Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Den virkelige slåsskampen

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.

Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.

Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.

Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.

Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:

Utenforskap og uteliv

Aldri bra nok. For alltid ensom

Aldri bra nok. For alltid ensom?

I dag leste jeg en artikkel om ensomheten rusavhengige skrives ut til etter endt behandling. Artikkelen omhandlet manglende oppfølging og behandling etter utskrivelse. Jeg skulle ønske den også handlet om ensomheten og tomheten mange må leve med resten av livet fordi de aldri blir bra nok for dem rundt seg. Og at det fulgte med en liste over ting som kan gjøre ensomheten litt mindre. Et slags «ensomhetens quick fix».

Som mange kanskje vet, har jeg en bror som har slitt med rusproblemer store deler av livet. Jeg har tidligere vært nokså åpen om hvilke utfordringer jeg opplevde som pårørende. Jeg har vært en av dem som har ropt om å inkludere oss i behandlingen, og om ikke å gi heroin på resept. Jeg har også lang erfaring som ansatt i psykiatrien, og har jobbet mye med det mange ynder å kalle dobbeltdiagnoser – som om de ikke er hele mennesker, og/eller er dobbelt så vanskelige som andre. Ropene mine står fortsatt ved lag – selv om jeg hverken er såret eller sint lenger.

Men, lei meg og redd, det er jeg. For ensomheten.

Broren min har nå vært rusfri over en lengre periode, og sjelden har jeg sett et menneske ta større grep om eget liv, enn han. Sjelden har jeg sett noen investere så mye i å gjøre opp for seg – for å kunne være både far, sønn og bror. For å kunne studere, jobbe og betale regninger – akkurat som oss andre. Sjelden har jeg sett en mer ydmyk og reflektert mann enn min bror. Men sjelden har jeg også sett en med mer skam i blikket, og med et sterkere ønske om bekreftelse, enn ham.

Jeg har alltid tenkt om min bror at han ikke passet til å være rusavhengig. Han var (og er) rett og slett for klok og anstendig til å leve det livet han gjorde i noen år. Jeg vet at han alltid har hatt de samme ønskene for livet sitt som meg, men vi har hatt ulike forutsetninger når det gjelder å kunne leve dem ut.  Nå har han omsider kommet dit at også han tilsynelatende kan leve det livet han ønsker. For endelig innfrir han den uendelig lange listen av forventninger og krav, som sett gjennom samfunnets øyne, definere oss som gode mennesker – men som i praksis viser seg ikke å være nok allikevel.

Resultatet av et liv med rus innebærer for mange et utall brutte relasjoner og en økonomi det kan ta et liv å rette opp.  Det innebærer alltid å være forsvarsposisjon – men samtidig være svært ydmyk. Det er et liv hvor mange rundt en aldri klarer å glemme det som har vært, og hvor nye mennesker som kommer inn i livet, aldri vil bli klare til å vite alt. Det er et liv som i praksis betyr å bære på mange hemmeligheter – vel vitende om at samfunnets dom over levd liv aldri opphører. Det er en tung bør å bære for en som kun har tre ønsker: å bli inkludert, få være likeverdig og slippe å være ensom resten av livet.

Fra å være en som benyttet alle rundt seg mye, ser jeg nå et menneske som bruker mange av sine krefter på å skåne andre. En som hele tiden forsøker å være oppmuntrende og positiv. Som er den første til skrive anerkjennende kommentarer til andre på Facebook. En som ser andre. Og en som gir av seg selv, men som aldri opplever at det han gir er bra nok eller mye nok. Jeg ser en som får lite eller ingenting tilbake.

Samtidig krever vi – samfunnet – rusfrihet og utholdenhet. At han skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten å løfte en finger for å gjøre ensomheten litt mindre.

Merknad: Et sted i teksten skriver jeg at jeg alltid har tenkt om min bror at han ikke passer til å være rusavhengig. Det betyr ikke at jeg mener andre passer til det. Setningen beskriver en følelse og tanke jeg tror (og vet) mange pårørende har. En tanke som bunner i at man hverken kan se for seg- eller ønsker et slikt liv for noen man er glad i.

(Innlegget er postet med samtykke fra min bror)

Utenforskap og Uteliv

For et år siden på denne tiden, var jeg stresset med tanke på julen. Dessuten var jeg sint – fryktelig sint. Jeg gruet meg til jul og kastet meg mer enn gjerne ut i diskusjoner om gratis heroin og behandling av rusmisbrukere. Slik kom også Erfaringsbloggen i stand, i begynnelsen av 2009. I ettertid ser jeg at jeg ikke alltid har fremstått like nyansert og heller ikke like hjertevarm som jeg ønsker å være – og vanligvis er.

Argumentasjonen har ved flere anledninger båret preg av et inderlig sinne og følelsen av å ha fått så altfor nok. Jeg hadde (og har fortsatt) behov for at verden åpner øynene og tar innover seg hvor mange vi er som belastes – som følge av den rusavhengiges liv.

Jeg er fortsatt skeptisk til utdeling av gratis heroin, og mener som tidligere at fokuset bør være på utbedring av det totale behandlingstilbudet og helheten – hvor også familien inngår som en viktig del. Men, jeg er ikke like skråsikker når det gjelder hva jeg mener om gratis heroin – og heller ikke like sint.

For første gang på flere år kan jeg møte en rusavhengig på gaten i Oslo og se ham i øynene uten å bli sint. Sinnet, en følge av min egen redsel for hva som ventet av press, nye kriser, trusler, lidelse, løgn og manipulering, er borte. Oppgjøret jeg  tok i forbindelse med  julen i fjor var nødvendig – jeg er ikke lenger forbanna, foraktfull og generaliserende. Oppgjøret og avstanden har gitt meg mulighet til å ta tilbake perspektivene.

For noen uker siden, da jeg skulle ta siste toget hjem fra Nationalteateret stasjon, kom jeg i snakk med en rusavhengig som hadde rigget seg til for natten ved nedgangen til togene. Med stolthet og engasjement fortalte han om hvordan han feier gatene og plukker søppel både her og andre steder i byen, fordi det er viktig at det ser pent ut rundt oss – og at det er det minste han kan gi tilbake til byen sin.  Årsaken til at vi kom i snakk i utgangspunktet, var at jeg skulle til å legge noen mynter i koppen som stod diskret ved siden av gitaren hans. Det slo meg, der jeg hastet ned til toget, at det viktigste for ham ikke var å få de 30 kronene jeg puttet i koppen – men at jeg stoppet, lyttet og smilte.

Mens jeg satt på toget gikk det plutselig opp for meg at han jeg møtte – og så – var en annen enn det jeg ville tenkt han var for ett år siden. Han jeg så den natten var et menneske som kjempet for å beholde verdigheten og som fortalte meg hvor viktig det er at vi lar ham få lov til å høre til.

Noen dager etter møtet på Nationalteateret stasjon, var jeg på lanseringsfesten til boken «Uteliv» av David Ålekjær og Jan Luneborg (utgitt på Humanist Forlag). En vakker og hjerteskjærende bok som tar oss med på en helt spesiell byvandring. En bok som gir oss historiene til mange av dem vi går forbi hver dag – de med knekk i knærne, bøyd hode og skamfulle ansikter. Tekstene, i kombinasjon med ærlige og nakne bilder, forteller om skjøre håp, ønsket om aksept og viktigheten av å få lov til å høre til – tross sitt utenforskap og uteliv.

Det er mange måter vi kan utgjøre en forskjell på. Vi kan bruke en 50-lapp på = Oslo eller søke blikket til en med bøyd nakke og gi vedkommende et varmt smil. Du kan også bidra ved å kjøpe boken Uteliv – hvor overskuddet av boken går til hjelpetiltak for de som bor ute.

Andre og viktige bidrag er nytenkning på det politisk plan. Vi trenger tiltak som sikrer og styrker rusavhengiges pasientrettigheter, som ivaretar og gir dem verdigheten tilbake.

Men – store reformer og drastiske tiltak løser ikke alt alene. Vi trenger nytenkning også på det personlige plan. Ved å si hei, ikke vike blikket og la dem fortelle sin historie, blir vi gitt unik innsikt og viktige påminnelser om at det finnes et mennesket bak rusen. Et menneske som ønsker tilhørighet og verdighet – akkurat som deg og meg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Di jævla feite merr!

Jeg hadde kjørt feil i en kort enveiskjørt gate, jeg innrømmer det. I det jeg oppdaget det, svingte en svær SUV av en taxi inn foran meg. Han stilte seg – som seg hør og bør – midt i veien. Han hadde trafikkreglene på sin side, og dessuten eide han jo asfalten, må vite. Jeg gjorde tegn til ham i håp om at han kunne slippe meg forbi allikevel og tenkte at det ville være enklest for alle. Han ble sittende og riste på hodet og gjorde tegn til at jeg måtte rygge. Det er ikke alltid kroppsspråk sier mer enn ord, men jeg forsøkte å gjøre tegn, som for å vise ham at det var trangt og vanskelig. Han begynte å kjøre mot meg og jeg måtte følgelig rygge etter beste evne.

I det han presset seg forbi meg, rullet han ned vinduet. Jeg gjorde det samme og fortet meg å si: Beklager, jeg vet jeg har driti meg ut, men det er lov å være litt behjelpelig allikevel. Og gjorde meg samtidig så liten jeg kunne i den hvite sommerkjolen, i den varme Audien. Vedkommende taxisjåfør responderte med å rope nedlatende og hytte med neven: Drite seg ut, ja – di jævla forbanna feite merr!!!

Og hva gjorde jeg? I det han hadde passert, sprutet tårene og jeg kjørte feil i neste kryss. Deretter tvitret jeg av alle ting – og fikk umiddelbar respons. Deretter stoppet jeg bilen og gråt litt til.

Men hvorfor? Jeg befant meg ikke i fysisk fare og jeg hadde faktisk driti meg ut. Allikevel ble jeg rystet inn til margen over denne lille insidenten.

Plutselig var jeg satt tilbake i barndommen, hvor jeg ofte fikk høre hvor stygg og klønete jeg var. En serie av episoder raste over meg. Alt fra en sinna far som i fylla kjeftet og smalt over alle de udugelige menneskene han hadde rundt seg som var skyld i hans problemer – og som ofte påpekte hva jeg spiste. Min narkomane bror som mer enn en gang presset meg til å låne ham penger eller få meg til å gjøre andre ting jeg ikke ønsket å gjøre. Og som i pressede situasjoner – og i sterke ordelag –  mente at min vellykkethet var skjedd på bekostning av hans. Truende pasienter som i sin fortvilelse leter etter utløp og roper utover avdelingen at jeg er en feit fitte som skal brenne i helvete til evig tid.

Og midt i det hele har jeg en datter som blir mobbet på grunn av kroppen sin mens jeg skriver Den store mobbeboka for voksne.

Deretter tenkte jeg på alle timene jeg bruker daglig – på å lese igjennom og sette sammen historiene til mennesker som har opplevd å få grensene sine overtrådt. Fine og kloke mennesker som har opplevd sjikane og det å aldri kunne nå opp som følge av utseende eller andre annerledesheter – som omgivelsene har påberopt dem.

Deretter ble jeg sint – adrenalinsint. På vei hjem til skrivestua, tenkte jeg at dette finner jeg meg faen ikke i! Jeg har jobbet med meg selv i årevis for å kunne sette grenser – for å slutte og være bare flinke, snille og ettergivende, Kristin. Og så skal en taxisjåfør bringe meg fullstendig ut av fatning?

Jeg trampet inn og ringte taxisentralen. Jeg hadde ikke nummeret på taxien, men en god beskrivelse av både utseende, bil og tidspunkt. Jeg er nemlig ikke @Vrangest for ingenting, spøkte jeg med på Twitter rett etterpå.

Sannheten er at – ja,  jeg er en frodig dame og ja, jeg hadde kjørt feil. My bad. Men jeg er ikke lenger maktesløs og behandles ikke lenger som en dritt uten at det får konskevenser.

Calvin Klein og et ønske om tilhørighet

Møkkete fingre, trusler, Calvin Klein boxershorts, knekk i knærne, håp, Air Jordan sko, avmagret kropp, store planer, knappenålspupiller, Tommy Hilfiger jakke, bønn, uverdighet, tre mobiltelefoner, brutte avtaler, Nixon klokke, desperate rop, løgner, Armani parfyme, oppløsning, tyveri, og baggy Levis.

Triste, dype øyne. En kamp for verdighet og et inderlig ønske om tilhørighet.

Jeg ser det triste og søkende blikket ditt i mørket hver kveld. Jeg lurer på hvor du er – og om du er? Så snur jeg meg rundt og sovner. Jeg må leve selv om du ikke klarer det. Det er snakk om tid. Den som har vært og den som aldri kommer.

Jeg har fortsatt kloremerker etter hånda di som ikke ville slippe.

hand

Ettertanker for fremtiden

Har du noen gang ropt så høyt og lenge at du har mistet stemmen? Vel, det har jeg – men endelig er den tilbake.

Det har vært stille rundt -og i Erfaringsbloggen de siste ukene. Noe som er et resultat av at jeg, midlertidig riktignok,  mistet stemmen. Etter overveldende uker med oppslag både i dt.no og i Dagsavisen, gikk jeg inn i nye og svært hektiske uker fylt med usikkerhet og spenning rundt tidspunktet for når et VG-intervju skulle komme på trykk og usikkerhet rundt et mulig TV-opptreden. Da historien min omsider kom på trykk – og etter all oppmerksomheten som fulgte i kjølevannet, fikk jeg en mental utladning og jeg ble stemmeløs.

Det å snakke åpent for hele verden, om en stor og sår del av livet, var en større belastning enn jeg hadde trodd på forhånd. Det å fortelle åpent om min egen historie, dramatiske valg og på den måten blottstille meg selv og min egen familie var selvsagt belastende i seg selv – men ikke mer enn jeg var forberedt på. Det som derimot overrasket og overveldet meg, var sympatien og alle meldingene med «synes synd på». Som den»ordner og fikser-damen» jeg vanligvis er, møtte jeg plutselig en sliten og sårbar dame i døra. En dame som trengte tid til å dvele ved konsekvensene av det å stå frem, samt tid til å fordøye den siste tidens store avgjørelser.

I løpet av ukene som stemmeløs har jeg gjort flere store oppdagelser. Det har vært en tankevekker å oppdage hvor berørt mine egne barn har vært av å ha en mor som er nær pårørende til en rusmisbruker. Som mange andre har også jeg tenkt at jeg i stor grad har klart å beskytte dem – tross alt. Og at jeg dessuten, i kraft av å jobbe med barn som pårørende, har snakket mye og «riktig» med dem underveis. Allikevel så oppdaget jeg gjennom engasjementet rundt bloggen og kontakt med media, at det ble skapt et nytt og større rom for mine egne barn til å lese om -og sette ord på opplevelser og spørsmål knyttet til rusmisbruk, vår familiehistorie og min egen oppvekst. Det har vært intense og viktige uker til ettertanke.

visjonerGjennom det å stå frem i landets største avis som søsteren til en narkoman – og samtidig selv være ansatt i hjelpeapparatet – har det åpenbart seg en rekke optimistiske fremtidstanker.

Ikke uventet var det mange daværende og tidligere pasienter som leste VG de intense dagene dette pågikk. I den siste saken på VG-nett, ble det også lagt ut en lenke til Erfaringsbloggen. Gjennom Erfaringsbloggen kan man klikke seg videre til min personlige blogg A Curly life. På den måten fikk (får) de også mulighet til å lese om hva som opptar meg i livet mitt utenom jobb. Det har ikke manglet på tilbakemeldinger!

Jeg opplever nå at jeg som miljøterapeut blir menneskeliggjort, og at mine erfaringer som privatperson anerkjennes også i terapeutisk øyemed. Noe som forøvrig er en relativt ny tanke i den lukkede delen av psykiatrien hvor jeg jobber. Tidligere har det, etter min oppfatning, vært et skadelig og misforstått stort fokus på viktigheten av å skille mellom det profesjonelle og personlige/private. Vi skal bekrefte og anerkjenne folks smerter og traumer, men uten å tilkjennegi at mange av oss faktisk har levd et liv og har en stor erfaringskoffert vi henter (det mange oppfatter som) fraser á la – Ja, jeg forstår hvordan du har det. Klart det er vondt, ja det skjønner jeg… Men uten «lov» til å tilkjennegi hvordan vi faktisk vet.

En tidligere pasient ringte meg på jobb for å si at hun hadde lest VG – og at både hun og mannen nå virkelig forstod hvorfor jeg forstod så mye. En annen pasient, med en oppvekst nokså lik min egen, sa ved en anledning – I alle mine år i hjelpeapparatet, har jeg aldri opplevd å møte noen som deg – en som er som meg, og som har klart seg bra. Jeg har jo tenkt at det må finnes flere, men ingen har sagt noe om sine egne erfaringer. Det å kunne snakke med deg om hvordan du opplevde de samme tingene som jeg går igjennom, er med på å gi meg håp om at jeg også kan få et godt liv en gang.

Intervjuet i VG og opprettelsen av Erfaringsbloggen har på ingen måte revolusjonert måten jeg jobber på. Forskjellen er  at jeg med større legitimitet – fordi mine erfaringer nå uansett er offentlige – kan snakke høyt om dem. Nå kan ordene sies høyt uten redsel for å bli uglesett av kollegaer som mener jeg ved å tilkjennegi dem, krysser grensene mellom profesjonell og personlig/privat. For tenk, i 2009 er vi fortsatt opptatt av å opprettholde tydelige skiller mellom pasient og hjelper…

Jeg har i mange år vært overbevist om at mitt viktigste redskap i møte med mennesker i krise, er den tidvis overfylte kofferten jeg har med meg overalt. En erfaringskoffert fylt med opplevelser som gjør meg menneskelig, og som skaper troverdighet når bærekraftige- og livsviktige allianser skal bygges.

Selv om det på ingen måte var intensjonen da jeg opprettet Erfaringsbloggen, så håper jeg bloggen også kan bidra til å skape større legitimitet rundt det å bruke egne erfaringer også i kraft av å være «profesjonell» hjelper. Og at vi gjennom det å tørre og bruke egne erfaringer, klarer å hviske ut de misforståtte skillene mellom pasient/klient og hjelper. Men viktigst av alt; bloggen skal være med å skape arenaer som gjør at flere stemmer blir hørt. Stemmer som blant annet Stoltenbergs rusutvalg trenger å høre for å kunne ta kvalifiserte beslutninger når den tid kommer.

Jeg har endelig fått tilbake stemmen. Jeg takker for tålmodigheten dere som har sendt meg meldinger, både på epost og gjennom Erfaringsbloggen på Facebook, har utvist. Jeg lover å publisere innlegg fortløpende de nærmeste dagene og håper flere føler seg kallet til å bidra med egne innlegg.

Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen

Mer Curly og Erfaringsbloggen i VG

vg_faksimileDet var dessverre ikke alle deler av landet hvor intervjuet kom i papirutgaven i går (bare Oslo/Akershus tror jeg) I anledning utvalgets første møte i dag, har VG laget en sak til som du kan lese her. Enkelte ting i intervjuet er utdypet i denne artikkelen. De har også laget en direktelenke til Erfaringsbloggen (dette er ikke vanlig og antagelig ment som en liten oppreisning etter gårsdagens rot).

(Gårsdagens artikkel ligger her)

Curly intervjuet av VG

I anledning mitt engasjement som pårørende sett opp mot forslaget om gratis heroin – og i forbindelse med opprettelsen av Erfaringsbloggen – ble jeg for 14 dager siden intervjuet av VG. Intervjuet er å finne i papirutgaven i dag (antageligvis ikke over hele landet grunnet andre nyheter) og på VG-nett hvor du kan lese artikkelen her

Status update

I dag har jeg  blitt intervjuet av VG (som stadig følger saken om gratis heroin), og i den anledning vil det onsdag 11.mars komme en reportasje om det å være pårørende generelt, men sett opp mot forslaget om gratis heroin spesielt. Erfaringsbloggen ble selvsagt viet plass, og jeg håper VG lenker til bloggen i reportasjen sin.

Jeg benyttet også anledningen til å rette et svært kritisk søkelys på det nye utvalget Hanssen har satt sammen. Intensjonen er god og jeg applauderer initiativet – men jeg opplever sammensetningen som en regelrett hån mot de narkomane og de pårørende. Ingen av gruppene – som faktisk er de mest berørte i denne saken, er representert. Stoltenberg d.e er som kjent pårørende, men med tanke på hans fremtredende posisjon i samfunnet gjennom generasjoner, kan han dog ikke sies å være representativ for det jevne snittet av pårørende.

En av landets største TV-kanaler snuser på å lage en reportasje med denne innfallsvinklen. Det betyr at vi er i ferd med å skape en ny og viktig arena hvor det er mulig å få frem de mer skjulte samfunnsmessige konsekvensene av changerusavhengighet.  Jeg håper derfor mange av dere som leser denne bloggen vil bidra med egne innlegg og kommentarer i tiden fremover. Som tidligere nevnt er det ikke et krav at du som bidrar har personlig erfaring i kraft av feks å være i familie med noen – og det må ikke heller ikke være snakk om avhengighet i form av narkotika. Jeg håper vi i større grad enn til nå, kan belyse pille- og alkoholmisbruk også. Avhengighet har mange fasetter; det kan oppleves belastende å stå på sidelinjen som kollega, være vitne til- eller ha mistanke om misbruk hos foreldrene til barnas venner, fotballtreneren til sønnen osv.

Bloggen har så langt hatt ca 2500 treff (til tross for få innlegg grunnet tekniske- og brukerproblemer som nå er rettet opp). Erfaringsbloggen på Facebook har i skrivende stund 105 medlemmer. Jeg mottar hver dag henvendelser både der og pr mail, fra berørte som tenker på å fortelle sin egen historie i bloggen og/eller kommer med heiarop og rørende utsagn om hvor betydningsfylt det er at andre tør heve røsten.

Kunnskap man ikke vil anvende er ikke kompetanse

*Innlegget er også postet i: Erfaringsbloggen