Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  - at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

About these ads

14 tanker om “Året da mye ble litt skummelt

  1. Jeg tror frykten er uten grunnlag. * Hvis en stoler på et
    menneskes grunnholdning tar en alt i beste mening selv når utsagn
    kan tolkes i forskjellige retinger. De som har fulgt deg, er ikke i
    tvil om hva du står for. * Det er ikke du som TAR stor plass,men
    andre som gir deg stor plass fordi du har noe å fare med. Det
    nytter ikke å ta hensyn til dem som føler at de havner i skyggen.
    De må finne andre måter å bygge opp sin selvfølelse på.

    • Takk for en kommentar til ettertanke – jeg tar med meg ordene dine om at andre gir meg plass fordi jeg har noe å fare med. Skal tenke på det, når tvilen i blant kommer snikende.

      Godt nyttår, Inger – og takk for mange innsiktsfulle og kloke kommentarer i året som gikk!

  2. Året ble mye skumlere enn jeg også hadde trodd. Når mye nytt og nesten ukjent dukker opp, er kanskje det viktigste arbeidet å skape nok trygghetspunkter til å tørre å gå videre. Om ikke så langt som jeg skulle ønske og trenge, så i hvert fall den lille millimeteren som gjør at jeg ikke stopper opp.

    Stå på i den viktige jobben du gjør, Kristin!
    Og; jeg ser veldig fram til å lese boka di om skam!
    Godt nytt år, kjære deg!

    • Kjære deg,

      Trygghetspunkter er viktige – og ofte blir de til mens man går, så lenge man ikke slutter å tørre å erfare…

      Gleder meg til å snakke mer med deg om den nye boken (håper du fortsatt kan tenke deg det), og sender deg de aller beste tankene for det nye året!

  3. Jeg kan ikke si annet enn, at du Kristin inspirerer, og jeg
    er en av de som har lest boken din. Synes den bringer håp, og
    muligheter for videre debatt i forhold til, at det nytter å si fra,
    det nytter å gjøre noe, og ja, livet kan bli godt igjen. Så takk
    for at du tok initiativ til denne boken. Kommer nok til å lese den
    neste også. Varm klem fra Mona.

    • Hei Mona,

      Takk for gode ord om boken. Det er godt å høre at du opplever at den bidrar til innsikt, og ikke minst at den formidler håp. Budskapet i boken virker fortsatt å være levende, og jeg håper og tror at den fortsatt kan bidra til en mer nyansert debatt.

  4. Det er skummelt å leve ekte, men så ufattelig mye mer givende :D
    Hvis du ikke viste deg frem som et slikt ærlig og følsomt menneske, ville du heller ikke kunnet båret budskapet og påminnelsen om at mennesker er nettopp det. Du gjør det menneskelig ved å være «bare» Kristin. Og det enkle er ofte det beste.
    Veldig glad for å ha blitt nettkjent med deg, og håper vi snart får sett hverandre i levende live igjen. God klem til deg og de ustyrlige krøllene dine

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s