Folk “føler” for mye i øst og vest

I avisa Nordlys kan man i dag lese psykolog Jan Atle Andersens uttalelser om at mobbeofre må slutte å la seg mobbe. I Aftenposten har han utdypet noe mer, og sier: “Problemet er at folk «føler» for mye i øst og vest. Hvem som helst kan bli anklaget for mobbing, det er nok om noen føler seg mobbet”.

Jeg har hørt Andersen uttale lignende ting tidligere, og som mange andre blir jeg rystet over hans manglende kunnskap når det gjelder det faktum at mennesker som blir mobbet, som regel ikke har mulighet til å komme ut av offerrollen ved å endre væremåte. Hans tenkning og menneskesyn må ikke skape presedens for hvordan vi tenker om dem som opplever krenkelser i form av mobbing eller andre typer overgrep.

Min erfaring, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker som har opplevd mobbing eller andre overgrep, er at det å være et offer er forbundet med svært lite status og opplevelse av makt. Det siste de fleste ønsker, er at noen skal oppdage at de har blitt mobbet. Vel vitende om at flere enn Andersen, forbinder det med svakhet og stakkarslighet. Når Andersen snakker om ofre slik han gjør, er han med på å opprettholde stigma rundt hvem det er som blir mobbet, uten tanke for at mange av dem både er kloke, innsiktsfulle og velfungerende mennesker – tross sin sårbarhet.  At noen mennesker er sårbare og mottagelige for mobbing, gir ikke andre rett til å utsette dem for krenkelser og overgrep.

I boken “Fordi jeg fortjener det?”, har jeg skrevet om viktigheten av at vi som voksne lærer barna våre å sette tydelige grenser for seg selv, slik at de blir mindre sårbare. Vi må utstyre barna med en indre GPS som gjør dem i stand til å navigere gjennom livet. Det handler både om å være rause og inkluderende forbilder som foreldre, men like viktig er det å være gode forbilder når det gjelder å sette grenser for seg selv, og vise barna at vi ikke godtar å bli dårlig behandlet. På samme måte som barn lar seg påvirke av våre holdninger når det gjelder å ha romslighet for annerledeshet, så blir barn også påvirket av å være vitne til hva vi voksne lever med av overtramp og urettferdighet på egne vegne.

Vi som voksne har et ansvar for å gjøre barn best mulig rustet til å møte en verden hvor ting både kan være ubehagelig, vanskelig og potensielt krenkende. En viktig del av dette er å hjelpe barn å sortere det de opplever – ikke alt som er ubehagelig eller medfører uenighet og kamp, er mobbing.  Det er dog ikke ensbetydende med at barn blir i stand til å kunne velge bort å bli såret – noe som heller ikke skal være et mål. Det må aldri bli legitimt å latterliggjøre noen for å tilkjennegi følelser.

Mange barn, unge og voksne tror at de fortjener å bli mobbet. Ikke bare fordi de ikke passet inn i samfunnsmalen, men også fordi de attpåtil ikke klarte å beskytte seg selv. Jeg er redd Andersens uttalelser underbygger deres følelse av utilstrekkelighet og skam, og gjør det enda vanskeligere å be om hjelp – i en for enkelte – uutholdelig livssituasjon.

Det bør være hevet over enhver tvil, at det aldri er mobbeofferets skyld at det blir mobbet – like lite som det er voldtektsofferets skyld at det blir voldtatt.