Å tørre å forsvare andre

Det er lett å la seg rive med i sosiale medier når saker man føler seg berørt av- eller har et spesielt engasjement for, blir diskutert.  Selv har jeg også erfart hvor lett det kan være å glemme at de man er uenige med om en sak, for det ene er- og står for mye annet enn den saken man er uenig om. For det andre, at de har familie og kan hende også barn, som lider under dette oppmerksomheten som skapes.

Mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kunne være mobbing. Slik jeg ser det, betyr det at vi alle har et ansvar for å vise – gjennom handling – at vi tar avstand fra slik oppførsel. Vi må bli mindre redde for å ta andre i forsvar, samt tåle at det kan medføre uenighet og ubehag. Vi må også være lydhøre og bidra til et debattklima hvor man kan slippe å være redd for å bli beskyldt for å dra mobbekortet i utide – når man sier i fra om at grensen er overtrådt og at belastningen er for stor.

Ingen er bare det du ser. Heller ikke de som som av ulike grunner har stukket hodet sitt frem i offentligheten. Begeret kan renne over selv for den sterkeste, og alle – alle – har vi et ansvar for hvordan- og i hvilket omfang vi lar vår uenighet komme til uttrykk.

Som på andre arenaer i livet, følger barn og unge også med på hvordan vi voksne reagerer- og formidler oss i sosiale medier. Barn gjør i stor grad som vi gjør – ikke alltid som vi sier de skal gjøre. Det gjør meg bekymret

At noen henger ut andre, er sleivete eller ubetenksomme, fritar ikke oss andre fra å gjøre kloke vurderinger, samt være gode forbilder som står opp for andre.

Les gjerne kronikken jeg hadde på trykk i VG 30.oktober 2011. Den har fått ny aktualitet. 

About these ads

6 tanker om “Å tørre å forsvare andre

  1. Dette slutter jeg meg til. Spesielt er jeg opptatt av hva barn opplever at voksne GJØR. Og de trenger også å se hvordan vi kan takle det å stå opp for hverandre, og hvordan uenighet kan og må tåles.

  2. Før sosiale mediers inntog i de flestes liv var det muligens større skiller mellom voksne og barn. Nå har alle tilgang til de samme stuene og vi voksne har færre arenaer vi kan være bare oss selv. Det utfordrer. Ingen klarer være positive forbilder hele tiden, barnefrie arenaer kan kanskje gi oss det pusterommet vi trenger for å være gode forbilder resten av tiden.

    Det som for voksne er samtaler som blir forstått eller med undertoner av ironi og hint kan for barn bli forstått som slemt og vondt, som de kopierer til sine venner. Kan det være slik at fordi barn har tilgang på sosiale medier og voksenverdenen som finnes der, sklir grensene ut for noen voksne fordi de ikke klarer holde på rollen sin hele tiden? Kunne vi trenge barnefrie soner?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s