Jeg må ikke noe som helst

Alle organismer med komplekse nervesystemer, stilles kontinuerlig overfor øyeblikksspørsmålet livet aldri slutter å stille: Hva skal jeg gjøre nå?

Hvert eneste øyeblikk foretar jeg valg ut i fra et enormt utvalg av mulige ting jeg kan gjøre. I dette øyeblikket skriver jeg. Hvert slag på tastaturet representerer en beslutning om å fortsette å skrive på bekostning av andre forlokkende muligheter. Jeg kunne ha laget meg en kopp kaffe, tatt en lur under pleddet eller gått en tur i solen. Det er bare fantasien som setter begrensninger for mulighetene.

Allikevel. Jeg fortsetter jeg å taste i vei, selv om ingen står over meg med en pistol rettet mot hodet mitt.

Poenget er at alt jeg foretar meg, er en beslutning tatt ut fra flere mulige valg. Det er ikke alltid en lett beslutning, men det er en beslutning – og det er min beslutning.

Allikevel så tar jeg meg selv i å si at jeggjøre enkelte ting – og at jeg ikke har et valg. For noen år siden, var det i det store og det hele slik jeg levde hele livet mitt. Jeg måtte jobbe fordi jeg måtte tjene penger til å betjene lån og beholde bil og hus. Jeg måtte eie huset fremfor å leie det, fordi det er slik gifte mennesker lever, ikke sant?

Jeg kunne ha fylt denne posten med alle slags ting jeg måtte gjøre, men du har sikkert allerede tatt poenget mitt. Jeg antar at minst 75% av alt jeg før gjorde på en vanlig dag og 90% av hvordan jeg levde livet mitt, var ut i fra ordene jeg må. Selv om jeg er hardt rammet av dyskalkyli, tror jeg allikevel jeg våger meg på å anslå at tallene nå omtrent ser slik ut: 40% og 50%, noe som er et stort fremskritt! Det er vel unødvendig å si at planen er å redusere tallene ytterligere?

Den universelle loven om Å måtte

Jeg hører ofte både venner og familie snakke om ansvar og plikter, og at om alle gjorde akkurat det de ønsket å gjøre, hele tiden, så ville verden ha kollapset av kaos. Deretter lister de opp en lang rekke med eksempler som å betale skatt, sende barna på skolen, tjene penger, holde seg innenfor loven osv.

Som en vitenskapelig teori – enkelte ting må mennesker bare gjøre – er det ikke mye gransking som skal til. Om du kan finne kun ett eksempel på noen som ikke gjør det, er det vel opplagt at det ikke egentlig dreier som en universell lov? Jeg er sikker på at om du går igjennom din egen må-gjøre-liste, så vil du finne minst ett unntak for hvert punkt.

Så, om det ikke er en universell lov, hvem har da fortalt deg at den gjelder deg? Hva er dine grunner til å gjøre ting med et jeg må foran, fremfor et jeg velger å gjøre? Hvilke konsekvenser unngår du ved å gjøre det slik? Paradoksalt nok tar jeg ofte meg selv i å bruke ting jeg bare må gjøre som unnskyldninger for ting jeg ikke ønsker å gjøre eller å bli med på. Noe sier meg at jeg neppe er alene om å agere slik.

Dog skal det være nevnt at jeg selvsagt ikke mener at vi skal slutte å betale skatt, sende barna på skole osv. Jeg liker for egen del, vrangest som jeg er, å tenke at jeg velger å gjøre disse tingene og ikke er tvunget til å gjøre dem. Om jeg velger å gjøre noe, setter jeg større pris på det og tar samtidig betydelig større ansvar selv. Jeg er neppe alene om det heller.

Hvorfor vi?

Noen ganger har jeg virkelig ikke et valg og det finnes bare én mulighet. Er det egentlig sant? Jeg tror det som regel, eller i hvert fall svært ofte, egentlig handler om fravær av fantasi fremfor fravær av muligheter.

Om noen, høyst usannsynlig, kom til å rette en pistol mot meg pistolmothodetfor å tvinge meg til å avslutte dette innlegget, så ville jeg fortsatt hatt muligheten til å velge. Jeg hadde mest sannsynlig ikke likt noen av alternativene, men like fullt ville de ha vært der.

Et annet alternativ er selvsagt at jeg ikke hadde ønsket selv å ta ansvar for konsekvensene av valgene mine. Det var ikke min skyld, jeg ville ikke publisere dette innlegget, men jeg måtte. Jeg hadde en pistol rettet mot hodet…

Dette er forøvrig en ikke helt ukjent tankegang i offentlig sektor hvor jeg har mitt daglige virke. Det er ikke rent sjeldent at ansatte gjemmer seg bak reglement og prosedyrer. Jeg kan ikke vite sikkert, men jeg tror ikke de har en pistol rettet mot hodet, selv om de handler som om de skulle ha det.

I bunn og grunn tror jeg at jeg må-tankegangen blir overført allerede i svært tidlig alder, som en del av sosialiseringsprosessen (eller den sosiale kontrollen…). Det er mye enklere å få meg til å adlyde om jeg er overbevist om at jeg ikke har noe valg.

Hva kan gjøres?

Selvsagt er det ingen grunn til at du må gjøre noe som helst med det. Men det kan være at det finnes gode grunner til at du ønsker og velger å gjøre noe med det.

Jeg er rimelig sikker på at det som blir gjort ut i fra en energi som kommer fra følelsen av å kunne velge, er betydelig mer fornøyelig å gjøre enn det som blir gjort ut i fra følelsen av ikke å ha noe valg. Jeg er også sikker på at kvaliteten og verdien på det som blir gjort, også er mye høyere.

Avslutningsvis og som et lite apropos, så tror jeg mye av volden som bringes til verden, skjer som en følge av at det var ingen annen utvei og det finnes ingen alternativer. Jeg er tilbøyelig til å tro at om vi i betydelig større grad handlet ut i fra det faktum at vi alle har muligheten til å velge, så ville mye vold, mobbing og annen uro vært unngått.

velger jeg derimot å avslutte, slik at jeg kan tørke støv og legge bort klær – eller kanskje rett og slett ta meg en formiddagslur under pleddet.

10 grunner til å mislike lister

lister

  1. Lister er som regel et kynisk forsøk på å få leserne til å tro at de får en shoppingliste som vil gjøre livet deres helt fantastisk. Faktisk må du fortsatt (ja, det er skrekkelig, men sant) selv gå ut å kjøpe det som står på listen (og for ikke å glemme, du må huske å ta med listen)
  2. Alle andre skriver lister, så det er ikke orginalt engang
  3. Antall ting på listen er som regel avrundet slik at den skal se fin og stilig ut. Livet er ikke slik. Og hvem bestemte at det skulle bare være 10 ting? (Meg, i dette tilfellet. Men hva vet vel jeg – som ikke kan fordra lister?)
  4. Lister er lineære, og slik virker ikke hjernen min
  5. I et forsøk på å fylle ut plassene på listen, så ender listen opp med flere selvsagte og bortkastede punkter
  6. De samme tingene er ofte gjentatt i håper-ingen-legger-merke-til-det-punktene
  7. Mitt spesialområde lar seg ikke beskrive gjennom oversiktelige lister, så jeg er egentlig sjalu (og det suger)
  8. De samme tingene er ofte gjentatt i håper-ingen-legger-merke-til-det-punktene (Ja, jeg vet. Beklager, den var billig)
  9. Når du først har nådd ditt tilfeldig valgte kule og stilige nummer, så stopper du. Tankene stopper og kreativiteten opphører
  10. Noen ganger skjer nummer 9 før du  har nådd det siste nummeret, og man ser bare dum ut.
  11. Det kan selvsagt hende man har omtenksomme og kreative lesere som kan tilføre ett og annet. Da blir muligens ikke lista fullt så pling i bollen

Støtt en svensk undertøysmodell!

veledighet

Har du lyst til å klemme en delfin? Eller kanskje plante et tre? Hva med å kjøpe en geit til en landsby i Etiopia? Eller en pult og en stol til en skole i Banda Aceh? Nei. Vanskelig valg. Vent, jeg har formålet for deg – hva med å støtte «The Foundation for the protection of Swedish underwear models»?

Du tror kanskje jeg tuller? Ikke bare finnes denne saken, men i skrivende stund har den støtte fra til sammen 623 743 mennesker verden over. Riktignok er det et Facebook-formål det er snakk om. Allikevel er formålet blant de mest støttede hva antall medlemmer gjelder. De har dessuten klart å erverve seg hele 313 dollar i donasjoner, til tross for at de spesifikt ber om ikke å få penger. De påberoper seg å ha et nonprofit formål og hevder at deres mål er «promotion and international understanding». Nei, jeg tuller ikke.

Poenget er at nå har vi formål for en hver smak og til ett hvert behov. Og når du finner en sak du vil støtte, så får du spørsmål om hvilken organisasjon innenfor denne causen, du ønsker å støtte osv, osv. Listen er uendelig.

Det burde strengt tatt ikke by på problemer. Folk kan nå matche lidenskapene sine med de rette organisasjonene. Og heldigvis er det så mye veldedighet der ute at du fortsatt – med en nesten usynlig /men like fullt) ulik smak – fremstår som svært annerledes enn dem som støtter Oxfam International. Du støtter nemlig Project Africa, fordi det er så mye mer enn et mål – det er en misjon. Den ene saken står i stil til den flotte kveldskjolen innerst i skapet. Den andre tar seg best ut som et banner hengende ut av vinduet på et okkupert hus.

Dessuten, veldedighetssaker gjør livet som businesskvinne- eller mann, så mye enklere. Alt du trenger å gjøre er å velge deg ut et formål blant andre anerkjente veldedighetssaker eller nonprofitsaker, og deretter velg et navn som fortsatt er ledig.

- Du er vel opptatt av regnskogen, du? For øyeblikket er følgende navn ledige: TMHARIA – Tvitrere mot hugging av regnskog i Amazonas (forutsetter Twitter-konto) og NUJMHARIVA – Norske ulvejegere mot hugging av regnskog i vest-Amazonas.

(Milde makter, hvor mange ganger kan man egentlig fokuserer på regnskogen før man går tom for ideér?)

Fremveksten av veldedighetssaker og gode formål har også en dårlig side – bortsett fra den dårlige spøken (beklager). Først og fremst vanner de ut og avleder oppmerksomheten. Istedenfor å måtte forholde oss til de virkelig store spørsmålene verden står ovenfor, som klimaforandringene, fattigdom og sult, krig, helse og naturkatastrofer, så blir vi forelagt alskens saker som gud og hver mann finner det for godt å forbarme seg over.

Kan vi virkelig rettferdiggjøre å redde delfiner, kjempe for rent flaskevann og Grandiosa uten paprika, kjempe i mot innvandring og for å fjerne TV-lisensen når folk dør av sult, naturkatastrofer og krig? Enkelte av disse sakene er viktige, bevares, men er de viktigere enn at  folk dør mens jeg skriver disse ordene?

Minst like irriterende som den lange listen med valg som distraherer oss, er de ulike fondene og hvordan de innsamlede pengene blir spredd. La oss ta bistand som ett eksempel. Det utgjør bare en liten del av pengestøtten hvert år, og går til enkeltformål som er viktig. Men i virkeligheten er det ikke nødvendigvis veldedighet til de trengende. Hvor tror du for eksempel at 80% av USA’s støtte forsvinner? Jo, til en håndfull land som på ingen måte står på listen over de meste trengende landene – Israel, Pakistan og Egypt (<- rikeste landet i Afrika). Og det inkluderer militær bistand, tenk det! Men det blir verre. Pengene spres stadig over et større område av gode saker og organisasjoner. Hvert år melder det seg minst en ny nonprofittorganisasjon som ønsker en del av kaka, og som reduserer delen til den neste.

Det største problemet med den raske formeringen av veldedighetsorganisasjoner er at de er med på å frarøve land som Bangladesh, Afganistan og Zambia viktige midler. Istedenfor at midlene i fondet går direkte til det gode formålet i landet som lider, så går det via andre donorer og paraplyorganisasjoner først. Og alle tar sin del på veien. En venn av meg som studerer internasjonal bistand i Australia, skisserte dette eksemplet for meg: Pengene som skal gå til å selvstendiggjøre kvinnelige bønder i Zambia, går ikke til Woman for Change som opprinnelig stod bak tiltaket. Nei, de får bare en bitteliten del. For først går pengene til DFID eller USAID eller GTZ – eller et annet statlig organ. Så går de til Oxfam GB eller USe Deretter går det til Oxfam Zambia og resten til Woman for Change.

I forretningsverden forsøker bedriftene alltid å strømlinjeforme verdikjeden i selskapet. Man trenger ikke å ha en mastergrad i internasjonal bistand for å forstå at det samme bør gjøres når det gjelder fond og velededighet. Maksimalt to nivåer før pengene når de som trenger dem mest. Kutte ut alle unødvendige mellommenn, som allikevel gjør penger på kampanjer med sine dør-til-dør-aksjoner. Det vil ikke bety slutten på hverken Oxfam eller Redd Barna. Det vil derimot bli begynnelsen på det virkelige nonprofitarbeidet som bringer hjelpen til dem som trenger det mest. Det vil tvinge veldedige formål til å fokusere på å oppnå virkelige resultater og mer av pengene vil gå til formålene som står problemene nærmest – på bakkeplanet.

Dagens lille høyrøsta innspill handler egentlig om forskjellen på å bry seg om noe og det å gjøre noe. Det å bry seg om, handler om deg. Men det å gjøre noe, handler om dem som trenger hjelp. Det er en liten, men svært viktig forskjell. Du kan velge deg et formål eller en organisasjon å støtte, på samme måte som du velger en kjole eller et par sko. Noe som matcher dine ulike behov og ulike stiler. Men glem ikke, det handler faktisk ikke om deg. Det handler om dem som virkelig trenger at du er en del av dem og en del av løsningen. Det handler ikke om en klesdrakt eller om å skape seg en Facebook-profil som matcher personligheten din.

Det handler om mennesker og det de trenger.


Elitisme 2.0 vs Pluralisme 2.0

@Ispinne: mener du at intellektualitet ikke kan defineres som porno for nerder?

Så har altså selvranskelsens time innhentet meg. Omsider, vil kanskje enkelte hevde. Relativt plutselig gikk det opp for meg at jeg den siste tiden har vært storkonsument av porno – om jeg går ut i fra @Ispinnes insinuasjon om at intellektualitet er nerdenes porno. Jeg er nemlig @vrangest på Twitter. twitter

Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjoner om hva som kjennetegner en nerd og om jeg i det hele tatt faller inn under den kategorien. Men sannheten er at Twitter har blitt som et pornografisk narkotikum for hjernen.

Selv om jeg har likt å tro noe annet, så innser jeg altså i denne time at jeg i virkeligheten ikke er en av Twitters representanter for hvermansen. Dette til tross for at jeg som selvoppnevnt talsperson for nevnte gruppe, har ytret meg (med innestemme riktinok) opptil flere ganger, om sosiale mediers betydning for hvermansen. Jeg har skrevet om hvordan jeg som konsument har gått fra å ha relativt begrenset mulighet til å påvirke og bli hørt, til å bli en av mange konsumenter som nå også har blitt premissleverandør. Og at takket være sosiale medier som Twitter, gjøres veien frem til autoritetene og makta betydelig kortere. Det har jeg selv vært heldig å få erfare.

Skepsis

Jeg har med forvirring og skepsis registrert hvordan blant annet Skjeie, Nyre og nå også Ulstein på hvert sitt vis beskylder Twitter-samfunnet for å være elitistisk. Jeg har vært blant dem som ved flere anledninger har argumentert i mot disse påstandene. Særlig fordi jeg misliker begrepet elitisme som sådan, og opplever det som en nedsettende karakteristikk som signaliserer en overlagt ekskludering av andre. I kontrast til pluralismen som jeg personlig liker å være bekjent av.

I selvransakelsens ånd må jeg allikevel medgi at det har et snev av sannhet i seg. Ja, tenk, som selvoppnevnt talsperson for hvermansen på Twitter, innrømmer jeg at det har et visst elitistisk preg. Hvilket jeg ikke nødvendigvis mener er et onde, om man bare våger å kalle en spade for en spade.

Når det er sagt, så er det mye jeg er uenig med bedreviterne om. Dessuten mener jeg bestemt å kunne ane at det som skjer nå – ved at veien til makta blir kortere – oppleves skrekkinngytende for mange av dem som setter eller tidligere satte premissene. Plutselig er de ikke alene om å sette dem og kanskje er redaktørmøter snart en saga blott, for alt jeg vet. Med ett er vi mange som kan sette premissene og vi gjør det. I det som kan oppfattes som forsøk på å rettferdiggjøre, forsvare og bevare den tradisjonelle journalistikken de alle representerer, er det derfor ikke vanskelig å forstå deres trofaste Twitter-skeptisme.

Elitist eller hvermansen?

Den nevnte selverkjennelsen startet opprinnelig 4.mars, etter visningen av filmen Us Now – en visning arrangert av Sermo Consulting. På vei til Tweetup (sosialt treff for tvitrere) etter filmen, hadde jeg en livlig diskusjon med en av gutta i Sermo. En diskusjon som jeg i min enfoldighet hadde glemt, ruset som jeg er på intellektualitetens mange spennende bekjentskaper.

For slik virker Twitter. Du søker opp og følger de som kan gi deg noe, de som har et budskap som interesserer deg. Det handler altså ikke om hvor mange followers du har, men om selv å følge de rette menneskene. På den måten har det åpenbart seg en uendelig kilde med lenkehenvisninger og tilgang til diskusjoner om emner som opptar meg. Menneskene jeg følger, har en intellektuell stemme jeg liker å lytte til og som jeg føler meg relativt samstemt med. Om intellektualitet er porno for hjernen, så er jeg med andre ord konstant yr og ruset.

Se bare, nå havner jeg på reklamekjøret og snakker meg varm om Twitter mens jeg egentlig skal snakke alvorlig om diskusjonen etter filmen. Us Now er et dokumentarfilmprosjekt om kreftene bak massesamarbeid, myndigheter og Internett. Filmen forteller historier om nettsamfunnene som utfordrer de eksisterende samfunnshierarkiene og gir et innblikk i hvordan de ledende tenkerne innenfor deltagende styring tror fremtiden til myndighetene blir. Filmen i sin helhet bekrefter mine egne erfaringer, jamfør sakene om Gratis heroin og Erfaringsbloggen (som er behørig oppsumert i Nettdebatten=Demokrati).

Selv om filmen skisserer flere og større påvirkningsmuligheter for hvermansen, blir det samtidig svært tydelig for min del, at denne formen for demokratisering eller «shoppesamfunn» som det også kan kalles, byr på store utfordringer i forhold til store grupper som fra før ofte blir glemt. Den autentiske hvermansen som allerede har problemer med “å fylle handleposene”.

I diskusjonen etter filmen utfordret jeg @frjohnsen med spørsmål om hvordan de med den svakeste stemmen og laveste kompetansen best kan sikres mulighet til å påvirke og bli hørt, og hvem som har ansvaret for å sikre dette.

For faktumet er at det krever ressurser både i form av utstyr og nettilgang – samt noe kompetanse – for å ferdes på steder som Twitter. Dessuten skal det heller ikke stikkes under en stol at det kreves mot og tro på at man har noe å melde som er interessant for andre. Som flere har nevnt den siste tiden, så handler det aller mest om verdien av det du sier, ikke om formell status. Se bare hva @evensr (russegutt på 18) klarte å stelle i stand med ytringene sine om fildeling, Dave Matthews band og «drittungebloggen«. Allerede før bomben smalt og han havnet i P2 og på TV2, ventet det ham en jobb som blogger. Til tross for sin unge alder, har han allerede en sterk stemme som han tør å bruke.

Jeg tror dessverre ikke det er automatikk i at de som ikke hever røsten in real life – enten det er på grunn av mangel på selvtillit, utstyr eller kompetanse, finner sin vei til steder som Twitter og plutselig hever den der. Men for den som tør – og som har noe interessant å melde – så er demokratiet og dets autoriteter nærmere enn man aner.

Jeg har i tidligere innlegg beskrevet mine erfaringer som noe en hvermansen kan få til. Og det skal innrømmes at jeg også har høstet mye ros for det jeg fikk til – tatt i betrakning «Curly Hvermansen blir hørt av eliten på Twitter og i bloggosfæren». Men hvem er egentlig hvermansen? Og er jeg egentlig å betrakte som hvermansen i denne sammenhengen, bare fordi jeg ikke har mitt daglige virke innen web og media – og heller ikke er en anerkjent forfatter, politiker eller kjendis av annet kaliber?

Faktumet er at jeg er blant dem som in real life aldri har vært redd for å heve røsten i noen sammenheng og som har stått på barrikadene på ulike arenaer fra jeg satt i elevrådsstyret i 8.klasse. Jeg er over gjennomsnittet utdannet. Jeg er anerkjent innenfor mitt arbeidsfelt. Jeg har gjennomslagskraft og grenser til det respektløse når det gjelder autoriteter. Jeg er riktignok selvlært, men besitter en ikke ubetydelig IT- og webkompetanse. Jeg sitter godt plantet under pleddet i et rekkehus i Asker med fancy mobiltelefon, laptop, HDPVR, Nintendo Wii, Playstation 2 («bare»), X-box, trådløst nett og den raskeste bredbåndlinja Telenor leverer her på landet.

Men selv her i Asker finnes det familier som ikke har råd til datautstyr og internett. Barna deres får stukket til seg en fotostatkopi av lekseplanen mens andre ikke ser på – for skolen i vår krets er digitalisert må vite. Foreldre og barn tør ikke invitere til vennegrupper o.l fordi det ikke er interessant for «elitebarna» å tilbringe en ettermiddag et sted det ikke er 50 kanaler og internett. Er du ikke på Go Supermodel eller Habbo, så er du ikke kul. Det er nok et faktum.

Jeg skulle ønske at Hege Ulstein, og flere med henne, kunne bruke et annet ord enn elitisme når de beskriver bermen som besitter de ulike @’ene på Twitter. Ikke bare fordi jeg som nevnt innledningsvis, synes det signaliserer et ønske om bevisst å eksludere og fremheve seg selv på andres (de mindre intellektuelle?) bekostning, men også fordi det er med å øke avstanden til mange av dem som enda ikke aktivt har tatt i bruk sosiale medier for å få frem sin stemme.

For i virkeligheten er ikke Twitter et lukket høyintellektuelt nettsamfunn for eliten av norske nettbrukere. I så fall burde jeg med min prestisjeløse yrkesbakgrunn ha følt meg og/eller vært ekskludert for lengst. Allikevel innrømmer jeg at enkelte likheter dog preger de 231 jeg følger og de 251 som følger meg på Twitter. Uavhengig av yrkesfaglig bakgrunn, representerer de en gruppe mennesker med arbeid og interesser som tilsier at de allerede har en stemme som de tør å bruke. Men det er også etter min mening den eneste grunnen til at tvitrere kan sees på som en homogen (elitisisk, i følge Ulstein) gruppe.

Twitter har kommet for å bli

Vi som sosiale medier-entusiaster, kan gjerne med lange og såre tær, velge å henge oss opp i ytringer fra bedrevitere som av ulike årsaker kjemper i mot utviklingen. Mitt håp er allikevel at vi som allerede har en stemme, i mye større grad flytter fokus til det neste trinnet i kommunikasjonsevolusjonen: Å gi en stemme til dem som ikke har en, ikke tør eller kan bruke den. Slik kan vi unngå å danne nye maktstrukturer hvor forskjellene blir enda større.

Sannheten er at det fortsatt er ressurssterke mennesker som evner og våger å tilkjennegi sine meninger i  form av blogger og Twitter. La oss holde fokus på fordelene fremfor motsetningene og la ulike oppfatninger – høyintellektuelle eller ei – anerkjennes som likeverdige. Lukk opp døra til mangfoldet.

Som @morkva, en god venn sa i går – Jo, sosial medier er det største siden Jesus. Alle har en stemme. Det er slutt på fire hundre år med å bli fortalt.
Anbefales lest: Jan Omdahl’s kommentar i Dagbladet 27.april

Det ligger der helt gratis

«Sex? Jeg tror det har kommet for å bli», sa Groucho Marx – og jeg gir ham rett. Sex er simpelthen, for de fleste av oss, vanskelig å komme utenom. Uansett hva vi gjør, sier og tenker, så fyller sex mange hulrom i våre små indre univers. Uten å påberope meg å være en svoren freudianer, så er det dog et faktum at om ikke alt handler om sex, så handler mange av de viktigste tingene i hverdagen, på en eller annen måte om det: Om tilfredstillelse og om å være tiltrekkende for en partner. Om å være stolt av seg selv – om trygghet og bekreftelse.

Det har fra tid til annen slått meg at sex kanskje er gitt oss som en kompensasjon for barndommens gleder i det gratis-lekkompliserte voksenlivet. Tenk på det; da vi var barn kunne vi leke med en konsentrasjon som opptok oss fullstendig. Midt i leken kunne vi oppleve en dyp og umiddelbar glede ved det vi gjorde – og over det å være til. Som om livet i sin helhet ble gitt mening i det den siste klossen ble festet og prinsesseslottet var bygget ferdig. Andre ganger var vi så oppslukte at vi faktisk trodde vi var detektiver og indianere – eller hva nå drømmeuniverset ellers inneholdt. Vi kunne glemme tid og sted. Komme for sent til en ellers viktig hendelse – middagen for eksempel. Vi var rett og slett så oppslukte av leken, at alt annet virket likegyldig.

Så kom puberteten og vi ble opptatt av andre ting. Faktisk så husker jeg puberteten som en periode i livet hvor jeg ikke klarte å konsentrere meg om noe i mer enn fem minutter av gangen. Ikke helt uvanlig, skulle jeg tro. Mia Børjesson (en meget anerkjent kurs- og foredragsholder), sa en gang på et foredrag at: Alle elever på ungdomsskolen burde gå med et skilt hvor det står: «Under ombygging». Og det er jo nøyaktig hva vi er i de årene. Ingenting fungerer og det meste er et stort rot. Vi vil alt, men på halve tiden. Til alt overmål vet vi ikke engang hva det er vi egentlig vil.

Selv om mange debuterer seksuelt i ungdomsårene, så er det noe annet å prøve og øve, enn å ha sex for nytelsens skyld. Det krever en anelse mer perspektiv, modenhet, selvtillit og indre harmoni å nå det punktet enn det man er utstyrt med som forvirret fjortis. Jeg mener selvsagt ikke å undervurdere betydningen av tenåringssex, men det er så mye annet som fyller hodene på den tiden. Ikke engang sex kan holde hjernen konsentrert i mer enn ti minutter av gangen. Sagt på en annen måte; i de årene er det mer det grensesprengende ved å ha sex som er interessant, enn selve nytelsen ved å ha det.

Heldigvis venter voksenlivet der ute. Ansvar, regninger, forsikringer, pensjonspoeng, ekteskapsproblemer, karriereplanlegging og alt annet som beriker livene våre som voksne. Hvor ofte har jeg ikke ønsket meg tilbake til den ukompliserte barndommen (rett skal være rett, den virket ikke ukomplisert den gang)? Mitt eget univers – før ordene regninger og ansvar ble dagligdagse. Tilbake til tiden hvor jeg kunne leke og føle den sterke og umiddelbare gleden.

Her en dag slo det meg, at den eneste totalt ukompliserte og barnlige leken vi har igjen, er sexlivet. I det øyeblikket, i pausen fra alt ansvaret, er vi tilbake i barndommens magiske land – i den forstand at vi glemmer alt omkring oss. Da er vi 100 % oppslukt av kroppens lek. Vi følger vår umiddelbare intuisjon og kan kjenne den absolutte gleden over livet og det å være til.

Alt annet forsvinner og blir for en liten stund perifere detaljer i et liv som egentlig handler om dette. Et frikvarter hvor vi kan tillate oss å vende tilbake til barndommens naive univers…

Cavas, anyone? Pass opp, bloggoholikere!

addict6Etter flere dagers sammenhengende skrive- og bloggesperre, med påfølgende abstinens i form av skrivetrang uten å ha ordene, ble det plutselig klart for meg at blogging på mange måter er som alkohol (bare litt billigere og ikke fullt så sprudlende). Her er 8 grunner som underbygger påstanden min:

  1. Hemninger: Blogging kan føre til reduksjon og tap av hemninger – feks i forhold til hvordan du håndterer kritikk, troll og det faktum at mange legger ut om personlige ting på en måte de kanskje aldri ville ha gjort irl. Det er ikke sjelden jeg opplever at folk uttaler seg om ting de aldri ville ha sagt i et blandet selskap eller ansikt-til-ansikt. Det kan være seg alt fra seksuelle preferanser, til politiske meninger og intoleranse (også kjent som «genuin menneskelig interesse» og/eller «over share»?).
  2. Arroganse:Vi har vel alle støtt på en og annen full og kjepphøy dust (en sjelden gang, kan selvsagt denne dusten være Curly). Folk kan oppfatte bloggpublikummet sitt som en bekreftelse på ufeilbarlighet og berømmelse (det er i sannhet en deilig egoboost, når jeg tenker meg om).
  3. Fortvilelse: Akkurat som når du drikker alkohol, så kan blogging virke forsterkende på det humøret du er i. Det kan forsterke følelsen av tilknytning eller øke følelsen av å være ensom og ikke elsket. Fra tid til annen får jeg spørsmål om hvorfor bloggen ikke blir besøkt, hvorfor ingen kommenterer – hvorfor ingen liker vedkommendes blogg? Svaret er som regel at de bør slutte å blogge om hestemøkk og få seg et liv. Akkurat som sprit påvirker dømmekraften, kan det ofte være vanskelig å være objektiv når det gjelder din egen blogg (derfor fortsetter vi slik vi alltid har gjort – og blir stadig mer ulykkelige).
  4. Fasade: Mange drikker for å holde fasaden. Blogging kan gjøre deg glad og supervennlig – hvilket det ikke er noe galt i – så lenge man ikke mister grepet om virkeligheten. Det er greit å være kameratslig og vennlig, men ikke alle som besøker bloggen din, gjør det med et ønske om å bli en ny venn. Når du drikker er det lurt å passe på lommebok og nøkler. Når du blogger, bør du passe på privatlivet og passordene (dette er en av flere grunner til at mange bør holde bloggen separat fra sin daglige omgangskrets).
  5. Hangover: Du blir til slutt innhentet av realitetene og du blir etter hvert i stand (edru nok) til å se mer objektivt på siste dagers hendelser. Du må rydde opp etter deg og tåle skammens sure svie hver gang du husker på hva du har gjort eller sagt. Mitt beste tips er å blogge og snakke høyt med varsomhet (dette vet jeg en hel del om…).
  6. Avhengighet: La oss innse det, blogging kan være avhengighetsskapende. Akkurat som ett glass eller to med Cavas (…sjekke bloggstatistikk, kommentarer, nye ideer, leke med layouten osv).
  7. Ugly birds: Jepp, de finnes også i bloggosfæren (der de venter på å fange dem som er uforsiktige).
  8. Nedsatt dømmekraft: Hasteposting og påfølgende anger (som sagt; det lureste er å blogge og snakke høyt med varsomhet).

For mange vil svaret sikkert bli: «Så ikke drikk i det hele tatt, da!» Men, som med de fleste andre ting i livet, tror jeg både alkohol og blogging gjør seg (best) i moderate mengder. Dessuten blir det desto morsommere når du en sjelden gang i blant havner på en skikkelig fyllefest!

(Er jeg bloggfull? Er du en bloggoholiker, forresten?)

Fanatisme vs intelligens?

acc1

Mennesker som sverger til uttalelser som «Min religion er bedre enn alle andres» eller «Om religionen min støtter en krig, så støtter jeg den også», viser seg å ha lavt utslag på ACC-aktivitet (anterior cingulate cortex – blått område) når de utsettes for kognitivt stress. Tvilere på sin side, har høyere utslag på ACC-aktivitet.

Det kan sannelig virke som det er en nokså HØY sannsynlighet for et omvendt samsvar mellom religiøs fanatisme og intelligens. Skulle du ha sett, for en overraskelse!

Gud velsigne videre utvikling og bruk av ACC i hver og en av oss!

Alle feminister er traktorlesber

sexyfemiFor mange er ordet feminisme utelukkende forbundet med noe negativt. Mange ser for seg den stereotypiske sinte kvinnen som hater menn, som er lite attraktiv, ikke shaver seg under armene og som høylydt og irrasjonelt roper høyt om innbilte angrep på sin såkalte kvinnelighet. Alt med det som resultat at mange kvinner, når de snakker om behovet for likverd og like rettigheter, starter appellen sin med:»Jeg er ikke feminist, men….» Sannheten er at feminismen er bygget på en filosofi som har svært mye å tilføre både kvinner og menn. Hvorfor skal vi unnskylde at vi ønsker å fremme like rettigheter og muligheter for alle, uavhengig av vedkommenes kjønn eller legning?

Svaret er: Mytene om de feministiske stereotypene.

Alle feminister er like

En del mennesker synes å være av den oppfatning (meg selv inkludert for noen år siden) at feminister er oppdratt i en slags tro og at de agerer etter ett bestemt sett med regler – hvis ikke blir de «kastet ut». I virkeligheten er det slik at det finnes mange grener innenfor feminismen og forskjellige typer feminister. Mange feminister er uenige seg i mellom i kjernespørsmål,  men for de fleste feminister er grunntanken den samme:

  • Kvinner og menn skal være likestilt ved lov og ha samme verdi i samfunnet
  • Fortsatt, i mange land, må lovendringer såvel som samfunnsmessige endringer til for å sikre kvinner et bedre liv med større valgmuligheter
  • Vold og undertrykkelse mot kvinner verden over, må bekjempes
  • Kvinner må støtte hverandres avgjørelser og kulturelle forskjeller

Feminister hater menn

Enkelte feminister hater selvsagt menn. Det gjør også tusenvis av kvinner som ikke kaller seg feminister. Noen menn hater (utrolig nok) kvinner også. Men de fleste feminister hater ikke menn. Feminismen, slik jeg tolker den, handler om likeverd mellom kjønnene og et bedre liv for de kvinner som lever i undertrykkelse. Det handler i min verden ikke om kvinnelig dominans. Mange feminister er gift eller samboere med menn, og mange menn kaller seg også feminister.

Feminister er sinte

Alle er vi vel sinte i blant? Sinne er en naturlig følelse når man blir diskriminert eller undertrykket – uavhengig av om man bekjenner seg til bestemte grupperinger i samfunnet. Hver 4. kvinne (på verdensbasis) kan forvente å bli voldtatt i løpet av livet. I USA så tjener kvinner 75 cents for hver dollar en mann tjener. At de som kjemper for kvinners rettigheter i blant blir sinte, kan neppe regnes som urimelig? Heldigvis innser de fleste mennesker – også feminister, at det fører lite produktivitet med seg å være konstant sint. Dessuten er det utmattende, så selvsagt går ikke alle feminister rundt og er konstant sinte.

Feminister er uflidde og mindre pene

Det sies ofte (og da med referanse til Ottar gjerne), at feminister er kvinner som er for stygge til å få seg en mann. Det finnes en del rigide standarer om hva som er vakkert i samfunnet, og mange av oss er så forfengelige at vi ikke ønsker å identifisere oss med den stereotype feministen med kort hår i traktorboots, med ring i nesen, uten bh og med hår under armene. Derimot, hvis du synes det er lite attraktivt å ha egne meninger, stille spørsmålstegn ved samfunnets normer og jobbe for å bedre kvinners liv verden over, ja da kan kanskje feminister sees på som lite attraktive. Men om du ikke synes det – se deg rundt og du vil oppdage at feminister har forskjellige måter å te seg på, og at vi for det meste ser ut som alle andre i samfunnet. Faktisk så finnes det – utrolig nok – forfengelige feminister med lange røde negler og sexy undertøy.

Feminister er sytepaver

Har du lagt merke til hvordan kvinner – om de klager over noe som helst – med letthet blir kalt forlangende, masekjerring eller sytete? Kvinner «skal»  jo være enige, glatte over og ivre etter å inngå kompromisser. Derfor er det kanskje ikke så rart at kvinner som opponerer mot de gammeldagse normene, blir stemplet som sytepaver. Men om man ser på det slik: Takket være «sytepaver» verden rundt, kan kvinner nå de fleste steder i verden stemme, eie sitt eget hus, jobbe med det de ønsker og anmelde menn som forgriper seg på dem.

Feminister hater sex

Såvidt meg bekjent – og jeg kjenner mange feminister – så hater vi ikke sex. Faktisk så elsker de fleste av oss sex så til de grader, at vi gjerne kjemper i mot forestillingen mange har om at kvinner som er frigjorte og liker sex, er løsaktige horer. Gjennom årene har feminister kjempet for bedre tilgang til prevensjonsmidler for kvinner. Derimot er feminister kjent for ikke å like tanken på at kvinnekroppen sees på som et objekt til mannens frie disposisjon og nytelse (Personlig er dette en av sakene hvor jeg mener Kvinnegruppen Ottar skader «vår» sak, mer enn de gagner den. Men, meg om det – og mer om det en annen gang, kanskje…)

Alle feminister er (traktor)lesber

Noen feminister er lesbiske. Og de fleste heteroseksuelle kvinner som kaller seg feminister, støtter oppunder lesbiskes rettigheter. Dessverre er myten om at feminister er lesbiske, noe som spiller på folks homofobi og som hindrer enkelte kvinner i å kalle seg selv en feminist.

Alle feminister brenner bh’er

Brenning av bh’er har nærmest blitt referert til som en kul trend i 70-årene. De fleste kvinner med en viss størrelse på brystene sine, setter pris på støtten fra en bh – uavhengig av deres mening om feminisme! Og, ja – de fleste feminister jeg kjenner, shaver faktisk leggene og armhulene sine – hvertfall i kulturer hvor de sosiale normene tilsier det.

Feminister respekterer ikke hjemmeværende mødre

Enkelte feminister respekterer ikke hjemmeværende mødre. Enkelte kvinner som ikke kaller seg selv feminister, respekterer dem heller ikke. Feminisme handler for meg og mange andre, om muligheten til å kunne foreta kvalifiserte valg. Derfor er jeg rimelig sikker på at de fleste synes det er et beundringsverdig valg. Samtidig som vi synes det må økonomiske endringer til, slik at både kvinner og menn blir gitt muligheten til å velge det. Mange hjemmeværende mødre er svorne feminister.

«Jeg er ikke feminist, men…» feminism-is-radical-notion-black-1294f

Har du noen gang sagt det? Hvis svaret er ja, sett stereotypene tilside og spør deg selv hvorfor. Det er ikke noe stygt, irrasjonelt eller galt med å ønske seg en verden hvor kvinner og menn er fullstendig likeverdige.

Derfor; ikke vær redd for å si det høyt: Jeg er en feminist!

Gratulerer med dagen!

Innlegget er også postet i 0803

Unødvendige unnskyldninger

Jeg tenker ofte på hvordan vi kvinner (i motsetning til menn) navigerer og fører oss i det fysiske rom. Det virker som måten vi navigerer på i forhold til hvordan vi snakker, har en parallell til hvordan vi opptar fysisk plass. For det første; det er en drastisk forskjell på hvordan kvinner og menn er opplærte til å bruke øyekontakt og kroppsspråk i en samtale. Uten å være det bevisst, kommuniserer vi alle slags beskjeder om dominans og underkastelse mens vi snakker med hverandre. Dette er ting som er kjente for de fleste av oss. Men, i det siste har jeg tenkt en del på kvinner vs. menns bruk av unnskyldinger – og hva det sier om vår plass i sosiale sammenhenger.

Det virker på meg som vi – mine kvinnelige venner, kolleager og jeg, unnskylder oss en hel del for ting som ikke er vår feil. På jobb for noen uker siden, var vi flere som kom for sent til et møte grunnet en alarm som hadde gått. Da vi kvinnene omsider kom, unnskyldte vi oss tvert for at vi kom for sent. Noen minutter senere kom tre menn ruslende inn døren til møtet. De satte seg ned og forsynte seg med kaffe uten en unnskyldning eller forklaring på hvorfor de kom for sent. Noe ingen synes var rart, og som heller ikke er et enkeltstående eksempel. sorry1

Som nevnt i innlegget Krev din plass og ei den!, så er jeg nokså bevandret innen bøkenes verden hva kommunikasjon angår. Det virker ganske åpenbart blant dem som har gjort undersøkelser angående kjønnsbasert kommunikasjon, at dette mønsteret viser seg å være nokså typisk – og at det gir mening. I mange kulturer er det slik at unnskyldninger i all hovedsak fremsies til de med høyere sosial status – av dem med lavere sosial status. (Det er svært sjelden motsatt). I mange samfunn og kretser sees unnskyldninger på som svakhetstegn. Det samme gjør det å vike blikket, endre gåretning, la seg avbryte når noen snakker høyere enn deg eller rett og slett la andre ta ordet fra deg.

Selv om disse skillene er i ferd med å viskes ut i mange sammenhenger, tror jeg dessverre ikke at det har mistet sin aktualitet. Min yngste datter på 9 år er stadig i klinsj med flere av de tøffe guttene i klassen. Ikke bare slår hun de fleste av dem i sjakk, men hun krever sin rett til å bli hørt i (enhver) sammenheng, og slår dem sågar ihjel også med ord. Hun unnskylder ikke at hun tar plass, og krever fullstendig rettferdighet og likeverd – alltid. Den stadig uventede motstanden, faller mange av guttene tungt for hjertet. De blir åpenbart i villrede og ukomfortable – noe som ofte ender med nedsettende kommentarer om utseendet hennes. Dette forteller oss noe om hvilken rolle disse små mennene (to be), er forventet- og selv forventer å ha.

Derfor, mine damer, er det på høy tid at vi kvinner – i tillegg til å ha fokus på hvordan vi fører oss i det fysiske rom – har fokus på å komme unødvendige unnskyldninger til livs. Dersom du virkelig har gjort noe galt eller har vært insensitiv (alternativt oversensitiv, les: pms…), så skal du selvsagt be om unnskyldning på en anstendig måte. Men, når ting skjer – som ikke er din feil, om du er usikker på verdien av dine spørsmål og kommentarer, eller om samtalen du har virker underlig – motstå for all del trangen til å be om unnskyldning for å glatte over situasjonen.

Sosialt likeverd dveler i det store bildet og i detaljene. Måten vi daglig omgås andre på er betegnende for mangt, men dog en nærmest usynlig detalj. Ta derfor ansvar for dine egne feil, men ikke alle andres!

Innlegget er også postet i 0803

Krev din plass og ei den!

feminism-2b1For noen dager siden traff jeg tilfeldigvis en jente jeg spilte håndball med for mange år siden. En høyreist, flott og særdeles oppvakt jente slik jeg husker henne fra den gang. Når sant skal sies kjente jeg henne knapt igjen da vi møttes forleden. Hun hadde fortsatt det samme blendende smilet, men noe hadde skjedd med holdningen hennes. Et «noe» som fikk henne til å fremstå som ukjent. Det var noe usikkert og unnskyldende ved hele fremtoningen hennes. Dette «noe» som muligens er forventet at høye kvinner skal ha i vår kultur. I blant kan man saktens få følelsen av at det å være en høy kvinne er et angrep på alle menn man støter borti – som er lavere enn en selv. Derfor, i beste Mette Marit-stil, luter vi skuldrene, bøyer hodet og holder for guds skyld alltid albuene tett inntil hoftene – så vi ikke skader noen mannlige egoer på vår vei.

Denne tankegangen er ikke ukjent for meg med mine 179 cm på strømpelesten, og det irriterer meg at høye kvinner skal måtte føle det slik. Mange av oss har opplagt internalisert den kulturelle beskjeden om at det er upassende at vi som kvinner opptar så mye fysisk plass.

Gjennom årene har jeg lest et betydelige antall bøker om kommunikasjon sett fra flere perspektiv. Noe av det som virkelig har fattet min interesse er hvordan forskning viser at mengden fysisk plass man opptar, matcher med personens sosiale status. Når to mennesker omgås hverandre, er det overveiende sannsynlig at den med høyere sosial status vil komme til å innvadere den andre personens fysiske sfære. Dette er også påvist å ha en sammenheng i interaksjoner mellom ulike kjønn. Menn bruker mer fysisk plass enn kvinner, og innvaderer  kvinnens personlige område.

Et studie gjort med skjulte kameraer på tog- og busstasjoner i ulike byer i Europa, viser at når kvinner sitter på en ventebenk, sitter de med armene i kors, albuene tett inntil siden, knærne inntil hverandre osv – for å minimere plassen de opptar. Menn på sin side, breier seg ut ved å legge armene bakover på benken. De sprer bena fra hverandre – selv om det medfører at de innvaderer det personlige rommet til kvinnen som sitter ved siden av dem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg selv har opplevd dette ombord i fly; at mannen ved siden av meg opptrer som om han har forhåndsbestilt halve gulvplassen foran mitt sete.

Et lignende studie tok for seg hvordan kvinner og menn beveget seg på offentlige steder. Når kvinner og menns gåretning krysses, er det forventet at det er kvinnen som skal endre retning for å unngå en kollisjon.I tillegg til dette begrenser kvinner skrittlengden sin, luter skuldrene og unngår å initiere eller opprettholde øyekontakt.

For å more mitt eget hode, har jeg ved flere anledninger bevisst unngått å endre gåretning når jeg har vært på kollisjonskurs med en mann. Dette har ført til flere sammenstøt, hvorpå flere etterpå har snudd seg og gitt meg et underlig blikk før de hastet videre. Antall underlige blikk øker betydelig om du i tillegg gjør dette med en viss attitude – rak i ryggen, symmetriske skuldre og lange skritt. En lek som forøvrig har medført en endring i mine vaner. Nå har  dette blitt min måte å gå på.

Jeg får fortsatt rådville blikk fra menn som snur seg etter at jeg har gått forbi. Noe av grunnen er selvsagt også at jeg er en høy kvinne som går med høye hæler akkurat når det passer meg (jeg liker dessuten å fremheve min feminitet gjennom øvrig bekledning også). Jeg endrer heller ikke gåretning med mindre det er det enkleste for meg. Ofte vil det være slik at mannen vil ha mer plass på sin side av fortauet, og at det å skifte gåretning for meg, vil medføre å gå ut i snøfonna eller stoppe og vente til han har gått forbi meg.

Det faktum at jeg ikke stopper eller endrer retning, bringer i sannhet frem underlige reaksjoner hos en del menn. Jeg tror de færreste menn vil forstå hva som er så rart ved dette, og derav det rådville blikket. Dessuten insisterer jeg også på å eie mitt eget område på utesteder – hvor kvinner tradisjonelt sett er forventet å gi avkall på plassen sin. Som min lille protest mot verden, tar jeg derfor ikke fem øre for å holde blikket og nekte å vike det først. Det rare med dette, er at så fort menn kommer over rådvillheten som nettopp grep dem, så responderer de som regel med fascinasjon.

Jeg ser på dette som mer enn et morsomt sosialt eksperiment (og nå en vanlig måte for meg å føre meg på). Jeg tror rett og slett det er nedbrytende for kvinner å gi etter for denne mannsjåvinistiske forventningen vi har blitt oppdratt til å passe inn i. Ved å utfordre de uskrevne reglene for mannlig dominans og hierarki, så kan man hver eneste dag trosse mannsjåvinistiske holdninger – uten engang å tenke over det. En følelse som ruler i min krøllete verden!

Min utfordring til dagens kvinner er: Krev din plass og ei den! Vær bevisst på hvordan du sitter/står/går/oppnår øyekontakt – og krev din rett. Et par underlige blikk fra menn skader deg ikke. Derimot er det fantastisk hvordan det å bevege seg rundt i verden på en komfortabel og sikker måte, endrer din egen opplevelse av deg selv!

Dette innlegget er også publisert i 0803