Erfaringer fra et foreldreperspektiv

For et par uker siden var jeg en av innlederne på kunnskapsdepartementets «God praksis-konferanse om arbeid mot mobbing», på Litteraturhuset i Oslo. Blant landets fremste forskere og fagpersoner, snakket jeg om «Erfaringer med skolens håndtering av mobbing fra et foreldreperspektiv». Ikke bare skulle mye viktig sies på 10 minutter, men jeg håpet også å bevege tilhørerne – uten å bli sentimental.

Jeg var invitert i kraft av å være forfatteren bak dokumentarboken «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar», og i kraft av å være mor til et barn som har opplevd mobbing. Her er tankene jeg delte med forsamlingen, basert på notatene mine:

I takt med at jeg etter hvert har blitt en offentlig person, er jeg ydmyk i forhold til det faktum at mange hører og leser det jeg mener. Med det følger et ekstra stort ansvar for hvordan jeg formidler meg. Ikke bare med tanke på å beskytte mine egne barn, men også for ikke å bidra til en ytterligere polarisering av en viktig debatt.

Til tross for varierende tro på- og erfaring med dialog, ønsker jeg ikke å bidra til uthenging og skremselspropaganda. Mitt engasjement bunner i et ønske om å bidra til økt kompetanse, bedre rammebetingelser, trygghet og en bredere ansvarsfordeling når det gjelder arbeidet mot mobbing. Det handler om å gjøre både skole og foreldre trygge nok til handle riktig. Vi som foreldre må kunne ha forventninger og stille krav, men også selv tåle å bli stilt krav til.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn. Noen opplever også å bli stemplet som kravstore, og mange – slik jeg selv gjorde – går rundt med en sterk redsel for at skolen skal la sin oppgitthet gå utover barnet, og på den måten gjøre skolehverdagen enda verre. En del foreldre opplever at tiltak blir satt i gang uten at de er informert eller har godkjent det. Foreldre opplever også at fokuset blir at det mobbeutsatte barnet bør endre seg for å passe bedre inn. Personlig tror jeg man kan ha godt av tenke over hva man selv kan bidra med og endre på. Men, da vi opplevde denne alvorlige krisen – som mobbing kan fortone seg som – og alt jeg ønsket var å beskytte barnet mitt, så rokket det å bli møtt med mistro og kritiske spørsmål, ved en grunnleggende trygghet i meg som mor og voksenperson.

Mange skoler har gode rutiner for for oppfølging av mobbing, og jeg har inntrykk av at det i større grad enn tidligere, benyttes ulike skjemaer og fattes enkeltvedtak som sikrer oppfølging av de involverte. Det er verdifullt for oss foreldre. Men, det å bli møtt med krav om å fylle ut et skjema, oppleves av mange som det siste de trenger i en krisesituasjon. Mange blir skremt av formalitetene, og lar være å si fra. Det er lett å bli svært usikker på om det deres barn opplever, egentlig er alvorlig nok til å melde i fra om på et skjema. Skoler som velger å la skjemaer og formalia bli fokuset i sine første møter med fortvilede foreldre, går, etter min mening, glipp av mye viktig informasjon.

Basert på egne og andres erfaringer, trenger vi foreldre:

  • God informasjon om rettigheter, saksgang og muligheter
  • At det blir initiert tiltak uten ventetid – og at de følges opp
  • Å bli lyttet til, sett og tatt på alvor
  • Ikke bli møtt med en fordømmende og moraliserende tilnærming – enten det er som foreldre til en mobber eller mobbeutsatt
  • Å bli møtt med varme og åpenhet
  • Å slippe å føle oss brysomme og at vi overdriver
  • Å bli veiledet i forhold til god kommunikasjon oss i mellom – at skolen skaper arenaer hvor foreldre kan diskutere forebygging, lage kjøreregler for hvordan bry seg og melde i fra om bekymringer

- Vi som foreldre må slippe å føle at vi trenger oss på. Men. Skolen må også kunne forvente dialog, engasjement og innsats fra oss.

Jeg snakker meg ofte varm om en bredere ansvarsfordeling i arbeidet mot mobbing. Det betyr ikke at noen får mindre ansvar – men at flere må ta ansvar. Den største og viktigste jobben gjøres før mobbingen er et faktum – og den må vi gjøre sammen.

Jeg var også heldig å få sette sluttstrek for konferansen med følgende replikk:

Jeg registrerer, etter å ha hørt alle innleggene her i dag, at det fortsatt er en utfordring å finne en form på dette arbeidet som både inkluderer og ansvarliggjør oss foreldre. Derfor utfordrer jeg herved kunnskapsministeren og alle tilstede til å ha økt fokus på dette – og jeg bidrar gjerne. Alt i alt handler forebygging av mobbing om hvilke holdninger vi voksne legger for dagen – hvordan vi takler uenighet og rommer annerledeshet. Det handler om oss som forbilder – enten det er i klasserommet eller innad i familien.

 

Anbefalt lesning:

Godt elevsyn + gode rutiner + god saksgang = godt læringsmiljø, av Loveleen Brenna

Hvis noen forteller om mobbing, av Berit Lødding og Nils Vibe, NIFU

About these ads

6 tanker om “Erfaringer fra et foreldreperspektiv

  1. Tilbaketråkk: Tweets that mention Erfaringer fra et foreldreperspektiv « A Curly Life -- Topsy.com

  2. Jeg synes det er viktig at det blir større åpenhet om problemene som noen har på skolen. At vi som samfunnsborgere får lov til å bidra selv om vårt barn er av de heldige som ikke blir mobbet. Jeg føler etter 4 år med skolebarn at jeg ikke vet noen ting om hvordan barn på min sønn sin skole har det. Når noen har det vondt på skolen som sønnen min går på synes jeg det er viktig at alle får mulighet til å gjøre endringer.

    Foreldremøter går ut på det samme, år etter år. Foredrag holdes, men ikke for foreldrene. Vi trenger motivasjon vi også, vi trenger påminderlser om hvordan det er å være 7-10-14 år. Vi trenger råd om hvordan vi skal forholde oss til hvordan de unge har det i dag.

    Men hvordan får vi dette til?

    Jeg var FAU leder på skolen en kort periode, men jeg gav desverre opp. Ingen var intressert i å gjøre noe ekstra og tiden skulle konsentreres rundt 17 mai arrangementet. Plikten vi som foreldre har, men det kunne f.eks korpset overtatt arrangeringen av, og så kunne vi brukt tid på viktigere ting. Hverdagen til barna våre.

    Jeg ble vekket av folkemøtet til Unisef’s «den ene» og mener et slikt foredrag burde vært obligatorisk på alle skoler. ikke for barna, men for foreldrene. Vi må begynne å bry oss igjen!

  3. Jeg tenker fra en annen vinkel her, noe jeg selv var midt oppi. Verdt å prøve å forklare dette til lærere også!

    Da jeg gikk på ungdomsskolen ble jeg og et par guttevenner av meg utsatt for både ord, direkte bølling «gjør som jeg sier ellers slår jeg deg!», og verst: at en av mine venner spesielt, fikk ting ødelagt. Den gangen gikk det veldig galt og sykkelhjelmen (han var jo så idiot at han brukte hjelm mens han syklet til skolen – det går jo ikke!!…) ble faktisk knust.

    Det jeg fikk vite seinere…. var at læreren, som vanlig, «jada jada vi skal løse denne situasjonen og han skal ikke gjøre sånt mer og han skal gjøre opp for seg…»

    IKKE RINGTE FORELDRENE TIL HAN SOM ØDELA HJELMEN EN GANG!!

    Min venns foreldre ble oppgitt over treigheten og ringte selv foreldrene – som reagerte med sjokk, de tvilte jo ikke på at deres trøblete sønn hadde knust noe – men hvorfor hadde aldri noen sagt noe til dem?? De betalte straks for en ny hjelm – og drog visstnok med seg sønnen til min venns hjem og krevde han leverte en skikkelig unnskyldning. Det alle foreldre burde gjøre i et slikt tilfelle.

    Kan jo virke som læreren ikke ville være den «stygge heksa» som ringte foreldrene og sa i fra – men foreldrene ønsket jo å rydde opp, de ønsket å vite hva guttungen dreiv med, de visste jo han var et lite problembarn og prøvde jo alt – men hva hjelper det når de ikke VET!!

    De fleste foreldre vil vel rydde opp i pøblete barns oppførsel, de fleste vil vel vite for å kunne reagere… så lærerne må jo ikke være redd for å informere foreldrene!!

    Hva foreldrene sa til denne læreren aner jeg ikke – hun var ikke den beste jeg har vært borti.

  4. Tilbaketråkk: Bry deg – stopp mobbingen « A Curly Life

  5. Tilbaketråkk: Bry deg – stopp mobbingen « Den store mobbebloggen

  6. Jeg har i det siste fundert mye på hvorfor i alle dager det ikke er pålagt å ha et «mobbeombud» på hver skole, som igjen møter med mobbeombud fra andre skoler i kommunen. Nå virker det som om det er nokså vilkårlig hva som tas tak i og at barna (deretter foreldrene) selv må sette grensene for hva de «tillater» av grenseovertråkking. Både barn, foreldre (og evt lærere) burde kunne ha ETT menneske å forholde seg, som vet hva, hvor og hvorfor – så ikke alle stier må gås opp på nytt for alle hver eneste gang det skjer noe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s