Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Veien ut av mobbehelvete

I dag kom jeg over et blogginnlegg med utgangspunkt i portrettintervjuet Dagbladet har gjort av meg, om oppveksten min og hvordan jeg klarte meg tross utfordringer i barneårene. Bloggeren Astrid stiller spørsmålstegn ved om det ikke er litt for mye fokus på «reis deg opp», når det samtidig er et faktum at mange av dem som opplever mobbing får livene sine ødelagt for alltid – og aldri klarer å reise seg igjen. Hun synes holdninger som at ”man må reise uansett”, er skumle – for det er nødvendigvis ikke så enkelt for alle. Det siste har hun rett i – det finnes dessverre ingen enkel vei ut av mobbehelvete.

Jeg har tenkt mye på dette de siste årene – hva gjør at noen klarer seg og andre ikke?

Min erfaring – etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres mobbehistorier – er at noe av det de fleste har manglet underveis, det er håp. Håp om at livet kan bli bra igjen – og derfor er jeg glad for Dagbladets vinkling i denne saken. For – vil det hjelpe noen om avisene skriver om dem som fikk livene sine fullstendig ødelagt hver gang temaet skal belyses?

Mitt liv kunne ha vært ødelagt – og med summen av belastningene jeg hadde i livet mitt som barn – så ville mange ha forstått det svært godt om det gikk dårlig med meg. At jeg har klart meg, betyr ikke at veien til det livet jeg lever i dag har vært enkel, eller at jeg ikke har hatt lyst til å gi opp innimellom. På veien dit jeg er i dag, har jeg tidvis vært vrang, deprimert, pessimistisk – og noen ganger uten håp.

Livet er i perioder en kamp for mange – også meg. Men jeg er takknemlig for at min mor, og enkelte andre voksne jeg hadde rundt meg, aldri gav meg opp og heller aldri aksepterte at jeg gav opp eller gav meg over. Slik jeg ser det, så har jeg måttet ta noen valg underveis (mer eller mindre frivillig, selvsagt, da min mor har vært tøff og tydelig på hvilke alternativer jeg har hatt). Disse valgene har gjort at jeg har klart meg. Det betyr ikke at jeg mener alle er i stand til å klare det, men igjen så kommer vi tilbake til dette med håpet. For når er det egentlig ok å gi opp – når kan man være sikker på at livet aldri blir bedre igjen?

Jeg har jobbet mange år i psykiatrien, og kjenner dessverre mange som har fått livene sine ødelagt av mobbing. Jeg kjenner også mange som har tatt livet av seg på grunn av mobbing. Men mange av dem jeg har møtt, har også funnet tilbake troen på at livet er godt ment og at de kan få det bedre. Og mange får det også bedre – med hjelp til å bære håpet, anerkjennelse og råd om gode alternativer å handle ut i fra.

Når det er sagt – de som allikevel ikke får det bedre skal vi andre selvsagt ikke moralisere over. Men jeg tror og vet, etter utgivelsen av ”Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar”, at min og mange andres historier om hvordan livet tross alt ble bra, har inspirert mange til å tørre og ta tak i eget liv.  At man en gang har vært et offer, trenger ikke å bety at man for alltid er et. Det finnes veier ut av mobbehelvete.

Her kan du lese hele portrettet i Dagbladet på nett

Når samholdet blir ekskluderende

Fra de første skolene åpnet dørene igjen etter ferien, har jeg daglig blitt kontaktet av svært fortvilede og gråtende foreldre som forteller om alvorlig mobbing som ikke tar slutt og en tøff skolestart for barna.

Blir ikke trodd

En av dem jeg har snakket med, frykter for livet til barnet sitt. Barnet sier det ikke makter mer av utestengningen og ønsker å ta livet av seg. En annen lurer på hvor mye det er meningen at de skal tåle, og forteller at de føler seg brysomme som sier ifra gang på gang. Likevel føler de seg usynlige. De blir ikke trodd.

Gjentatte ganger har foreldre spurt om jeg kan komme hjem til dem og snakke med familien. De ønsker veiledning og har behov for å få formidlet håp og noe som gjør situasjonen lettere å bære. Noen unnskylder seg fordi de er opptatt av sin egen situasjon, når så mange har det mye verre etter terroren 22/7.

Ungdommer jeg har snakket med, forteller om en skolestart som i liten grad bærer preg av et varmere og mer inkluderende samfunn etter 22/7. Som en jente skrev på SMS: «Alt var som før da skolen begynte igjen. Som vanlig blir jeg holdt utenfor og driti ut med de andre til stede. Jeg trodde folk hadde skjerpet seg litt nå. Alle snakker jo om at vi må holde sammen osv.».

En annen jente skrev at da hun fortalte hjemme at hun var blitt enda reddere etter 22/7. Hun gruet seg veldig til å begynne på videregående skole og fikk høre at hun var selvopptatt som tenkte på sine egne problemer etter at så mange ble rammet og drept i terrorangrepet.

Enda mer ensom

I likhet med alle andre nikker jeg samtykkende til at inkludering og raushet er viktigere enn noensinne. Mens vi nikker iherdig og snakker om varme og åpenhet, slutter vi oss til Kronprinsens ord om at vi har svart på terrorhandlingene med å vise hva vi står for: Vi har svart med nærhet og samhold. Og det er i sannhet godt å kjenne styrken i dette samholdet, særlig for oss som ér inkludert, ikke opplever mobbing og som har et godt nettverk.

Mange barn og foreldre håpet og trodde at noe skulle bli annerledes. Tilbake i skolehverdagen møter de en annen virkelighet. Fortsatt opplever barn og unge å bli holdt utenfor, latterliggjort, truet og baksnakket. Foreldre kjemper fortsatt for å bli trodd når de forteller skolen hva barna deres opplever og om konsekvensene det får.

Selv om hele nasjonen føler seg rammet av terroren, og selv om mange ble drept og såret, er disse menneskenes bekymring og fortvilelse like reell som før. De er kanskje enda mer ensom etter 22/7.

Samholdsrus

I vår sterke samholdsrus, må vi vokte oss for å tro at mobbingens ekskluderende dynamikk endres ved at vi fylles av store tanker om samhold og nærhet, samtidig som vi knytter oss enda tettere til dem vi allerede kjenner nærhet til. Endring forutsetter at vi som allerede er en del fellesskapet viser at vi er rause og våger nærhet også til det som er annerledes og ubehagelig.

Vi må bli tøffere når det gjelder og slå ned på krenkende utsagn. Vi må i større grad ta et oppgjør med hvordan vi selv omtaler andre mennesker og hvordan vi takler uenighet. Viktigst av alt er at vi tør å se og inkludere dem som av svært ulike grunner faller utenfor i hverdagen vår. Gjennom handling fra fellesskapet, kan de som lever i utenforskap unngå å bli mer ensomme enn de var før 22/7.

Voksnes ansvar

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en far som fortalte om en situasjon barnet hans nylig hadde opplevd. Han uttrykte bekymring for hva slags konsekvenser hendelsen ville få for hans barn på sikt, men mest av alt var han opptatt av hva man kunne gjøre for gutten som hadde påført barnet hans dette. Denne gutten skal tidligere ha blitt mobbet selv, og han var bekymret for hva som ville skje dersom ryktet om det som hadde skjedd begynte å spre seg. Han var redd for at gutten ville oppleve mobbing som hevn. Det ble en fin samtale om å være tydelig på at handlingene ikke var akseptable, men viktigheten av ikke å fordømme ham som menneske av den grunn. Vi som voksne har et spesielt ansvar. Vi snakket om forskjellen på å forstå bakgrunnen for handlingen og å forsvare den. I sin raushet søkte denne pappaen å forstå fremfor å fordømme. Han var opptatt av å inkludere fremfor å ekskludere.

Det er ikke bare terrorhandlingene vi skal møte med nærhet og samhold. Vi må også møte mobbing og utenforskap slik – sammen.

(Innlegget stod også på trykk i VG lørdag 3.september)

Betalt mobbing og trakassering

De siste dagene har flere «rosabloggere» stått frem i media og fortalt at de føler seg halshugget og kneblet. Bloggerne Lars Petter og Heidi Alexandra Olsen mener ytringsfriheten ikke gjelder for dem, og begrunner det med reaksjonene de har fått på sin støtte til enkelte av den terrorsiktedes meninger. Til tross for mange støtteerklæringer, har de opplevd massiv motstand i kommentarfeltene sine, men verst av alt – at profilerte annonsører trekker seg fra blogg.no, og på den måten også rokker ved bloggernes inntektsgrunnlag. For det er slik i den delen av bloggsfæren blogg.no representerer, at det lønner seg å ha ekstreme meninger. Det lønner seg å være intrigemaker, konstruere konflikter, utgi seg for å være naiv og dum, mobbe og henge ut. Det lønner seg også å trakassere minoritetsgrupper – enten det er snakk om rumenske tiggere eller overvektige nordmenn. Uavhengig av om årsaken er enighet eller uenighet, gir det mange klikk – og mange klikk gjør bloggerne attraktive for annonsørene.

Å skape legitimitet for mobbing og ekstreme meninger

I et samfunnsperspektiv er det av vesentlig betydning å finne ut av- og sette fokus på hva som skaper legitimitet for ekstreme meninger og mobbing. I mange sammenhenger er det riktig å plassere ansvaret hos enkeltpersoner og/eller spesielle miljøer. Men når denne type adferd utvikles og opprettholdes gjennom kommersialisering på ulike blogplattformer – hvor en del av motivasjonen er økonomisk betinget hos begge parter – er det betimelig å se på en annen fordelingsnøkkel når det gjelder ansvar .

Enkelte annonsører ser ut til å våkne og har varslet at de trekker seg fra blogg.no. Det er gledelig. Men sett i lys av alt fokus som har vært på samfunnsansvar de siste årene, er det svært beklagelig at det ikke har skjedd før. Samfunnsansvar må også innebære å ta ansvar for et inkluderende og trygt samfunn for barn og unge, hvor man etterstreber likeverd og tilhørighet.

Dessverre har annonsører – gjennom flere år – og med tilrettelegging fra blant annet blogg.no – finansiert mobbing og trakassering utført av mindreårige. Tilsynelatende uten tanke for konsekvensene det har hatt for dem som har blitt påvirket og rammet, og uten tanke for hva slags konsekvenser det får for utførerne når de ganske snart skal entre voksenlivet med rollen som mobber, høyreekstrem og dum, hengende ved seg. At utførerne blir løftet frem som superstjerner i sitt univers – gjennom kjendisfester og gavedryss – gjør at mange unge drømmer om det samme, og kanskje tillater seg å gå litt lenger enn det de normalt ville ha gjort. Mobbingen og trakasseringen tiljubles, og settes på denne måten i system.

Jeg er blant dem som har kontaktet blogg.no og påpekt signaleffekten dette har. Jeg har også satt spørsmålstegn ved om de som bedrift med stor innflytelse på barn og unge, virkelig ønsker å bli assosiert med holdninger som skaper legitimitet for mobbing, og bloggere som mobber og henger ut andre. Jeg har ikke fått svar. At annonsører ønsker å bli assosiert med slikt, er både uforståelig og svært uansvarlig.

Når noen annonsører omsider velger å droppe kontroversielle bloggere, må det ikke på noe måte forveksles med knebling og begrensning av ytringsfriheten. Derimot må det sees på som et viktig og riktig skritt i retning av å bevare- og fremme normal folkeskikk, samt gjennom handling bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot holdninger som fremmer diskriminering, mobbing og trakassering. Et viktig bidrag i så måte, er å slutte å betale mindreårige for å spre slike holdninger. Et annet er selv å bidra til å heve debatter til et nivå som medfører positiv påvirkning og varig endring på veien mot et samfunn hvor tilhørighet og likeverd er en selvfølge.

Les også NRK-saken: Bloggarar tener på å vere naive

(Noen vil sikkert stusse over at jeg ikke lenker til nevnt bloggere. Dette skyldes at jeg ikke ønsker å bidra til ytterligere trafikk)

PS. Innlegget er etter ønske fra Dagbladet å lese som kronikk (i noe utvidet versjon) i dag, 16.august.

Det uvirkelige blir virkelig

I formiddag ble jeg oppringt av NRK Alltid Nyheter, med spørsmål om å komme i studio i ettermiddag. Temaet skulle være viktigheten av å snakke med barna våre om de sterke inntrykkene vi eksponeres for fra Afrikas østkyst. Litt før halv fire, i det jeg pakker sakene mine for å dra til NRK, rister det i hele bygningen som huser UNICEF Norge. Sammen med flere kolleger løper jeg til vinduet for å se hva som hadde skjedd, og raskt konstaterer vi røyk i Kongens gate. Brann, tenker jeg, og ønsker kollegene mine god helg og god ferie, idet jeg strener ned trappen for å finne meg en taxi.

Vel ute av døren møtes jeg av en mengde små partikler som virvler i luften. Jeg kikker meg rundt, og ser flere holde klær og hender foran ansiktet. Jeg husker at jeg tenkte at det var en svært spesiell røyklukt – fra denne brannen. Bak meg kommer det to forsvarsmenn løpende med røde bereter og rød koffert. Jeg husker jeg tenkte hvor flott det er å ha så operative mennesker i nærheten.

Noen sekunder senere setter jeg meg i en taxi og ber om å bli kjørt til NRK. Vi kjører opp Prinsensgate, og jeg registrerer at flere av dem vi passerer ser svært sjokkerte ut. Noen holder rundt hverandre og enkelte gråter. Jeg ser med store øyne ut av bilvinduet og prøver å forstå alt oppstusset jeg ser brer seg. Sjåføren, som også hadde hørt smellet, jabber taktløst i vei om at han hadde vært på Bali da det smalt, og at han ikke var redd for noe lenger. Nå var han dessuten så gammel at det betydde ikke noe lenger, om noe slikt skulle råke ham.

Vi svinger bort Akersgata, hvor jeg ser mennesker som løper rundt. Noen roper. Andre står som forsteinet. og flere prøver å stoppe taxien «min». Jeg begynner å bli irritert på sjåføren. Har lyst til å be ham holde kjeft, og registrerer samtidig sirener fra alle retninger. Videre bortover Akersgata ser jeg utallige knuste vinduer og folk som flokker seg sammen i den trange gata.

Vi svinger i retning Tinghuset, hvor både utesteder og butikker har fått blåst ut vinduene sine. Det må ha vært en bombe, sier jeg til sjåføren, hvorpå han repliserer med at det sikkert er «disse muslimene» som står bak. På dette tidspunktet får jeg et vanvittig behov for å finne ut hva som har skjedd, og ber ham være stille fordi jeg må sende en melding. På Twitter skriver jeg hva jeg ser og spør om noen vet hva som skjer. @FinnErikRognan svarer: «En bombe har gått av».

Et par minutter senere går jeg ut av taxien utenfor NRK-huset. I resepsjonen møter jeg løpende mennesker – journalister og kameramenn på vei ut for å undersøke hva som har skjedd. Etter noen minutter blir jeg tatt i mot av en journalist, som beklager at de allikevel ikke kan ta meg i mot i studio da flere (!) bomber har gått av i sentrum. Mens vi prater resonnerer han litt, og kommer frem til at det som nettopp hadde skjedd – en katastrofe i vårt eget land – gjør det ekstra aktuelt å sette fokus på hvordan dette oppleves for barn. Jeg bekrefter at jeg har god tid, og godt kan bli med opp og se hva de får til.

I halvannen time sitter jeg i nyhetsredaksjonen og ser nyhetsfolk springe rundt. Det gjør inntrykk å se hvor berørt, men samtidig profesjonelt alle opptrer – og den fine, ivaretagende tonen som råder.

Mens jeg sitter der på anke – kikker innom Twitter, og bekrefter ovenfor venner og familie at jeg er i sikkerhet – kjenner jeg hjertebanken komme. For hva er det som egentlig skjer? Er jeg trygg hos NRK, dersom det er en ytterliggående gruppe som ønsker å hindre formidling av det som skjer? Betyr alt det som prates om rundt meg, at rusket som festet seg i håret mitt var fra en BOMBE?

Jeg fortsetter å smile til de som nikker til meg, men inni meg skjelver jeg – og gråter. Jeg tenker på at jeg skal snakke om hvordan barn blir påvirket og hvordan vi kan snakke med barn om det som skjer nå. At vi MÅ snakke med barn om det. I et lite øyeblikk får jeg intenst lyst til å ta bena fatt og løpe ut. Jeg kjenner at jeg må ha luft og at jeg må snakke med mine egne barn. I samme øyeblikk som jeg tar frem telefonen min for å ringe barna som er på ferie, får jeg melding fra en av mine døtre som spør om jeg var i Oslo sentrum. Jeg ringer henne og får mange spørsmål. Hun er fra seg av bekymring, og har allerede begynt å fantasere om hva som kunne ha skjedd.

Etter å ha sittet der i halvannen time, blir det klart at vi utsetter intervjuet til uken. På det tidspunktet er det åpenbart at dette temaet vil være brennaktuelt i mange uker fremover – grunnet en helt ufattelig tragedie her. I Norge.

Først på vei til taxien som skal bringe meg trygt til toget hjem, går det opp for meg at taxituren opp til NRK foregikk så kort tid etter bomben hadde gått av, at veiene ikke var sperret av enda. Jeg blir skjelven og uvel når det går opp for meg at det jeg trodde var en «uskyldig» brann, var en bombe og at jeg var der – før folk fikk hjelp.

I taxien på vei til toget sier sjåføren spøkefullt: «Jeg vet hvem som står bak bomben, jeg. (Jeg: Åja, hvem, da?) Sjåføren: Carl I.Hagen. Du vet, det er valg snart vet du, og det passer fint å få opp fremmedfrykten til folk. Dette vinner’n på, vet du.»

På toget hjem snakker jeg med min yngste datter på telefonen. Hun spør meg om hvordan dette kunne skje, om alle våre er i trygghet og om dette er en hevn fra muslimer eller andre som er sinte på Norge.

I taxien på vei fra toget og hjem til huset mitt, har jeg en sjåfør av pakistansk opprinnelse. På radioen rapporteres det at mange ungdommer blir skutt på AUFs sommerleir på Utøya. Blikket hans er trist, og han ser ikke opp i speilet en eneste gang. Jeg kjenner at han har det vondt, så jeg sier noe sånt som at dette er sannelig en vond dag, og at uansett hvem det viser seg at står bak, så må vi holde sammen. Han svarer: «Tusen takk for at du sier det. Dette er fryktelig. Jeg har vurdert om jeg skal kjøre hjem og sette fra meg bilen. Tenk om noen fra mitt folk står bak. Hvordan blir livet for oss da? Da kan jeg sette fra meg bilen for godt.» Da turen er over, går han ut av bilen og åpner døren for meg. Han bukker og takker for at jeg ville snakke med ham om dette.

Vel hjemme under pleddet, får jeg en rekke sms fra barna, som oppsummerer det ufattelige: «7 drepte, Mamma. Herregud». Neste melding: «Jeg kan ikke forstå at noe sånt kan skje. Så mange ungdommer også».

Det er sen kveld nå. Jeg tenker på dagens hendelser, og på sjåføren som sa det ikke betydde noe lenger om noe alvorlig skulle råke ham. Denne dagen har gitt meg viktige påminnelser om alt jeg har leve for. Alt jeg er redd for å miste. Alt jeg ikke er klar til å forlate.

Det hemmelige feriemarerittet

Den siste tiden har jeg fått mange henvendelser fra barn og unge – men også voksne – som gruer seg til ferien. Historiene deres gjør inntrykk og gir noe å tenke på for oss som lever et godt liv – og som har mange.

Jeg har tidligere skrevet og pratet om mitt eget forhold til ferier og høytider i min oppvekst, og kjenner meg godt igjen i mange av deres bekymringer. Ordene deres griper meg og slipper ikke taket.

Flere av de unge forteller at de gruer seg fordi alt som er tøft og vanskelig, kjennes sterkere når de daglige rutinene faller bort – og tankene får mer tumleplass.

En gutt jeg ikke kjenner skrev i en sms at ferien er hans hemmelige mareritt fordi han blir usynlig når alle er opptatt med sitt og nesten ingen er hjemme. Han ville ikke være til bry, men lurte på om jeg hadde tips til hvem han kunne kontakte hvis foreldrene ble for fulle og kranglete – eller ikke kom hjem når de skulle. For han måtte jo få mat.

Andre opplever sommeren som lang og tung fordi annerledesheten og utenforskapet blir ekstra synlig når det forventes at man skal være glad og delta i fellesskapet – selv når man egentlig ikke hører til noe sted.

En av de voksne som har skrevet til meg, forteller om økonomiske bekymringer og følelsen av utilstrekkelighet over ikke å kunne gi barna de samme opplevelsene og tingene vennene deres får. Vedkommende forteller også om mangel på voksennettverk etter mange år som syk, og skulle ønske at de kunne bli invitert med på ting som ikke koster så mye penger.

Alle som kjenner meg, og som følger denne bloggen, vet at jeg er opptatt av ansvaret som hviler på alle når det gjelder å gjøre usynligheten litt mindre – å være Den ene som utgjør en forskjell i en annens liv. Kanskje er ferietiden en glimrende anledning til å stoppe opp og gjøre seg noen tanker om hva nettopp du og din familie kan bidra med.

Det er nemlig ikke så mye som skal til for å gjøre det hemmelige feriemarerittet mindre vondt. Én som ser, én bryr seg og én som er villig til å gi litt av sin tid kan være nok…

PS.
De som er nevnt i innlegget har på forhånd godkjent det.

Når de tyngste ofres lett

På nrk.no, kan man i dag lese at Bodø kommune i morgen legger frem en innstilling til helse- og sosialkomiteen, om at kun de tyngste elevene på 3.trinn skal plukkes ut for veiing. Dette til tross for at de nasjonale føringene sier at alle barn på 1., 3. og 8.trinn, skal veies for å forhindre overvekt. (En ordning som forøvrig ble avviklet i 1997, blant annet med begrunnelse i at det kunne oppleves som traumatisk for overvektige barn). Bodø kommune viser til at det ikke finnes nok ressurser til å gjennomføre veiingen, og ser med det sitt snitt til å belyse bemanningssituasjonen i kommunen sett opp mot statlige krav – på bekostning av en allerede utsatt gruppe.

Opposisjonen i kommunen har allerede reagert kraftig på den varslede innstillingen, og både Rødt og FrP er klinkende klare på at dersom kommunen velger ut en gruppe, vil dette være trøblete og stigmatiserende. Arbeiderpartiet på sin side, som sitter med ledervervet i helse- og sosialkomiteen, avdramatiserer det hele og tillater seg attpåtil å si at det at opposisjonen i det hele tatt reiser en debatt rundt denne innstillingen, gjør dem ansvarlig for å forsterke stigmatiseringen.

Det er flere ting som er opprørende med denne reportasjen. Blant annet Arbeiderpartiets nonchalante holdning til en sak som berører svært mange barn. Og det fra partiet som i andre sammenhenger smykker seg med en statsminister som står bak Manifest mot mobbing: ”Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø”.  Nå skal de altså velge ut én gruppe, som allerede er mer synlig enn de selv ønsker å være. Og når «vi andre» protesterer – og ønsker å kjempe i mot en slik innstilling – svarer de med at det er vi som er uenig i deres holdning til saken, som forsterker stigmatiseringen. Så vi skal altså trues til taushet, og stilletiende akseptere en ordning som for mange barn vil oppleves krenkende – og alt annet enn inkluderende?

For ordens skyld – jeg er ikke fullstendig i mot veiing av barn. Vel og merke hvis alle blir veid under samme forutsetning: At de som trenger det – enten det er som følge av under- eller overvekt, får den oppfølgingen de ønsker i ettertid. Og at ingen tvinges til å bli veid.

Mange voksne vil si at helsesøstrene helt sikkert vil finne gode måter å plukke ut disse barna på – med sitt trenede øye –  og at de vil gjøre det på en så ivaretagende måte som mulig. Det tror jeg også de vil forsøke etter beste evne. Helsesøstre vil barn godt. Men det mange voksne – i dette tilfelle de som bestemmer i Bodø kommune – ikke tenker på, er at barn følger godt med på hva andre barn foretar seg, og lett prater om det de opplever. I tillegg er det en kjensgjerning at barn kan være fullstendig hensynsløse mot hverandre, når det gjelder kroppslig annerledeshet.

Når dette i tillegg har blitt en offentlig sak, vil svært mange barn – og deres foreldre – sitte med frykt for å være blant de utvalgte, og også frykte for hvordan dette vil bli snakket om av andre. Vel vitende om at det er store stigma forbundet med det å være overvektig – enten det er som barn eller voksen. Det å føle seg mindre verdt i en klassesituasjon er for de færreste en motivasjonsfaktor for å gjøre noe med eventuell overvekt. Det bidrar heller ikke uttalelser som ”Er du feit, er du lat” fra kjente mediepersonligheter til heller. Uttalelser mange barn kjent med. Også i en alder av 8 år. At barn kan være sunne og aktive, men samtidig veie for mye – akkurat som oss voksne – er det derimot få som snakker om. Heller ikke at mange barn er overstimulerte på aktivitetsfronten – og underernærte.

Det hårreisende forslaget, som har fått flere til å spørre seg om det er 1.april i dag,  vitner om svært dårlig dømmekraft og manglende innsikt hos de ansvarlige. Forslaget vil kunne sette mange barn i en sårbar situasjon og påføre dem en merbelastning ikke alle vil tåle – og ingen av dem fortjener. Jeg frykter også at det å bruke denne problemstillingen som pressmiddel, og  se sitt snitt til å belyse en politisk betent sak – som egentlig handler om disponering av midler, dessverre kan bli et eksempel til etterfølgelse for flere kommuner som sliter med økonomien.

11.mars 2011, signerte Bodø kommune det mye omtalte Mobbemanifestet: Et forpliktende samarbeid for et godt og inkluderende oppvekst- og læringsmiljø.

Enkelte steder kan det synes langt mellom liv og lære.

Frihet, toleranse og fellesskap

En annerledes 17.mai-tale. 

Etter ønske fra flere, legger jeg ut talen jeg skal holde under flaggheisingen på Blakstad skole i morgen, den 17.mai. Den er skrevet i taleform – omtrent slik jeg har tenkt å fremføre den.

Kjære alle sammen, 

I dag er endelig en av årets fineste og viktigste dager her. I dag feirer vi at det er 197 år siden Norge fikk sin egen grunnlov. Selv om vi ikke fikk vår fullstendige frihet den dagen – den fikk vi først i 1905 – fikk vi allikevel retten til å styre landet vårt selv, den 17.mai i 1814. At vi er så mange samlet her i dag, viser at det fortsatt er verdt å feire.

For de aller fleste av oss som er til stede, er det en selvfølge, det å bestemme selv. Vi lever i et land hvor vi kan ta frie valg, vi har ytringsfrihet og i utgangspunktet like rettigheter. I Norge har vi mange fordeler som ikke er en selvfølge for andre.

Andre steder i verden lever dessverre millioner av mennesker på flukt fra krig, overgrep og sult. Mange barn lever uten mulighet til å gå på skole eller å få den maten de trenger for å overleve. Mange lever uten identitet – og uten å tilhøre en nasjon, slik vi er heldige å gjøre.

Hva vil det egentlig si, det å tilhøre en nasjon? Enkelt sagt betyr det å dele en historie og være en del av et fellesskap.

Dessverre kan det noen ganger virke som man må være lik alle andre, for å få være en del av dette fellesskapet. Men slik er det ikke! Fellesskap er ikke er det samme som likhet, og det er ikke slik at vi må tenke, handle og VÆRE som alle andre for å få en plass.

Fellesskapet oppnår vi gjennom å være inkluderende, vise respekt og toleranse. På den måten skapes det plass til alle de spennende ulikhetene våre.

Å stå sammen som en nasjon handler om å ta vare på minner, om å føre den historiske arven vi alle er så stolte av videre – det handler om i fellesskap å ta vare på friheten forfedrene våre kjempet for og som vi skal synge om i ”Ja, vi elsker” etterpå. Men det handler om mer. Det handler også om å bry seg om- og se de rundt seg. Særlig de som ikke har det like bra som oss.

Det er ikke uten grunn at vi kaller 17.mai for barnas festdag. Vi går i tog, spiser oss mette på is og god mat. Vi er sammen med venner og familie. Vi leker, jubler og synger. 17.mai er i det hele tatt en dag det er forventet at man skal være glad og i festhumør. Men for barn og unge som av ulike grunner føler seg utenfor, og ikke har så mange venner, er ikke 17.mai slik.

Derfor har jeg, på vegne av FAU ved Blakstad skole, og som en av mange stolte foreldre, to spesielle ønsker for dagen i dag:

At alle bidrar, slik at både voksne og barn skal få kjenne hvor fint det er å være en del av nasjonen vår – og av fellesskapet vårt. Og at ingen – verken store eller små – blir gående alene eller stående utenfor i dag.

Vi håper det blir en varm og inkluderende 17.mai – med latter, glede og mange, mange is i magen. Gratulerer med dagen, alle – og god tur rundt Skaugum!

Tillegg: Jeg håper alle med egne barn eller som skal feire med andres, tar seg tid til å snakke med dem om hvordan de og dere kan inkludere de barna dere vet trenger det. Alle kan bidra til å gjøre usynligheten litt mindre på slike dager. Også voksne kan trenge å bli sett. Det er ikke så mye som skal til – én som bryr seg kan være nok.

Aldri bra nok. For alltid ensom?

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn han. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

Når målet ikke helliger middelet – om medias dekning av mobbesaker

I går, 3.mars, la VG ut saken «Hengt ut på Facebook i brutal mobbevideo». En video som medførte uthenging av både mobbeoffer og mobbere. Den mye omtalte videoen ble senere fjernet fra nettet, men Bergensavisen (BA) har en «anonymisert» versjon liggende på sine nettsider, som VG har valgt å lenke til. Jeg synes det er bra at slike saker ikke dør hen, men jeg støtter ikke VGs vurdering om at det er hensiktsmessig og riktig å lenke til videoen.

Selv om videoen er forsøkt anonymisert, og selv om VG har innhentet tillatelse fra mobbeofferets familie, finnes det en annen dimensjon som er viktig å belyse – og som jeg skulle ønske media var interessert i å forholde seg til. I denne saken, hvor det er mindreårige barn på begge sider, har alle krav på beskyttelse.

Jeg er selv mor til et barn som har opplevd fysisk mobbing. Ikke vold, slik som her, men allikevel fysisk. Jeg vet hvor sorgfull og sint man kan bli, og hvordan man kan fylles av hat og hevntanker når man opplever at ens eget barn kommer i en situasjon hvor det fratas muligheten til å forsvare seg selv, og senere bærer preg av det som har skjedd.

Jeg både gråt og vemmes da jeg så videoen første gang. Handlingene er fullstendig uakseptable, sjokkerende og uforståelige. Instinktivt tenkte jeg, som mange andre, at dette har vi godt av å se – vi trenger å få virkeligheten midt i fjeset. Så jeg postet den anonymiserte versjonen på Facebook, jeg også, da TV2 laget en sak for en tid tilbake. Kommentarfeltet fyltes straks med hatske og svært sinte meldinger rettet mot mobberne og deres familier.

Jeg har all forståelse for at videoen vekker sterke følelser, men jeg ønsket – verken da eller nå – å bidra til uthenging og sjikane av mobberne. Etter noen minutter så jeg meg derfor nødt til å slette lenka. Leser man kommentarfeltene på VG Nett og BA, ser man at det jeg opplevde på min Facebook-side, på langt nær er enestående. Svært få av reaksjonene tyder på at videoen trigger den delen av ansvarsfølelsen og avskyfølelsen, jeg i alle fall hadde håpet på å treffe i folk.

BA har hatt omfangsrik dekning av denne aktuelle saken, og på et tidspunkt kom jeg over et innlegg fra faren til en av mobberne. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Han skriver ikke for å påkalle seg sympati eller forsvare handlingene – de tar han tydelig avstand fra. Men han forteller om trusler og sjikane i kommentarfeltene, rettet både mot dem som foreldre og mot sønnen. Han forteller at det som har skjedd har gått kraftig inn på sønnen som er bekymret for mobbeofferet, som angrer og som er i ferd med å ta alvoret innover seg. Og han sier noe svært viktig avslutningsvis: ”Men dette bunner ikke i mangel på oppdragelse eller dårlige hjem. Ingen foreldre kan garantere at det ikke er deres barn som gjør noe slikt neste gang.”

Når det gang på gang lenkes til en dårlig anonymisert video fra en navngitt skole i Bergen, burde det ikke være vanskelig å forstå hva slags belastning dette er, ikke bare for offeret, men også for mobbernes familier som opplever å bli kraftig fordømt, sjikanert, truet og hengt ut – ikke bare i lokalmiljøet, men i hele landet.

Når man vet, blant annet gjennom Olweus’ forskning, at mobberne ofte ikke klarer seg så godt på sikt – de er mer sårbare når det gjelder kriminalitet, rus og mer mobbing, burde vi ikke da tenke at disse også trenger hjelp – at noen må se og hjelpe dem, at dét også er en samfunnsinvestering? Er vi tjent med at det gjennom kommentarfelt som ikke modereres, skapes legitimitet for å mobbe mobberne? Og hvordan skal disse mindreårige mobberne noen sinne få gjort opp for seg – hvordan skal de kunne leve opp til andre forventninger enn det som ligger i mobberens rolle?

VG argumenterer med at lenkingen til den brutale videoen skjer i samråd med mobbeofferets familie. I samme artikkel peker ett av medlemmene i VGs ekspertpanel på den ekstra belastningen en voldsepisode får, med et stort og ukontrollert nettpublikum i tillegg. Denne belastningen rammer ikke bare mobbeofferet, men også de mindreårige guttene som utførte dem. I denne saken er det bare tapere, men dessverre tas det ikke hensyn til alle.

Slike saker skal ikke ties i hjel, og i utgangspunktet er det bra at vi lar oss berøre og engasjere. De sterke reaksjonene er kanskje naturlige, men ikke alltid konstruktive. Dessverre er de i sin ytterste konsekvens med på å opprettholde mobbingens dynamikk – og legitimere dens eksistens. Det burde alle vi som skriver og snakker om dette temaet, være svært klar over – og ikke minst bruke vår unike posisjon og ansvaret det medfører, til å påvirke i en annen, mer konstruktiv retning.

Som en del av ekspertpanelet i VGs antimobbekampanje ”Bry deg”, finner  jeg det derfor riktig å understreke at jeg er uenig i VGs vurdering i denne saken. Den strider i mot prinsipper som er dypt forankret i meg når det gjelder arbeidet mot mobbing: Å bidra til å henge ut mindreårige mobbere, enten det er direkte eller indirekte – og belastningene det medfører for deres familier – er ikke en del av løsningen når mobbing skal forebygges og bekjempes.

Presisering: Jeg har en ryddig og god dialog med VG om vår uenighet i denne saken. De er på forhånd informert om innholdet i dette innlegget.