Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

About these ads

13 tanker om “Skammer seg syke

  1. Er helt enig i det som står her. Det er vanskelig å komme frem med mobbing fra øvrigheten, utøvende myndigheter osv. vi kan bli trenert, truet og høre at det ikke hjelper å prøve å klage for ‘vi passer hverandres rygg!’ De som utøver former for vold, vinner altid! og hvis man ikke vil finne seg i det, blir det klaging/syting for andre. å holde alt inne i seg gjør vondt og gjør at man blir reddere neste gang. man læres til at det ikke nytter å gjøre noe!!

  2. Det du skriver her får meg til å tenke tilbake på mobbing jeg opplevde i barneskolen og senere i arbeidsliv.
    Jeg har følt en sterk skam og skyldfølelse over å ha blitt mobbet, og tror ikke jeg har dratt mobbekortet i tide eller utide.

    Det er heller det motsatte, jeg har kviet meg for å fortelle om dette, å fortelle om hvor upopulær jeg har vært, så lite likt av andre, og jeg har gått mange runder med meg selv for å finne ut hva som var galt med meg.

    Man tar ansvar for andres uvett, og det pågår ikke bare en liten stund, men blir med langt inn i voksen alder.

    Når man da sier noe, så er det så viktig å bli trodd, og ikke få høre slik jeg gjorde på en arbeidsplass: » såpass må du tåle», og det med både tillitsvalgte, personalsjef og nærmeste sjef tilstede.

    Det sier kanskje noe om, at kampen mot mobbing er viktig. Her trengs mere kunnskap og bevisstgjøring, og ansvarliggjøring.

    Vi har alle et ansvar for å behandle mennesker på en ordentlig måte, og mennesker i krise trenger å bli hørt.

    Vennlig hilsen
    Bibbi.

  3. Endelig, ikke fått huket meg noe papiravis, og ikke fant den ikke på vgnett. Viktig vinkling Kristin, du er ram på å finne perspektivene det er lett å glemme eller overhodet ikke legge merke til. Kudos, og takk.

    • Og endelig har jeg fått satt meg til for å se på kommentarer!Utrolig hyggelig å høre at du synes jeg får til å finne perspektiver det er lett å glemme eller ikke legge merke til. Du er god, Ingeborg <3

  4. Hei Kristin. En herlig kronikk, fylt til randen av viktige vinklinger & foten ned på rett plass. Er enig og håper samfunnet bruker enda mer tid, i skolen men oxo generellt :)

    Ha en fin fin dag
    Mona

  5. Tilbaketråkk: Barnet meg og definisjonen av mobbing | hengeveng

  6. Hei Kristin,
    Den jobben du gjør har for meg – personlig – vært givende på mange plan. Første gang jeg ble bevisst om temaet skjult mobbing, var da jeg så Puls høsten 2010. Tove Flack viste til forskning rundt temaet, hvor omfattende det var og ikke minst hva det innebærer.
    På det tidspunktet hadde jeg «møtt veggen». Mye pga stadige tilbakemeldinger over år fra skolen om at mitt barn var utagerende, aggressiv og generelt et problem i klasserommet. Tilbakemeldingene fra skolen har vært en påkjenning – for slik kjenner jeg ikke barnet mitt, hjemme i trygge rammer.
    Puls innslaget om mobbing ble en øyeåpner for meg. Jeg fikk kunnskap om noe jeg ikke hadde forutsetning for å vite noe om. Jeg begynte å lese, fant mye nyttig informasjon overalt – web, avis artikler, fag litteratur etc. og med et begynet en slags «diagnose» å forme seg. Det å tilegne seg kunnskap om temaet har vært min «medisin». Jeg kunne stille krav til skolen, snakke med foreldre og ikke minst – hjelpe barnet mitt som plutselig var «forstått» og sett av mange voksne.
    Det jeg ser i ettertid er at barnet mitt ble mobbet fom 2. klasse. Da «ballongen sprakk» og sannheten kom frem, ble det andre tilstander på skolen. Faglig går det kjempebra, det sosiale henger ennå igjen – men de som var de største mobberene har gitt seg.
    Jeg vil allikevel påstå at ting ikke har vært imponerende når det gjelder innsats fra skolens rektor, administrasjon og lærere. Den jobben som har vært gjort har jeg egenhendig måtte fronte. Temaet mobbing er et ikke-tema på skolen – ovenfor elever på generelt grunnlag. Det blir sagt at de har jo «mobbe-program» de følger, og at det holder.

    Jeg ser at aggresjonen er borte, og tilbakemeldingene fra skolen er utrolig positiv. Faglig er det en oppblomstring! Dessverre er ikke dette nok. Man kan si at barnet mitt har det bra nå – men det er på overflaten. Det kjempes en daglig kamp med å få anerkjennelse, ikke bli «ditcha», få tilbake selvtillit og selvfølelsen osv.

    Jeg har kommet frem til den konklusjonen at ungdomsskolen skal bli annerledes. Vi flytter, slik at vi kan begynne med blanke ark. Jeg har en dårlig magefølelse på at barnet mitt igjen kan blir utsatt av de i klassen (for utfrysningen er ikke borte) for mer systematisk mobbing i ungdomsskolen. Er man ikke akseptert – så er man det ikke. Og det er her jeg mener skolen har sviktet! De kunne prøvd hardere med forebygging, men det er tydeligvis for ressurskrevenede.

    Det er trist å se at det å fronte et utbredt problem (det er flere stygge mobbehistorier på denne skolen) stikker så dypt, hos foresatte og skolen. Jeg merker at andre voksne ser på meg som en urokråke, en som bare skal «hoste opp problemer». Jeg har vært konstruktiv og ikke angrepet noen i prosessen – men dessverre, man merker sterkt at dette er et «ikke tema»!
    Hadde bare et behov for å uttrykke min takknemlighet for at det finnes ildsjeler der ute – som kanskje er litt sterkere enn andre!
    Det er dessverre en ensom kamp når flertallet ikke tør å si sin mening. Men det er vel akkurat det som er problemet – mobbing er så forferdelig personlig – og veldig udefinert med tanke på at det er vanskelig å formidle følelser.

    Ha en fredelig og fin jul Kristin – med visshet om du gjør en forskjell!

  7. Tilbaketråkk: Å tørre å forsvare andre « A Curly Life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s