Den fine, rare følelsen

- Når nært blir for tett, og bekymringene kommer selv når solen står på sitt høyeste og ingen skygger er å se.

- Når yngstedatter sier hun er hele 99% glad i deg, for heldigvis så utgjør kjefting og klaging bare 1%.

- Når alt virker å ha funnet sin rette plass, men noe allikevel er overflødig og andre ting helt feil – og du må rydde plass til avgjørelser du ikke ønsker å ta.

- Når avgjørelsene medfører å velge bort det trygge fordi noe annet, større og mer passende, venter.

- Når sinnsro byttes ut med sommerfugler i fri dressur, og du samtidig oppdager en ny bekymringsrynke i pannen.

- Når små mennesker blir store, og de i et lite øyeblikk i glassklart vann glemmer seg bort, legger hodet sitt i halsgropen din, og samtidig holder inderlig rundt deg.

- Når du er trøtt av sol, småprat og kortspill, men ikke får sove i ren nytelse over stillheten som fyller rommet mens de andre sover.

- Når du vil at stillheten skal vare evig, og samtidig ønsker at dagene sammen aldri skal ta slutt.

Den følelsen.

Året da mye ble litt skummelt

Som alltid ved nyttårstider, så gjør jeg, som de fleste andre, opp status for året som har gått. Med tanke på det fantastiske året jeg har hatt, skulle en tro det ble rene festen å skrive et slikt innlegg. Men sannheten er at 2010 var året da mye ble litt skummelt – inkludert det å blogge.

Mange synes nok det er rart at jeg føler det slik, og når sant skal sies, så synes jeg tidvis det er litt pussig selv. Jeg har opplevde mer enn jeg har turt å drømme om. Bokutgivelse og storslagen boklansering med de mest fantastiske ord, stor medieinteresse, jobbskifte, hjertemøter, ny bokkontrakt, reiser og foredrag.

Jeg har fått utallige rørende brev, mailer, Facebook-meldinger, SMS og Twitter-meldinger som forteller om betydningen av det jeg skriver og snakker om  - at det er med på å sette mobbing og andre viktige temaer på dagsorden, at det gir ny innsikt og kunnskap – og at det for noen bringer håp om at livet kan bli godt.

Av andre – og gjerne via andre – har jeg fått høre at det blir for mye av meg, at jeg føler for mye og at jeg tror jeg er «noe». Jeg har opplevd – og opplever fortsatt – at svært mange ønsker kontakt med meg – men også at folk jeg trodde var venner, har trukket seg unna.

Hver for seg gir ingen av disse tingene svar på hvorfor 2010 ble året da mye ble litt skummelt. Men i sum, så handler det om hvor uvant det er å bli gjenstand for masse oppmerksomhet – og det å få massiv respons på alt en foretar seg. Det handler om behovet for å være privat og kunne tillate seg å være sårbar. Om redselen for at noen skal føle seg krenket av det jeg skriver og mener noe om. Ansvaret jeg føler for å forvalte tilliten folk viser meg på en ordentlig måte. Og frykten for å ta for stor plass.

Misforstå meg rett, jeg klager ikke. 2010 er så langt det mest fantastiske året i livet mitt! Aldri har jeg følt meg rikere, stoltere og mer hel, enn ved inngangen til 2011. Selv om mye er litt skummelt, og jeg fortsatt er usikker på hvilke stier jeg skal følge i året som kommer, så vet jeg noe:

Jeg skal gi ut en viktig bok om skam. Jeg skal fortsette å jobbe for barns rettigheter. Jeg skal danse tango. Jeg skal blogge. Jeg skal reise landet rundt å snakke om mobbing, håp og ansvar. Jeg skal være Den ene. Jeg skal fortsette å huske at Internett er et høreapparat og ikke en ropert. Jeg skal være mer sammen med barna mine. Jeg skal juble og jeg skal ta sats. Jeg er fortsatt «bare Kristin».

Flaks

Det er stille i huset. Kattene ruller rundt på småflekkene med bar asfalt utenfor. Jeg er oppspilt og lykkelig, og kjenner trang til å rulle rundt sammen med dem – jeg har lyst til å le høyt. Jeg blir inne litt til – jeg er tankefull og trenger å skrive noen ord før jeg går ut og nyter den skarpe marsluften og de varme solstrålene. Kontraster.

Det siste året generelt, og de siste månedene spesielt, har jeg kommet i kontakt med svært mange interessante mennesker. Noen av dem har forsvunnet like fort som de kom. Andre har følt seg avvist fordi jeg ikke har svart fort nok, trøstet, kommentert eller applaudert. Enkelte har satt dype avtrykk og forsvunnet – noen uten å ane det, andre uten å bry seg. En liten håndfull har jeg gjemt i hjertet mitt – med en visshet om at de kommer til å være en del av livet mitt for alltid. Hjertemøter.

De som kjenner meg godt, vet at jeg trives best i selskap med dem som skiller seg ut i mengden. De som nekter å være grå mus og som ikke lar seg styre av hva alle andre mener. Det er befriende å omgi seg med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte – de som kommer med de rareste utsagn og sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kan man faktisk kjenne igjen enkelte andre.

Jeg tror på, at det innerst inne – i alle hjerter – ligger noe alvor. Enten det handler om å ta ansvar og sette tydelige grenser, beskytte, gjøre noe godt for andre og formidle et budskap man vet noen trenger å høre. Eller evnen til glede seg på andres vegne – for mange en inspirasjonskilde til ikke selv å ende opp i andres fotspor, la være å kopiere sine nærmeste, tørre å tenke og handle originalt. Å finne styrke til å være seg selv – å være bra nok som seg selv. Menneskelighet.

Det har skjedd mye rundt meg i det siste, og noen vil nok kanskje mene at jeg har vært i overkant generøs med å dele gode nyheter og spennende hendelser – og at jeg i så måte har opptatt mer plass enn det som rimelig er. Kommentarer jeg har fått tyder på det – og noen har også mer enn antydet at det er grenser for hva 15 Minutes of Fame kan inneholde, og at jeg virkelig har hatt min dose flaks i det siste.

I morgen begynner en ny æra. For første gang i mitt 18 år lange arbeidsliv, skal jeg ha en dagjobb. Jeg skal ikke lenger jobbe kveldsvakter, helger og røde dager. Barna får mer alenetid og jeg får mindre. Det er skummelt, spennende og befriende på samme tid. I morgen begynner jeg som prosjektleder i UNICEF Norge.

Jeg er full av lykke, stolthet og glede over det som skjer. Men, jeg er også fylt av ettertanker og inntrykk som trenger å fordøyes. Livet er alvorlig også i medgang. Jeg er sliten – jeg har jobbet hardt og lenge. Om jeg skal tenke at det skyldes flaks, så tillater jeg meg å låne Kjetil Andre Aamodts ord – i noe omskrevet form – som en forklaring på flaksen min: Jo mer jeg jobber – jo mer flaks har jeg…

I møte med nye erfaringer, en ny arbeidshverdag og spennende muligheter, fortsetter jeg å leve i den tro at det er graden av bevissthet, et åpent sinn og engasjement gjennom tilstedeværelse, som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – uavhengig av flaks.

Etiske utfordringer angår alle

Som en blogger kjent for å være opptatt av helse- og sosialpolitiske problemstillinger, var jeg heldig å bli invitert til Legeforeningens møte i går – om etiske dilemmaer i helsevesenet. Tidligere på dagen hadde foreningen en pressekonferanse hvor de presenterte sitt nye nettkurs i etikk, og dette kurset dannet grunnlaget for kveldens dialogmøte. Kurset er tellende for leger under spesialistutdannelse, men åpner også for spennende tverrfaglige diskusjoner, og er aktuelt både for studenter og pårørende.

Jeg festet meg spesielt ved følgende problemstillinger:

Informasjon og kommunikasjon Jeg har selv som pasient på somatisk sykehus, opplevd overtramp både når det gjelder informasjon og kommunikasjon. I mitt tilfelle førte det til alvorlige og unødvendige komplikasjoner av helsetilstanden. Til tross for at legene og sykepleierne ved avdelingen visste om feilmedisineringen, sa ingen noe før jeg selv oppdaget det.

Hva velger vi å holde tilbake av informasjon – og hvorfor? Er det slik at om feilen ikke fører til livstruende tilstander og ikke blir oppdaget av pasienten selv, så er det ok å la være og informere om det som har skjedd? Man kan tenke seg at det handler om å beskytte seg selv eller kolleger mot å tape ansikt, men kanskje lar man også være å informere under dekke av at det er mindre belastende for pasienten?

Verdier og ansvar Med hvilken rett – om noen – kan helsepersonell på vegne av en pasient , beslutte at vedkommende ikke skal få vite om feilbehandling? Er det mulig å gi god og riktig behandling ved å la den medisinskfaglige kunnskapen være førende uten at egne verdier, tro og moralske standard legger begrensninger eller føringer?

Juss og ressurser Guri Birkeland fra Pasientforeningen, snakket i går om at helsepersonell ofte, i frykt for å gjøre feil i juridisk forstand, setter pasientens beste til side for å ha sitt på det rene. Disse uttalelsene var spesielt rettet mot psykiatrien. Hennes tese er at dette kan hindre pasientens behandling, og i verste fall føre til bruk av tvang som kunne ha vært unngått ved tidligere intervensjon. Det tror jeg dessverre er et sørgelig faktum, til tross for at det ved mange sykehus jobbes systematisk for å redusere bruken av tvang.

Men det er også en annen side ved dette. I redsel for den samme jussen, samfunnets sterke fokus på at bruk av tvang skal reduseres og mangel på ressurser, kan det også oppstå situasjoner hvor behandlingsapparatet vegrer seg for å gripe inn med det som kan være nødvendig bruk av tvang. På den måten kan behandlingsapparatet bidra til at svært psykotiske eller maniske pasienter blamerer seg, setter seg i dyp økonomisk gjeld, setter arbeid og nære relasjoner på spill – og i verste fall mister omsorgen for barn. Hvem har ansvaret da?

Etiske utfordringer angår oss alle Gjennom tre svært sterke og troverdige filmer ble vi tatt med på en reise gjennom etiske dilemmaer vi som helseansatte ofte står ovenfor. I min arbeidshverdag på psykiatrisk avdeling, står vi daglig ovenfor beinharde prioriteringer både når det gjelder hvem som fortsatt skal få et behandlingstilbud og dilemmaer relatert til bruk av tvang. Selv om det i siste instans er ansvarlig overlege som  beslutter og er faglig ansvarlig, baseres svært mange av vedkommendes avgjørelser på observasjoner og informasjon fra andre yrkesgrupper. Disse blir ofte ansvarlige for å gjennomføre legens beslutninger.

For at slike kurs, etter min mening, skal kunne oppnå ønsket effekt, må derfor også øvrige yrkesgrupper læres opp i og involveres i diskusjoner rundt etiske problemstillinger. Dessverre er fortsatt deler av det offentlige helsevesenet preget av en snever hierarkisk tankegang, som skaper få fora hvor slike problemstillinger kan diskuteres på tvers av yrkesgrupper.

Legeforening har gjennom sitt nye kurs, en svært god mulighet til å påvirke i forhold til åpenhet om vanskelige temaer – på tvers av posisjon og kompetanse. Jeg applauderer initiativet og håper dette kurset blir obligatorisk for alle ansatte i helsevesenet.

Kurset ligger åpent og gratis på Legeforeningens nettsider

Les mer om Legenes (helsepersonells) etiske utfordringer i dagens Aftenposten

Slik det skal være

I blant så opplever jeg å ikke vite i hvilken retning jeg bør gå, for så å oppleve at jeg plutselig beveger meg i en retning allikevel – og at alt faller på plass mens jeg går.

På en fargerik, kald og vakker høstdag – når alt er praktfullt synkronisert men jeg allikevel føler at verden er i mot meg, så oppdager jeg plutselig at verden egentlig konspirerer for meg.

Jeg oppdager at det er nye horisonter i sikte. Solnedgangen har forandret seg, bladene har skiftet farge og luften lukter annerledes.

Der og da bestemmer jeg meg for å la fortid være fortid og fortsetter vandringen mot det jeg vil ha, det jeg begjærer og det jeg fortjener.

På slutten av den perfekte dagen, når alle regler er brutt uten at jeg på forhånd visste resultatet, så hilser solnedgangen varmt og vennlig.

I det øyeblikket vet jeg at det er slik det skal være - at alt kommer nærmere og alt gir mening.

Siste nytt

I løpet av de siste dagene har jeg både signert og lever min første bokkontrakt. Jeg må innrømme at jeg var en smule shaky etter å ha skrevet under som forfatter – og at boken som stadig tar tydeligere form i mitt hode – blir omtalt som verket. Det i seg selv er en smule uvirkelig med tanke på at jeg i omlag 30 år har drømt om – og vært bestemt på - at jeg en dag skal bli forfatter.

Som mange nok har fått med seg, har jeg hektiske – men gode tider på bokfronten. Interessen rundt boken er fortsatt stor, og jeg har etterhvert mistet oversikten over hvor mange generøse bloggere som ikke bare har omtalt bokprosjektet, men som også selv har bidratt med innlegg.

Etter å ha ventet i spenning i flere uker, er det nå klart at (selveste) kunnskapsminster Bård Vegar Solhjell har sagt ja til å bidra i boken! Jeg sendte ham en direktemelding på Twitter ( @Mobbebloggen til @bardvegar) og fikk epostadressen hans. Etter dette har jeg har hatt både mail -og telefonkontakt med ikke mindre enn tre av hans medarbeidere og rådgivere. I går ble det endelig bekreftet at han gjerne vil bidra i boken. Det tar jeg ikke bare som en stor ære, men også som en viktig påminnelse til meg selv om at mobbing stadig er like aktuelt som tema, og dette derfor er en bok  vi trenger. (Dessuten er dette nok et stjerneeksempel på hvordan sosiale medier kan brukes både konstruktivt og spennende)

Aslak  Borgersrud i Gatas Parlament – en av norges mest profilerte rappere – har bidratt med en finurlig og fin tekst i samtaleform. Slik det ser ut nå, ligger det an til at et stort navn i idrettsverdenen og forhåpentligvis ett fra teaterverdenen, også blir representert i boken.

Til tross for pågangen og oppslutningen rundt bokprosjektet, så ønsker jeg meg flere bidrag. Du kan selvsagt være anonym. Her følger ønskelisten:

  • Mobbere
  • Familie, venner av mobbere eller mobbeoffere
  • Lærere
  • Homofile/lesbiske
  • Fra arbeidslivet
  • Religion, hudfarge, nasjonalitet
  • Mobbing i familien og/eller parrelasjoner

Det stilles ingen krav til lengde på tekstene. Fristen for å bidra til boken er satt til 15.juli.

Som nevnt, er det hektiske tider og tar det litt tid før jeg svarer deg på mail, Facebook eller Twitter, så er det fordi jeg prøver – dog uten å lykkes helt – å prioritere familieliv og venner innimellom skriving og redigering av innlegg. Det regner jeg med at de fleste har forståelse for.

Før jeg avlsutter dagens innlegg, så har lyst til å fortelle at jeg er invitert på Bloggcamp i Kristiandsand i helgen. Jeg håper jeg møter noen av dere som leser dette, der. Dersom noen ønsker å snakke med meg angående bokprosjektet og/eller Erfaringsbloggen,  så se etter en høy og mørk krølltopp.

PS! Følg med etter helgen – da lanseres det ved hjelp av Morten Prom m.fl – en photochallenge, med tanke på illustrasjoner til boken.

Husk dessuten Ordkonkurransen

God helg, ønskes alle - fra en ydmyk, rørt, stolt og veldig glad forfatter :-)

(Innlegget er også postet i Mobbebloggen)

Bokkontrakt og sommerfugler

På grunn av sykdom har det vært stille fra meg om Mobbebloggen og bokprosjektet de siste ukene. Det betyr på ingen måte at prosjektet har ligget brakk. Tvert i mot har det skjedd spennende ting siden sist, og både dugnadsånd og engasjement lever i beste velgående, selv om jeg ikke har fått nedlagt like stor innsats som jeg ønsker.

sommerfuglerOnsdag i forrig uke hadde jeg mitt første møte (i febertåke) med forlagssjefen i Humanist forlag, Bente Pihlstrøm. Vi diskuterte de generelle rammene rundt prosjektet og definerte både tidspespektiv, antall sider og illustrasjoner. Da jeg gikk fra kontoret hennes hadde jeg min første bokkontrakt i vesken! Selv om det gjenstår en hel del arbeid med boken og antageligvis en del diskusjoner rundt innhold og utforming, så er det ikke å overdrive og si at det var en av mine største – og kan hende viktigste dager – noensinne. Jeg er på vei mot forfatterdrømmen – på ordentlig!

Etter et hyggelig og konstruktivt møte med svært mange gode tilbakemeldinger på arbeidet mitt så langt, ble jeg fulgt opp i 3.etasje i ærverdige Humanismens hus. Der holder Arnfinn Pettersen til som redaktør for tidsskriftet Humanist. Arnfinn – @dentvilsomme på Twitter – er mannen som umiddelbart kontaktet meg da jeg for omlag en måned siden skøyt fra hofta og stilte et nokså åpent spørsmål til Twittersfæren. Jeg spurte om noen hadde råd til en som mente å besitte en glimrende bokidé. Arnfinn varte meg umiddelbart og ba meg sende ham en presentasjon og utdyping av tankene mine. Etter å ha mottatt skribleriene mine, tilbød han seg å presentere tankene mine for forlaget – allerede dagen etter. Samme dag som han generøst presenterte ideén, fikk jeg epost fra Bente Pihlstrøm som synes prosjektet virket svært spennende og ønsket kontakt.  Resten av historien kjenner de fleste av dere. Vel, Arnfinn tok meg med ut på en kopp kaffe som varte i over en time (og jeg kom nesten for sent til skoleavslutningen til barna). Unødvendig å poengtere at det var en hyggelig time og et godt møte.

Pihlstrøm og Arnfinn har stilt seg fullt og helt til disposisjon som rådgivere og ballspillere – og begge hevdes å være strenge men rettferdige. Det er egenskaper jeg setter stor pris på og som bidrar til at jeg føler meg godt ivaretatt. Dette er min første bok og jeg ønsker selvsagt at Mobbeboka blir den beste boken skrevet om temaet noensinne!

Torsdag i forrige uke – altså dagen etter kontraktsmøtet – var jeg etter forespørsel fra Victoria i Tidsskrift for psykisk helsearbeid, så heldig å få holde foredrag (fortsatt i febertåke) om sosiale medier og psykisk helse sammen med en av bloggsfæren mest markante personligheter, Virrvarr. Arrangørene ønsket at jeg skulle snakke om både Erfaringsbloggen og Mobbebloggen/Mobbeboka og jeg føler jeg fikk god anledning til å presentere bokprosjektet. I etterkant av foredraget – hvor Virrvarr holdt et forrykende og engasjerende innlegg med høytlesning fra sin egen blogg – har jeg fått tre henvendelser fra folk som muligens ønsker å høre meg snakke mer om prosjektene mine. Kanskje får jeg gleden av å snakke for studenter på HIO til høsten. Nok en bemerkelsesverdig dag ble avsluttet med en svært hyggelig tyrkisk middag og en lang, berikende samtale med Virrvar, som jeg gleder meg til å treffe igjen.

De neste dagene vil jeg legge ut informasjon om tidsfrister for innsendelse av bidrag, samt lansere en photochallenge i samarbeid med svært behjelpelige Morten Prom. Følg med, spennende ting er i gjære nå som feber og vondter er i ferd med å erstattes av sommerfugler i magen og (langsomt økende) overskudd.

PS! Nevnte jeg forresten at jeg også har blitt invitert på bloggcamp i Kristiansand neste helg? Nok en arena hvor jeg kan promotere boksprosjektet og allerede nå er det flere som har meldt interesse for å diskutere mulige bidrag med meg. Les mer om Bloggcamp her

Menneskelig forståelse i en kreativ bransje (oppdatert versjon)

Jeg har etter overbevisning fra gode venner i den kreative bransjen, begynt å snuse på mulighetene for et bransjeskifte. Som en venn av meg i nevnte bransje rett nok bemerket: Du har gjennom ditt mangeårige arbeid i psykiatrien fått en sjelden og god innsikt i hvordan mennesker tenker. Alle bransjer trenger kunnskap om menneskelige prosesser, og kanskje spesielt den kreative – selv i disse finanskrisetider. Bransjen når som kjent ikke frem til kunder uten å formidle produktene på en slik måte at mennesker kan relatere seg til- og identifisere seg med dem.

Med internett er kommunikasjon i ferd med å dreie fra massekommunikasjon, der et budskap ropes ut til en forsamling, til en dialogbasert kommunikasjon enten mellom personer eller mellom en bedrift/organisasjon og dens kunder. Dette øker etter min mening også viktigheten av å forstå hvordan mennesker tenker, agerer og reagerer på et gitt budskap.

Kombinasjonen av kronisk skrivekløe og et kreativt hode førte til opprettelsen av bloggen A Curly life. Gjennom den, har jeg fått publisert flere tekster og har nye tekster inne til vurdering med tanke på utgivelse. Gjennom blogging og deltagelse i sosiale medier som Twitter, hvor jeg er @vrangest, har jeg lykkes med å få omtale og oppslag både på dt.no, i VG (nett og papir) og i Dagsavisen.

Jeg har lang erfaring med relasjonsbygging og veiledning av mennesker i ulike prosesser og tilstander. Dette har gitt meg en unik innsikt i hvordan mennesker tenker – samt evner i retning av å være en god menneskekjenner. Dette er egenskaper jeg har fått signaler om at vil være av stor verdi når kunderelasjoner skal etableres, prosjekter ledes eller strategier legges. Altså kan man tenke seg at min forståelse av kommunikasjon kan være en viktig ressurs, og brukes både systematisk og tilpasset den enkelte(s) prosess, utad såvel som innad i en bedrift.

Et annet aspekt ved bakgrunnen min, som flere mener kan være en ressurs et sted hvor mange kreative sjeler er samlet, er min mangeårige erfaring fra akuttpsykiatrien. Jeg tør med hånden på hjertet påstå at det ikke finnes mange arbeidsplasser som stiller høyere krav til aktiv tilstedeværelse, god og tydelig kommunikasjon samt handlekraft i pressede og uforutsigbare situasjoner. Jeg er drillet på å vurdere situasjoner raskt og grundig, med påfølgende initiering av passende og gjennomførbare løsninger. Mye av min styrke ligger i at jeg behersker dette vel så godt – om ikke enda bedre, når det er uforutsigbare dager og høyt arbeidspress. Dette er egenskaper jeg har hatt svært stor nytte av også når jeg har ledet prosjekter i arbeids- og organisasjonslivet.

Dessuten, som flere har påpekt, har jeg en innsikt i og forståelse for helsesektoren, dens muligheter og utfordringer. Jamfør alt det skrives om i media, trenger man ikke å være synsk for forstå at helseforetakene i stadig større grad vil komme til å utgjøre et stort nedslagsfelt for alle som jobber med kommunikasjon i en eller annen form.

Oppdatering 28.mai: For tiden lager jeg dokumentarboken Den store mobbeboka for voksne i samarbeid med Humana forlag. Arbeidet med boken og informasjon om prosjektet – som utelukkende foregår gjennom sosiale medier, kan følges her: Om bokprosjektet. Jeg er også initiativtaker til- og drifter av Erfaringsbloggen for pårørende, venner og kollegaer til rusmiddelavhengige.

Om du som leser dette er i et kreativt selskap, og synes disse tankene og bakgrunnen min virker spennende, tar jeg gjerne diskusjonen videre i kommentarfeltet – eller over en kopp kaffe.

Ettertanker for fremtiden

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du har mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, var en større belastning enn jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

visjonerGjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Nettdebatten=Demokrati

  • Hvem er du – journalisten eller bloggeren?
  • Hvor vil du være – på sidelinjen, applauderende og imponert over dem som holder utviklingen tilbake? Eller ute på banen – der det skjer – med draktnummeret godt synlig på en rak rygg?
  • Hva vil du være – konfronterende, nær og personlig? Eller det noe mindre forpliktende – ironisk distansert og uvitende?

Som en journalistvenn av meg nylig påpekte i en diskusjon om det vi begge tror er et faktum – nettdebatten er samfunnsdebatten: «Det som skjer nå, i disse ukene, er uhyre spennende. Mange av oss kommer fram fra gjemmestedene og står for noe. Det i seg selv er skrekkinngytende for mange som «setter premissene» – eller satte premissene – for den tidligere samfunnsdebatten».

Papiravisene har i dag en svært begrenset spennvidde sammenlignet med de siste årenes teknologi. Radio og tv er også innhentet av tidens tann. Internett kjenner ingen plass- eller tidsbegrensninger som gjør det nødvendig for redaktører å foreta valg på hva som skal «på» og ikke, I dagens tradisjonelle medier, foretas filtreringen – eller selekteringen om du vil – av redaktører før sending. I digitale medier blir denne filtreringen foretatt av det man kan kalle en slags kollektiv lederartikkel valgt av leserne – etter sending. Det eksisterer heller ingen begrensninger hva lengde angår, og journalistene står fritt til å inkludere den informasjonen de mener er relevant. Tilleggsinformasjon kan det lenkes til. Kommentarfeltene gjør det mulig med umiddelbare tilbakemeldinger og de beste sakene topper siden.

Bloggere og tvitrere – hvem er vi?

Hege Skjeie må gjerne harselere over- og likestille tvitring med små fuglepip man sender ut til omverdenen når man tenker korte tanker. Ved forsøksvis å diskvalifisere – og i ytterste konsekvens gjøre et mislykket forsøk på å stigmatisere oss som er blant landets 6000 kvitrere og anslagsvis 300.000 bloggere – oppnår Skjeie kun én ting; hun tilkjennegir sin uvitenhet. Mange av oss er vanlige mennesker, medborgere og representanter for en stilletiende majoritet, som inntil nylig ikke har hatt en stemme. Av den grunn har vi heller ikke hatt store muligheter til å påvirke nyhetsbildet, til tross for at mange av oss har hatt- og har saker av stor medieinteresse på hjertet.

Å være der det skjer

Selv om jeg etterhvert har blitt en habil bruker av både sosiale- og digitale medier, så er jeg fortsatt som en menigmann å regne i nettdebatten om samfunnsdebatten (og kan hende bærer denne bloggposten preg av det). Jeg tror allikevel at jeg kan være med på å gi et godt og realistisk bilde av hva fremtidens journalistikk må innebære for at den skal overleve, og at sosiale medier ikke må undervurderes som en viktig kanal for flere enn journalistene selv.

social-media-democracy2Min lille historie starter i februar mens jeg sitter og ser programmet Reflektor på Tv2. Denne kvelden følger tvteamet en narkoman kvinne i Stavanger og hennes mor, kun avbrutt av korte innslag av Hanssen som nettopp hadde vært i Sveits for å få økt sin kunnskap om gratis heroin. Som pårørende til en rusmisbruker, og som ansatt i psykiatri/rusfeltet, fulgte jeg programmet med argusøyne. Det skal ikke underslåes at jeg etterhvert ble kraftig provosert over den populistiske vinklingen i programmet.

Det virket nokså opplagt at programmet var godt regissert av Hanssens PR-rådgivere, for å skape en opinion til fordel for gratis heroin. Denne vinklingen gjorde at jeg ble sittende oppe til langt på natt og forfatte et saftig blogginnlegg her i A Curly life, om gratis heroin sett fra et pårørendeperspektiv. (Forøvrig et perspektiv jeg aldri hadde sett belyst tidligere)

Vanen tro ble det postet sent på natt. Allerede før jeg hadde stått opp neste dag, var innlegget re-tweeted flere ganger, og mange hyggelige kommentarer ventet både på Facebook, i bloggen og på Twitter Kort sagt vekket det et engasjement og en slags Twitter-dugnad jeg på ingen måte var forberedt på.

Takket være @hvorforikke og hennes kontakt med @geirbore, redaktør i dt.no, ble et utdrag av innlegget samt en lenke til bloggen lagt på førstesiden av dt.no dagen etter. Underveis i prosessen holdt @geirbore kontakt med meg via @replies og direktemeldinger på Twitter, før vi gikk over til mail og jeg ble satt i direkte kontakt med journalisten som skulle skrive saken. Etter at saken var publisert, kunne @geirbore fortelle meg at saken var lest av mange og at det hadde startet en debatt med mange kommentarer. Med god hjelp fra @hvorforikke (som før dette var en kvinne jeg bare hadde hørt om via bekjente), ble blogginnlegget spisset og sendt til flere av landets aviser. Det endte etter hvert med et oppslag i Dagsavisen – både i papirutgaven og på nettet.

I tillegg fanget journalist i VG @hakonhoy (Håkon Høydal) opp innlegget på Twitter. Via ham ble det satt i scene et intervju av meg i VG, som endte med tre oppslag – hvorav ett kom i papirutgaven og to på VG-nett. I denne prosessen opprettet jeg – som en direkte følge av den voldsomme responsen – Erfaringsbloggen, som VG generøst både omtalte og lenket til i den siste saken på VG-nett. Parallelt opprettet jeg gruppen Erfaringsbloggen på Facebook (med over 100 medlemmer i løpet av få dager).

Før VG-saken kom på trykk, ble jeg via avisen kontaktet av Inger Lise Skog Hansen, forskningssjef i FAFO og medlem av Hanssen mye omtalte utvalg. Vi hadde en lang og god telefonssamtale om utvalgets mandat (jfr min kritikk av utvalgets sammensetning) Vi avsluttet i vennlig enighet om å holde kontakten underveis og ha lav terskel for å ringe hverandre. Bedre eksempel på demokrati i praksis, skal man lete lenge etter!

Og nettopp dette gjør at jeg i dag fremstår som en (tidligere- og nåværende) konsument med påvirkningskraft i ulike medier. Dessuten liker jeg å tenke på meg selv (og andre med meg) som reprodusenter. Jeg er dessuten en likeverdige kommentator -  for ikke å glemme en av mange synlige produsenter i dagens mediabilde.

Når gammeldagse og surmagede bedrevitere og/eller journalister – som opplever internett som en trussel mot sensuren de selv påberoper seg å være bekjempere av – er det ikke sjelden man er vitne til hvordan bakvasking og pekefingere rettes mot blogger som inneholder LOL, katter og tenåringsprat. Helt tilfeldig (selvsagt) glemmer de ofte å nevne blogger som Revolusjonært roteloft, Vox Publica og Psykisk.

Som @thomastangen i Sermo Consulting så korrekt uttalte det i Provoserte frem twitterkronikk: «Det er ikke Twitter sin feil at mye blir uinteressant, bare folk kan gjøre innholdet uinteressant, og flere politikere (og mange kjendiser) bidrar sterkt på den fronten.» Det er altså ikke viktig hvilken software du bruker – WordPress eller Twitter – men hvordan du bruker den. logoer1

Det skulle ikke forbause meg om så mye som 90% av alle blogger viser seg å være uinteressante for den gemene hop. Uten mukke, tror jeg så mye som 90% av alt som står i avisen også kan regnes som uinteressant. Det samme gjelder for radio og tv. Kan hende jeg virker negativ ved å generalisere og fremheve de dårlige avisene (hvor det meste er reklame og søppel). Men herved utfordrer jeg de bedrevitende og gammelmodige til å reise kjerringa: Finn den beste bloggen – ikke den verste. Først da er det rimelig å ta den diskusjonen!

Det samme gjelder for mikroblogging som Twitter og sosiale medier som Facebook. Om alt du ser og leser er kjedelig, vel, da følger du feil mennesker. Om du ikke liker liveoppdateringer om «hva jeg hadde til frokost» (som faktisk reflekterer en viktig dimensjon ved menneskelig kommunikasjon), så begynn heller å følge @astronewth som kan berike deg med en lenke til et fabelaktig bilde av Almahata Sitta 15, et meteorittfragment i sudanesisk ørken. Da vil du kanskje til alt overmål være heldig å få oppleve mer enn du kan håndtere av intellektuelle og kosmiske termer. Men, hey, selv @astronewth – Eirik Newth for dem som skulle være i tvil – tvitrer at: «er dessverre ikke på Utsira i påsken, men har da i det minste skaffet Utsirasild. Yummy…»