men jeg stiller spørsmålstegn ved måten man snakker om overvektige på og konsekvensene av å prate om det på den måten det har vært gjort de siste dagene. Det gjelder ikke bare Kari Jaquessons uttalelser, men måten folk har ytret seg – spesielt i sosiale medier.

      Jeg er forøvrig helt enig i at overvekt er noe man både kan og bør ta tak, og jeg tror ingen er tjent med å bli sykeliggjort – uansett hva slags lidelse/tilstand det er snakk om.

  10. Mange sliter og uten å vite det med for høy insulin. Det er det nesten ingen fokus på i det hele tatt. Først når det går over til neste stadium og blir til diabetes 1 og 2, reagerer helsevesenet. har du insulinresistens kan du leve sunt og trimme og likevel legge på deg. psykisk og fysisk stress gir økt insulin og deretter økt fettproduksjon. Jeg var på arbeidsrettet rehab i 4 uker, spiste sukkerfattig og fettfattig kost og trente 2-3 ganger for dag og var ikke latere enn andre, de fleste gikk ned mellom 3-5 kilo på 4 uker, jeg gikk opp 3 kg. Motiverende? Får man lyst til å gi opp? har man i tillegg lavt stoffskifte med lav forbrenning og dermed oftere er slitne enn normalt, da skal du jaggu det ha beinhard vilje for å true deg til å være flink hele tiden. Har du lavt stoffskifte og overdriver treningen går du rett i kjelleren og blir der noen dager, så man må hele tiden være forsiktig for i motsetning til friske får man ikke bestandig mer energi av å trene, det kan være det som tapper den siste rest av energi ut av kroppen din. Overvekt er et komplisert tema og at mange er late, ja det er det, men mange sliter faktisk konstant og gjør så godt de kan og makter og går likevel opp i vekt

    • Mariann: Jeg har fått påvist insulinresistens for flere år siden, og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg lever på svært strengt lavkarbo-kosthold, men etter å ha gått ned noen få kilo står det nå bare helt stille. Hvis jeg skeier ut går jeg opp med en gang, så det lar jeg bare være. (Se, jeg tar ansvar…) Trimme går ikke for min del pga sykdom, men jeg er så aktiv som jeg orker og går små turer når jeg kan. Jeg skulle gjerne gått ned ca 10 kg til, men hva gjør jeg da når alt står stille?

      Legene viser null interesse for dette. Jeg fikk slankepiller på resept en stund, de gjorde egentlig ingen forskjell. Annen medisin er det visst ikke mulig å få, men jeg har blitt sendt til ernæringsfysiolog et par ganger. Fikk bra tips derfra, men det er først når jeg ble enda strengere enn de var, at det gjorde noen forskjell på vekta.

      Det er en kamp og jeg kjemper alt jeg kan. Derfor kunne jeg godt tenke meg å slippe søppelkommentarene fra tynne folk som trolig lever mer usunt enn jeg gjør.

      • Jeg sliter på samme måte som deg- HAr PCOS, men jeg er nettopp av den grunnen en av de som mener at Kari har litt rett ( ikke i personnagrep), for jeg ser jo at det virker å holde formen med sunn mat og trening…Det er Drittøft å holde seg nogenrlunde normal! JEg kommer aldri tiå bli noen skinny-girl, men det vil jeg heller ikke, men jeg vil ha det bra, og det får man det først når man tar tak i evt. problem som forårsaker overvekten og spiser sunne råvarer, kutter rafinert sukker og ikke minst junkfood. MAt ER medisin og trening er antideppresiva.. Men det er nå meg da! Men bare i forhold til at Kari høres sitreng, stigmatiserende osv.. Hun drar igang etter to år en debatt som er superviktig og jeg er sikker på at det vil komme mange spesialister, folk fra staten osv til å involvere seg i dette de neste dagene. Dumt ? Ikke så sikker på det. Tror både at organisasjonen LFO vil få litt medvind etter detteog at Nøkkelhullsdebatten igjen kan bli satt på dagsorden. Er det så dumt ? Neppe..

      • Hei Aktiv mamma!

        Jeg mener ikke at det er dumt med debatt – men tenker at formen til Jaquesson ikke er konstruktiv. For de som sliter mest, vil den kunne være direkte skadelig. Svært få blir mer motivert av å bli krenket, latterliggjort og hengt ut (av en i tillegg profilert person). Jeg ønsker kostholdsdebatter velkommen, og ønsker mer åpenhet rundt problemer relatert til overvekt, slik at de som strever med det, slipper å skamme seg til døde. Det bidrar ikke personangrep og nedsettende karakteristikker av grupper mennesker til. Drister meg også til å mene at offentlige personer som Jaquesson har et spesielt ansvar som forbilde.

        Men debatt og konstruktivt fokus på løsninger, ja takk!

  11. Ok, men da er vi kanskje ikke så uenige. Jeg synes nemlig heller IKKE det er greit med en nedlatende eller stigmatiserende holdning overfor noen som helst. Skal man kritisere skal det være av saklige grunner og gode intensjoner, ikke for å trykke noen ned. Men jeg opplevde heller ikke hennes utsagn slik.

    Jeg har i flere år hjulpet bekjente med vektnedgang. Jeg hjalp blant annet min mor å gå ned 18 kg etter å ha vært overvektig i nesten hele sitt voksne liv. Hun, som veldig mange andre, var i begynnelsen av prossessen veldig opptatt av sitt lave stoffskifte, sin revmatisme, sine søvnproblem, at hun ikke spiste mer enn andre osv. Det jeg kaller ansvarsfraskrivelse. Hun hadde tilsynelatende gitt opp håpet om å noensinne bli normalvektig. Problemet er mentaliteten. De gjør seg til offer for sin egen sykdom. Og aksepterer offerrollen.

    Jeg har da jobbet beinhardt for å få dem til å akseptere at deres kamp om vekten vil være tøffere enn for folk flest, og at selv om de har vært uheldige og fått en sykdom som bidrar til overvekt, kan og bør de fortsatt ta konsekvensene av dette og justere sin livsstil. Bevisstgjøring. De kan ikke sammenligne seg med mannen/datteren/venninnen som spiser like mye uten vektøkning, de må ta utgangspunkt i sin egen kropp.

    Overvekt KAN overvinnes med den riktige teknikken/innstillingen/hjelpen. Og hva som må til er en individuell sak. Og dette snakkes for lite om spør du meg. Fordi folk som sier det høyt blir svarteper. Vi skal bare synes synd i dem, og ellers holde kjeft, kan det virke som.

    Men igjen; jeg aksepterer ikke nedlatende holdning overfor noen som helst grupper, og jeg håper og tror ikke at Kari har det. Jeg mener at hun har blitt misforstått fordi folk fyrer på alle plugger når de leser ordet feit, og derfor ikke tar seg tilstrekkelig tid til å sette seg inn i budskapet.

    For øvrig; fin blogg. Jeg kommer definitivt tilbake.

  12. Det at like mange kalorier må ut som inn,er like selvsagt som at 2-2=0. De som går inn for steinalderdiett er ikke uenige i dette,men tar hensyn til det faktum at genene våre nesten ikke har forandret seg siden den tiden. Fett er ikke i seg selv sunnere enn karbohydrater, men kroppen er bedre til å takle fett siden den måtte lære seg dette gjennom flere 10 000 år. Karbohydrater skaper store svingninger i blodsukkeret, og derfor kraftige sultfornemmelser som mange ikke har viljestyrke nok til å stå imot. Mennesker i steialderen ble også høyere enn dem som ble bofaste og dyrket korn.

  13. Tilbaketråkk: Brev til Brekk og Jaquesson : Tommy`s Tanker

  14. Si din mening
    Fakta:Én timelønn gir

    Kambodsja: 0,09 kilo svinekjøtt eller 0,64 kilo ris eller 1 såpe.

    Bangladesh: 0,04 kilo kjøtt eller 0,37 kilo ris eller 2/3 såpe.

    India: 0,05 kilo kjøtt eller 0,38 kilo risk eller ½ såpe.

    Kina (Dongguan): 0,34 kilo svinekjøtt eller 1,37 kilo ris eller 1,5 såpe.

    Kina (Shenzhen): 0,18 kilo svinekjøtt eller 0,96 kilo ris eller 1,5 såpe.

    Sri Lanka: 0,03 kilo kylling eller 0,15 kilo ris eller ½ såpe.

    Norge: 3 kilo svinekoteletter eller 14 kilo ris eller 51 såper.

    (Tallene fra Norge er beregnet ut fra lønnsnivå i Teko- overenskomsten og priser hos Bunnpris.)

    Kilde: Framtiden i våre hender

  15. Tilbaketråkk: Tilsvar til Torvund : Tommy`s Tanker

  16. Tilbaketråkk: Min uvane: Coca Cola : Tommy`s Tanker

  17. Er så enig i at man nødvendigvis ikke er lat og feit samtidig. Mange som er late som er tynne, og omvendt.

    MEN, jeg klarer ikke å la være å tenke på: Man våkner ikke opp en dag og er 150 kg!!! Uansett årsak!!! Kjenner man medisinene man går på kanskje gir litt vann i kroppen og litt mer matlyst – grip det der og da. Kanskje tiden er moden for å bevege seg litt mer enn før. Mange begynner jo gjerne på faste medisiner når man kommer til et sted i livet hvor forbrenningen gjerne endres og. Det er liksom ikke POFF!! overvektig!

    Og jeg synes også vi prøver å pakke det litt for mye inn. Jeg har fått nok av alle denne kroppshysterien, kalorier, hva er sunt og hva er ikke blablabla. MEN det er noen som bare eter dritt, ikke rører seg en meter og SÅ klager de og syter over at de veier 250 kg en dag… Men det er neppe de som leser alle disse artiklene om helse tror jeg. Legene burde kunne spørre litt om vaner og uvaner – og behandle deretter.

    Vi må ikke dulle folk inn i sykdom. Stakar deg som er så feit og syk – nei. Fløtt på ræva!

    Jeg er selv litt overvektig og vet jeg burde trene mer, jeg prøver jo!! Sitter ikke på ræva og syter over det. Blir faktisk ikke tynn av verken å syte selv eller at andre ber meg skamme meg – gjør like mye nytte. Ikke våknet jeg opp en dag slik heller. Var overvektig som barn og har pga mye psykisk stress heller ikke prioritert hard trening, heller å stable sammen et liv og fred og ro, så jeg har både gått opp og gått ned.

    Sånn er livet. Jeg vil ha en god helse og langt liv – så jeg er jo klar over det og prøver å leve sunt. Jeg våkner ikke 150 kg i morgen og forstår ikke hvordan… og jeg griper det uansett her og nå.

  18. Tilbaketråkk: Når de tyngste ofres lett « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s