Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Skoler legitimerer mobbing

I det siste har jeg fått svært mange henvendelser fra foreldre til barn som blir mobbet. Disse foreldrene har flere ting til felles:

  • Skolene mener den som blir mobbet er/har problemet
  • Tiltakene som blir satt inn, rettes mot mobbeofferet – ikke mot klassemiljøet og mobberne
  • Tiltakene settes ofte i verk uten at kartlegging er foretatt, og uten å opplyse barn og voksne om deres rettigheter i henhold til Opplæringsloven.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn.

I ytterste konsekvens betyr det at skolene, med sin mistenkeliggjøring og/eller unnvikende tilnærming, er med på å legitimere mobbing som setter dype spor i barn som trenger to ting: Å bli trodd på og beskyttet. Det må ikke forstås dithen at den som blir mobbet ikke med fordel kan jobbe med seg selv. Men, det er altså IKKE ensbetydende med at det er ok at andre oppfører seg krenkende og går over deres grenser. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Det er ikke mitt ønske å hause opp stemningen og bidra til en ytterligere polarisering av debatten. Det finnes mange skoler og enkeltpersoner som håndterer mobbing på en konstruktiv og varm måte. Heldigvis. Dessverre gjør ikke det situasjonen mindre alvorlig og krenkende for dem som opplever det annerledes.

På forespørsel har jeg laget en oppsummering av skolens plikter og elevenes/foreldrenes rettigheter i mobbesaker: Enkeltvedtak etter Opplæringsloven

Den virkelige slåsskampen

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.

Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.

Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.

Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.

Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:

Utenforskap og uteliv

Aldri bra nok. For alltid ensom

Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Betalt mobbing og trakassering

De siste dagene har flere «rosabloggere» stått frem i media og fortalt at de føler seg halshugget og kneblet. Bloggerne Lars Petter og Heidi Alexandra Olsen mener ytringsfriheten ikke gjelder for dem, og begrunner det med reaksjonene de har fått på sin støtte til enkelte av den terrorsiktedes meninger. Til tross for mange støtteerklæringer, har de opplevd massiv motstand i kommentarfeltene sine, men verst av alt – at profilerte annonsører trekker seg fra blogg.no, og på den måten også rokker ved bloggernes inntektsgrunnlag. For det er slik i den delen av bloggsfæren blogg.no representerer, at det lønner seg å ha ekstreme meninger. Det lønner seg å være intrigemaker, konstruere konflikter, utgi seg for å være naiv og dum, mobbe og henge ut. Det lønner seg også å trakassere minoritetsgrupper – enten det er snakk om rumenske tiggere eller overvektige nordmenn. Uavhengig av om årsaken er enighet eller uenighet, gir det mange klikk – og mange klikk gjør bloggerne attraktive for annonsørene.

Å skape legitimitet for mobbing og ekstreme meninger

I et samfunnsperspektiv er det av vesentlig betydning å finne ut av- og sette fokus på hva som skaper legitimitet for ekstreme meninger og mobbing. I mange sammenhenger er det riktig å plassere ansvaret hos enkeltpersoner og/eller spesielle miljøer. Men når denne type adferd utvikles og opprettholdes gjennom kommersialisering på ulike blogplattformer – hvor en del av motivasjonen er økonomisk betinget hos begge parter – er det betimelig å se på en annen fordelingsnøkkel når det gjelder ansvar .

Enkelte annonsører ser ut til å våkne og har varslet at de trekker seg fra blogg.no. Det er gledelig. Men sett i lys av alt fokus som har vært på samfunnsansvar de siste årene, er det svært beklagelig at det ikke har skjedd før. Samfunnsansvar må også innebære å ta ansvar for et inkluderende og trygt samfunn for barn og unge, hvor man etterstreber likeverd og tilhørighet.

Dessverre har annonsører – gjennom flere år – og med tilrettelegging fra blant annet blogg.no – finansiert mobbing og trakassering utført av mindreårige. Tilsynelatende uten tanke for konsekvensene det har hatt for dem som har blitt påvirket og rammet, og uten tanke for hva slags konsekvenser det får for utførerne når de ganske snart skal entre voksenlivet med rollen som mobber, høyreekstrem og dum, hengende ved seg. At utførerne blir løftet frem som superstjerner i sitt univers – gjennom kjendisfester og gavedryss – gjør at mange unge drømmer om det samme, og kanskje tillater seg å gå litt lenger enn det de normalt ville ha gjort. Mobbingen og trakasseringen tiljubles, og settes på denne måten i system.

Jeg er blant dem som har kontaktet blogg.no og påpekt signaleffekten dette har. Jeg har også satt spørsmålstegn ved om de som bedrift med stor innflytelse på barn og unge, virkelig ønsker å bli assosiert med holdninger som skaper legitimitet for mobbing, og bloggere som mobber og henger ut andre. Jeg har ikke fått svar. At annonsører ønsker å bli assosiert med slikt, er både uforståelig og svært uansvarlig.

Når noen annonsører omsider velger å droppe kontroversielle bloggere, må det ikke på noe måte forveksles med knebling og begrensning av ytringsfriheten. Derimot må det sees på som et viktig og riktig skritt i retning av å bevare- og fremme normal folkeskikk, samt gjennom handling bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot holdninger som fremmer diskriminering, mobbing og trakassering. Et viktig bidrag i så måte, er å slutte å betale mindreårige for å spre slike holdninger. Et annet er selv å bidra til å heve debatter til et nivå som medfører positiv påvirkning og varig endring på veien mot et samfunn hvor tilhørighet og likeverd er en selvfølge.

Les også NRK-saken: Bloggarar tener på å vere naive

(Noen vil sikkert stusse over at jeg ikke lenker til nevnt bloggere. Dette skyldes at jeg ikke ønsker å bidra til ytterligere trafikk)

PS. Innlegget er etter ønske fra Dagbladet å lese som kronikk (i noe utvidet versjon) i dag, 16.august.

Det uvirkelige blir virkelig

I formiddag ble jeg oppringt av NRK Alltid Nyheter, med spørsmål om å komme i studio i ettermiddag. Temaet skulle være viktigheten av å snakke med barna våre om de sterke inntrykkene vi eksponeres for fra Afrikas østkyst. Litt før halv fire, i det jeg pakker sakene mine for å dra til NRK, rister det i hele bygningen som huser UNICEF Norge. Sammen med flere kolleger løper jeg til vinduet for å se hva som hadde skjedd, og raskt konstaterer vi røyk i Kongens gate. Brann, tenker jeg, og ønsker kollegene mine god helg og god ferie, idet jeg strener ned trappen for å finne meg en taxi.

Vel ute av døren møtes jeg av en mengde små partikler som virvler i luften. Jeg kikker meg rundt, og ser flere holde klær og hender foran ansiktet. Jeg husker at jeg tenkte at det var en svært spesiell røyklukt – fra denne brannen. Bak meg kommer det to forsvarsmenn løpende med røde bereter og rød koffert. Jeg husker jeg tenkte hvor flott det er å ha så operative mennesker i nærheten.

Noen sekunder senere setter jeg meg i en taxi og ber om å bli kjørt til NRK. Vi kjører opp Prinsensgate, og jeg registrerer at flere av dem vi passerer ser svært sjokkerte ut. Noen holder rundt hverandre og enkelte gråter. Jeg ser med store øyne ut av bilvinduet og prøver å forstå alt oppstusset jeg ser brer seg. Sjåføren, som også hadde hørt smellet, jabber taktløst i vei om at han hadde vært på Bali da det smalt, og at han ikke var redd for noe lenger. Nå var han dessuten så gammel at det betydde ikke noe lenger, om noe slikt skulle råke ham.

Vi svinger bort Akersgata, hvor jeg ser mennesker som løper rundt. Noen roper. Andre står som forsteinet. og flere prøver å stoppe taxien «min». Jeg begynner å bli irritert på sjåføren. Har lyst til å be ham holde kjeft, og registrerer samtidig sirener fra alle retninger. Videre bortover Akersgata ser jeg utallige knuste vinduer og folk som flokker seg sammen i den trange gata.

Vi svinger i retning Tinghuset, hvor både utesteder og butikker har fått blåst ut vinduene sine. Det må ha vært en bombe, sier jeg til sjåføren, hvorpå han repliserer med at det sikkert er «disse muslimene» som står bak. På dette tidspunktet får jeg et vanvittig behov for å finne ut hva som har skjedd, og ber ham være stille fordi jeg må sende en melding. På Twitter skriver jeg hva jeg ser og spør om noen vet hva som skjer. @FinnErikRognan svarer: «En bombe har gått av».

Et par minutter senere går jeg ut av taxien utenfor NRK-huset. I resepsjonen møter jeg løpende mennesker – journalister og kameramenn på vei ut for å undersøke hva som har skjedd. Etter noen minutter blir jeg tatt i mot av en journalist, som beklager at de allikevel ikke kan ta meg i mot i studio da flere (!) bomber har gått av i sentrum. Mens vi prater resonnerer han litt, og kommer frem til at det som nettopp hadde skjedd – en katastrofe i vårt eget land – gjør det ekstra aktuelt å sette fokus på hvordan dette oppleves for barn. Jeg bekrefter at jeg har god tid, og godt kan bli med opp og se hva de får til.

I halvannen time sitter jeg i nyhetsredaksjonen og ser nyhetsfolk springe rundt. Det gjør inntrykk å se hvor berørt, men samtidig profesjonelt alle opptrer – og den fine, ivaretagende tonen som råder.

Mens jeg sitter der på anke – kikker innom Twitter, og bekrefter ovenfor venner og familie at jeg er i sikkerhet – kjenner jeg hjertebanken komme. For hva er det som egentlig skjer? Er jeg trygg hos NRK, dersom det er en ytterliggående gruppe som ønsker å hindre formidling av det som skjer? Betyr alt det som prates om rundt meg, at rusket som festet seg i håret mitt var fra en BOMBE?

Jeg fortsetter å smile til de som nikker til meg, men inni meg skjelver jeg – og gråter. Jeg tenker på at jeg skal snakke om hvordan barn blir påvirket og hvordan vi kan snakke med barn om det som skjer nå. At vi MÅ snakke med barn om det. I et lite øyeblikk får jeg intenst lyst til å ta bena fatt og løpe ut. Jeg kjenner at jeg må ha luft og at jeg må snakke med mine egne barn. I samme øyeblikk som jeg tar frem telefonen min for å ringe barna som er på ferie, får jeg melding fra en av mine døtre som spør om jeg var i Oslo sentrum. Jeg ringer henne og får mange spørsmål. Hun er fra seg av bekymring, og har allerede begynt å fantasere om hva som kunne ha skjedd.

Etter å ha sittet der i halvannen time, blir det klart at vi utsetter intervjuet til uken. På det tidspunktet er det åpenbart at dette temaet vil være brennaktuelt i mange uker fremover – grunnet en helt ufattelig tragedie her. I Norge.

Først på vei til taxien som skal bringe meg trygt til toget hjem, går det opp for meg at taxituren opp til NRK foregikk så kort tid etter bomben hadde gått av, at veiene ikke var sperret av enda. Jeg blir skjelven og uvel når det går opp for meg at det jeg trodde var en «uskyldig» brann, var en bombe og at jeg var der – før folk fikk hjelp.

I taxien på vei til toget sier sjåføren spøkefullt: «Jeg vet hvem som står bak bomben, jeg. (Jeg: Åja, hvem, da?) Sjåføren: Carl I.Hagen. Du vet, det er valg snart vet du, og det passer fint å få opp fremmedfrykten til folk. Dette vinner’n på, vet du.»

På toget hjem snakker jeg med min yngste datter på telefonen. Hun spør meg om hvordan dette kunne skje, om alle våre er i trygghet og om dette er en hevn fra muslimer eller andre som er sinte på Norge.

I taxien på vei fra toget og hjem til huset mitt, har jeg en sjåfør av pakistansk opprinnelse. På radioen rapporteres det at mange ungdommer blir skutt på AUFs sommerleir på Utøya. Blikket hans er trist, og han ser ikke opp i speilet en eneste gang. Jeg kjenner at han har det vondt, så jeg sier noe sånt som at dette er sannelig en vond dag, og at uansett hvem det viser seg at står bak, så må vi holde sammen. Han svarer: «Tusen takk for at du sier det. Dette er fryktelig. Jeg har vurdert om jeg skal kjøre hjem og sette fra meg bilen. Tenk om noen fra mitt folk står bak. Hvordan blir livet for oss da? Da kan jeg sette fra meg bilen for godt.» Da turen er over, går han ut av bilen og åpner døren for meg. Han bukker og takker for at jeg ville snakke med ham om dette.

Vel hjemme under pleddet, får jeg en rekke sms fra barna, som oppsummerer det ufattelige: «7 drepte, Mamma. Herregud». Neste melding: «Jeg kan ikke forstå at noe sånt kan skje. Så mange ungdommer også».

Det er sen kveld nå. Jeg tenker på dagens hendelser, og på sjåføren som sa det ikke betydde noe lenger om noe alvorlig skulle råke ham. Denne dagen har gitt meg viktige påminnelser om alt jeg har leve for. Alt jeg er redd for å miste. Alt jeg ikke er klar til å forlate.

Det hemmelige feriemarerittet

Den siste tiden har jeg fått mange henvendelser fra barn og unge – men også voksne – som gruer seg til ferien. Historiene deres gjør inntrykk og gir noe å tenke på for oss som lever et godt liv – og som har mange.

Jeg har tidligere skrevet og pratet om mitt eget forhold til ferier og høytider i min oppvekst, og kjenner meg godt igjen i mange av deres bekymringer. Ordene deres griper meg og slipper ikke taket.

Flere av de unge forteller at de gruer seg fordi alt som er tøft og vanskelig, kjennes sterkere når de daglige rutinene faller bort – og tankene får mer tumleplass.

En gutt jeg ikke kjenner skrev i en sms at ferien er hans hemmelige mareritt fordi han blir usynlig når alle er opptatt med sitt og nesten ingen er hjemme. Han ville ikke være til bry, men lurte på om jeg hadde tips til hvem han kunne kontakte hvis foreldrene ble for fulle og kranglete – eller ikke kom hjem når de skulle. For han måtte jo få mat.

Andre opplever sommeren som lang og tung fordi annerledesheten og utenforskapet blir ekstra synlig når det forventes at man skal være glad og delta i fellesskapet – selv når man egentlig ikke hører til noe sted.

En av de voksne som har skrevet til meg, forteller om økonomiske bekymringer og følelsen av utilstrekkelighet over ikke å kunne gi barna de samme opplevelsene og tingene vennene deres får. Vedkommende forteller også om mangel på voksennettverk etter mange år som syk, og skulle ønske at de kunne bli invitert med på ting som ikke koster så mye penger.

Alle som kjenner meg, og som følger denne bloggen, vet at jeg er opptatt av ansvaret som hviler på alle når det gjelder å gjøre usynligheten litt mindre – å være Den ene som utgjør en forskjell i en annens liv. Kanskje er ferietiden en glimrende anledning til å stoppe opp og gjøre seg noen tanker om hva nettopp du og din familie kan bidra med.

Det er nemlig ikke så mye som skal til for å gjøre det hemmelige feriemarerittet mindre vondt. Én som ser, én bryr seg og én som er villig til å gi litt av sin tid kan være nok…

PS.
De som er nevnt i innlegget har på forhånd godkjent det.

Når de tyngste ofres lett

På nrk.no, kan man i dag lese at Bodø kommune i morgen legger frem en innstilling til helse- og sosialkomiteen, om at kun de tyngste elevene på 3.trinn skal plukkes ut for veiing. Dette til tross for at de nasjonale føringene sier at alle barn på 1., 3. og 8.trinn, skal veies for å forhindre overvekt. (En ordning som forøvrig ble avviklet i 1997, blant annet med begrunnelse i at det kunne oppleves som traumatisk for overvektige barn). Bodø kommune viser til at det ikke finnes nok ressurser til å gjennomføre veiingen, og ser med det sitt snitt til å belyse bemanningssituasjonen i kommunen sett opp mot statlige krav – på bekostning av en allerede utsatt gruppe.

Opposisjonen i kommunen har allerede reagert kraftig på den varslede innstillingen, og både Rødt og FrP er klinkende klare på at dersom kommunen velger ut en gruppe, vil dette være trøblete og stigmatiserende. Arbeiderpartiet på sin side, som sitter med ledervervet i helse- og sosialkomiteen, avdramatiserer det hele og tillater seg attpåtil å si at det at opposisjonen i det hele tatt reiser en debatt rundt denne innstillingen, gjør dem ansvarlig for å forsterke stigmatiseringen.

Det er flere ting som er opprørende med denne reportasjen. Blant annet Arbeiderpartiets nonchalante holdning til en sak som berører svært mange barn. Og det fra partiet som i andre sammenhenger smykker seg med en statsminister som står bak Manifest mot mobbing: ”Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø”.  Nå skal de altså velge ut én gruppe, som allerede er mer synlig enn de selv ønsker å være. Og når «vi andre» protesterer – og ønsker å kjempe i mot en slik innstilling – svarer de med at det er vi som er uenig i deres holdning til saken, som forsterker stigmatiseringen. Så vi skal altså trues til taushet, og stilletiende akseptere en ordning som for mange barn vil oppleves krenkende – og alt annet enn inkluderende?

For ordens skyld – jeg er ikke fullstendig i mot veiing av barn. Vel og merke hvis alle blir veid under samme forutsetning: At de som trenger det – enten det er som følge av under- eller overvekt, får den oppfølgingen de ønsker i ettertid. Og at ingen tvinges til å bli veid.

Mange voksne vil si at helsesøstrene helt sikkert vil finne gode måter å plukke ut disse barna på – med sitt trenede øye –  og at de vil gjøre det på en så ivaretagende måte som mulig. Det tror jeg også de vil forsøke etter beste evne. Helsesøstre vil barn godt. Men det mange voksne – i dette tilfelle de som bestemmer i Bodø kommune – ikke tenker på, er at barn følger godt med på hva andre barn foretar seg, og lett prater om det de opplever. I tillegg er det en kjensgjerning at barn kan være fullstendig hensynsløse mot hverandre, når det gjelder kroppslig annerledeshet.

Når dette i tillegg har blitt en offentlig sak, vil svært mange barn – og deres foreldre – sitte med frykt for å være blant de utvalgte, og også frykte for hvordan dette vil bli snakket om av andre. Vel vitende om at det er store stigma forbundet med det å være overvektig – enten det er som barn eller voksen. Det å føle seg mindre verdt i en klassesituasjon er for de færreste en motivasjonsfaktor for å gjøre noe med eventuell overvekt. Det bidrar heller ikke uttalelser som ”Er du feit, er du lat” fra kjente mediepersonligheter til heller. Uttalelser mange barn kjent med. Også i en alder av 8 år. At barn kan være sunne og aktive, men samtidig veie for mye – akkurat som oss voksne – er det derimot få som snakker om. Heller ikke at mange barn er overstimulerte på aktivitetsfronten – og underernærte.

Det hårreisende forslaget, som har fått flere til å spørre seg om det er 1.april i dag,  vitner om svært dårlig dømmekraft og manglende innsikt hos de ansvarlige. Forslaget vil kunne sette mange barn i en sårbar situasjon og påføre dem en merbelastning ikke alle vil tåle – og ingen av dem fortjener. Jeg frykter også at det å bruke denne problemstillingen som pressmiddel, og  se sitt snitt til å belyse en politisk betent sak – som egentlig handler om disponering av midler, dessverre kan bli et eksempel til etterfølgelse for flere kommuner som sliter med økonomien.

11.mars 2011, signerte Bodø kommune det mye omtalte Mobbemanifestet: Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø.

Enkelte steder kan det synes langt mellom liv og lære.