Nei til overvåking av barn

- Ja til åpenhet og dialog. 

I en artikkel på dt.no 19.mai, kan man lese politibetjent Kari Benjaminsen fortelle om hvor svette politiet blir av hvor lite foreldre vet om hva som skjer på ungdomsfester. Som tenåringsmor leste jeg artikkelen med stor interesse inntil jeg kom til avsnittet hvor Benjaminsen (nok en gang) først sier at det er et problem at foreldre skal være kompis med barna sine, for i neste setning oppfordre foreldre til å sette tydelige grenser, og si at dersom 13-åringen din vil på Facebook, kan du si ja dersom du som forelder får tilgang på passordet og får lov til å være venn med ham/henne der inne.

At Benjaminsen intensjoner er gode, ser jeg ingen grunn til å tvile på. Derimot ser jeg med bekymring på råd som legitimerer og oppfordrer til at man som et utgangspunkt skal mistro barna sine og ty til overvåking. Uten samtidig (eller istedenfor) å peke på viktigheten av at man som foreldre har ansvaret for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, slik at barn og unge får vokse opp med mulighet til både å få og ta ansvar. Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere press og ungdommelig nysgjerrighet.

Foreldre må i større grad oppfordres til å være aktive deltagere i de unges liv gjennom å initiere samtaler og diskusjoner hjemme som gir både unge og voksne anledning til å tilkjennegi sine holdninger og hvor grensene går. Vi må invitere til samtaler med utgangspunkt i at vi er interessert i det som interesserer dem, og få dem til å fortelle og vise hva de er opptatt av, hva de bruker nettet til, hvordan de beskytter seg og hvordan de opplever press fra miljøet rundt seg. La dem gjerne, med klare avtaler og begrensninger, få sitte med pcen i stua. Barn og unge som opplever å bli møtt av voksne som er nysgjerrige, åpne, trygge og velmenende, prater lettere om stort og smått. De får også erfare at de blir tatt på alvor, at de har anledning til å påvirke det som skjer – og viktigst av alt: De har noen å gå til når noe vanskelig skjer.

Unge som møtes med mistro, anklager, overdreven engstelse, moralisering – og overvåking, mister disse privilegiene. Ikke bare kan det føre til at den unge blir krenket, men også at kommunikasjonen flyttes over til kanaler vi voksne ikke er kjent med – med det som resultat at vi mister all oversikt. Og når alt som skjer «må» holdes hemmelig, vil/kan heller ikke den unge si i fra om presset blir for stort, om de har delt noe dumt eller om noen sjikanerer dem. Jeg kan ikke tro at det finnes voksne som ønsker barna sine dette.

Det er flere ting som bekymrer meg med at politiet, med sin autoritet, stadig går ut med anbefalinger om overvåking. For, i følge Barnekonvensjonens artikkel 16, har alle barn rett til privatliv. En rett jeg er opptatt av at mine barn skal oppleve å få ivaretatt, og som jeg er svært opptatt av at de respekterer når det gjelder andre barn – og voksne. Når voksne ser det som sin rett å sjekke barn og unges meldinger, lagre samtalelogger, lese mail etc – og barn vokser opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel, uavhengig av om problemet kan løses på en mindre inngripende måte, ser jeg med stor bekymring på perspektivene de mister når de selv blir voksne og skal være deltagende og gode forbilder i samfunnet vårt. Hvordan blir de som kjærester – og hvordan blir de selv som foreldre når den tid kommer?

Det finnes ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser og en åpenhetskultur. Fremfor å frita oss voksne fra ansvar ved å ty til lettvinte løsninger som overvåking tross alt er, ønsker jeg meg et politi som heller oppfordrer og veileder oss når det gjelder å være etterrettelige, trygge, åpne og tydelige voksne.

Slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli.

Skammer seg syke

Denne kronikken hadde jeg på trykk i VG (kun papir), søndag 30.oktober:

I kjølvannet av det store fokuset media har hatt på mobbing i 2011, registrerer jeg at det flere steder diskuteres om det ikke er for lett å påberope seg mobbing. Mange, heriblant noen av de ivrigste debattantene og kritikerne, gir inntrykk av å mene at folk ikke tåler uenighet og kritiske blikk lenger, og at folk velger å dra mobbekortet i hytt og pine – i mangel på gode argumenter.

Tabu og stigma

Som mange andre er jeg bekymret for at begrepet mobbing er i ferd med miste sin tyngde og sitt innhold, og jeg er opptatt av at dette er et begrep som skal omgås med edruelighet. Men, etter å ha snakket med hundrevis av mennesker om deres erfaringer med mobbing – enten som mobbeutsatt, mobber eller pårørende – sitter jeg allikevel igjen med et inntrykk av at det er et langt større problem at folk ikke forteller om det de opplever, enn at de drar mobbekortet i utide. Til tross for stort fokus på temaet over en årrekke, er mobbing fortsatt forbundet med tabu og stigma, og folk flest opplever i liten grad status forbundet med det å være et offer.

Min erfaring er at både barn og voksne bruker mye krefter på å dekke over at de har havnet i en situasjon hvor de mobbes. Mange voksne forteller ikke engang livspartneren sin om mobbing, i frykt for at det skal endre deres syn på vedkommende – for mobbeofrene er, må vite, svake, annerledes og ute av stand til å ta igjen eller beskytte seg selv.

Barn og voksne tier og skammer seg syke i frykt for å bli ytterligere ydmyket og latterliggjort, om de tilkjennegir egne grenser – og at de er overskredet.

Sosiale medier

Dessverre er det slik at mange selv erfarer, eller er vitne til at andre ikke blir trodd, når de omsider forteller hva de opplever. I sosiale medier som Twitter, bloggsfæren og på Facebook, ser jeg ofte folk bli latterliggjort og beskyldt for å påberope seg mobbing på sviktende grunnlag, når de sier i fra om at trykket er for stort og at de føler seg uthengt og latterliggjort.

Kritikere og debattanter – som ofte er i posisjon til å skape en sterk opinion mot en person eller sak – underkjenner folks opplevelse, og påberoper seg samtidig definisjonsmakten. Ikke bare under dekke av ytringsfriheten, men også ved i tydelige ordelag tilkjennegi at: Om man stikker hodet frem, så får man tåle det som kommer. Tilsynelatende uten å tenke over at mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kan være mobbing.

Når man ser hvordan voksne håndterer slike situasjoner, åpenbarer det seg flere dilemma knyttet til samtidig å oppfordre og anbefale barn og unge til å si i fra om det de opplever. For, hvordan skal vi forvente at barn håndterer en slik motstand og underkjennelse av sine opplevelser?

Sosial læring

Det er viktig å ruste barn til å tåle konstruktiv kritikk, takle uenighet og det faktum at livet til tider er nokså urettferdig, uten at det er synonymt med å være et offer. I dette sorteringsarbeidet må barn og unge få god veiledning, og kanskje finner man ut sammen, at dette ikke var mobbing, men alvorlig og vond uenighet. En erfaring som gjør både barn og voksne bedre rustet til å identifisere vanskelige situasjoner senere. Minst like viktig er det at barn lærer å kjempe for seg selv, ta igjen og ikke minst kunne inneha og formidle forventninger til hvordan omgivelsene skal behandle dem.

Voksne må være gode forbilder, ikke bare når det gjelder å formidle raushet og inkluderende holdninger, men også gjennom måten vi selv håndterer urett på. Vi må vise at vi beskytter oss, står opp for oss selv – og at vi ikke aktivt velger å innta en offerrolle. Men, vi har også et ansvar for – gjennom handling – å vise at vi er lydhøre i forhold til hvor andres grenser går, og at vi respekterer dem. Det betyr ikke at man ikke skal stille kritiske spørsmål til en sak, eller måten den formidles på. Kritiske tilbakemeldinger er også en del av den sosiale læringen som ruster oss – men at andre er sleivete og uheldige med uttalelsene sine, fritar ikke oss andre fra å ta klokere vurderinger. Å stikke seg frem, er ikke synonymt med å være fritt vilt. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Gjennom voksnes usaklige personangrep, latterliggjøring og underkjennelse av andres følelser, skaper vi aksept for at også barn og unge opptrer slik ovenfor hverandre – og at enda flere tier om alvorlig mobbing.

Graden av smerte forbundet med sjikanering, uthenging og mobbing, kan gjøre livet ulevelig – både for voksne og barn. Det burde gjøre oss langt mer bekymret enn at enkelte drar mobbekortet i utide.

Betalt mobbing og trakassering

De siste dagene har flere «rosabloggere» stått frem i media og fortalt at de føler seg halshugget og kneblet. Bloggerne Lars Petter og Heidi Alexandra Olsen mener ytringsfriheten ikke gjelder for dem, og begrunner det med reaksjonene de har fått på sin støtte til enkelte av den terrorsiktedes meninger. Til tross for mange støtteerklæringer, har de opplevd massiv motstand i kommentarfeltene sine, men verst av alt – at profilerte annonsører trekker seg fra blogg.no, og på den måten også rokker ved bloggernes inntektsgrunnlag. For det er slik i den delen av bloggsfæren blogg.no representerer, at det lønner seg å ha ekstreme meninger. Det lønner seg å være intrigemaker, konstruere konflikter, utgi seg for å være naiv og dum, mobbe og henge ut. Det lønner seg også å trakassere minoritetsgrupper – enten det er snakk om rumenske tiggere eller overvektige nordmenn. Uavhengig av om årsaken er enighet eller uenighet, gir det mange klikk – og mange klikk gjør bloggerne attraktive for annonsørene.

Å skape legitimitet for mobbing og ekstreme meninger

I et samfunnsperspektiv er det av vesentlig betydning å finne ut av- og sette fokus på hva som skaper legitimitet for ekstreme meninger og mobbing. I mange sammenhenger er det riktig å plassere ansvaret hos enkeltpersoner og/eller spesielle miljøer. Men når denne type adferd utvikles og opprettholdes gjennom kommersialisering på ulike blogplattformer – hvor en del av motivasjonen er økonomisk betinget hos begge parter – er det betimelig å se på en annen fordelingsnøkkel når det gjelder ansvar .

Enkelte annonsører ser ut til å våkne og har varslet at de trekker seg fra blogg.no. Det er gledelig. Men sett i lys av alt fokus som har vært på samfunnsansvar de siste årene, er det svært beklagelig at det ikke har skjedd før. Samfunnsansvar må også innebære å ta ansvar for et inkluderende og trygt samfunn for barn og unge, hvor man etterstreber likeverd og tilhørighet.

Dessverre har annonsører – gjennom flere år – og med tilrettelegging fra blant annet blogg.no – finansiert mobbing og trakassering utført av mindreårige. Tilsynelatende uten tanke for konsekvensene det har hatt for dem som har blitt påvirket og rammet, og uten tanke for hva slags konsekvenser det får for utførerne når de ganske snart skal entre voksenlivet med rollen som mobber, høyreekstrem og dum, hengende ved seg. At utførerne blir løftet frem som superstjerner i sitt univers – gjennom kjendisfester og gavedryss – gjør at mange unge drømmer om det samme, og kanskje tillater seg å gå litt lenger enn det de normalt ville ha gjort. Mobbingen og trakasseringen tiljubles, og settes på denne måten i system.

Jeg er blant dem som har kontaktet blogg.no og påpekt signaleffekten dette har. Jeg har også satt spørsmålstegn ved om de som bedrift med stor innflytelse på barn og unge, virkelig ønsker å bli assosiert med holdninger som skaper legitimitet for mobbing, og bloggere som mobber og henger ut andre. Jeg har ikke fått svar. At annonsører ønsker å bli assosiert med slikt, er både uforståelig og svært uansvarlig.

Når noen annonsører omsider velger å droppe kontroversielle bloggere, må det ikke på noe måte forveksles med knebling og begrensning av ytringsfriheten. Derimot må det sees på som et viktig og riktig skritt i retning av å bevare- og fremme normal folkeskikk, samt gjennom handling bidra til et mer inkluderende og varmere samfunn.

Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot holdninger som fremmer diskriminering, mobbing og trakassering. Et viktig bidrag i så måte, er å slutte å betale mindreårige for å spre slike holdninger. Et annet er selv å bidra til å heve debatter til et nivå som medfører positiv påvirkning og varig endring på veien mot et samfunn hvor tilhørighet og likeverd er en selvfølge.

Les også NRK-saken: Bloggarar tener på å vere naive

(Noen vil sikkert stusse over at jeg ikke lenker til nevnt bloggere. Dette skyldes at jeg ikke ønsker å bidra til ytterligere trafikk)

PS. Innlegget er etter ønske fra Dagbladet å lese som kronikk (i noe utvidet versjon) i dag, 16.august.

Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar

«Når du deler i det offentlige rom legger du et slags ansvar på de som leser. Det ansvaret vil de forvalte ulikt,” sa bloggeren @Iskwew, under en diskusjon vedrørende om- og på hvilken måte man skal intervenere i sosiale medier når noen kommer med utsagn som skaper bekymring og kan tolkes i suicidal forstand.

Som aktiv og nysgjerrig deltager i sosiale medier, kommer jeg i kontakt med mange forskjellige mennesker som alle har ulike agendaer for sin tilstedeværelse – og som alle opererer med sin spesielle uttrykksform. Mange har en profesjonell tilnærming til sin tilstedeværelse, mens andre skriver åpent og personlig om fysisk og psykisk sykdom og/eller relasjonelle problemer. Personlig liker jeg mangfoldet dette representerer, og jeg frekventerer- og trives i begge leire.

Fra tid til annen kommer jeg dog over utsagn og innlegg som både opprører og bekymrer meg. Mer enn en gang har jeg kommet i sterk tvil om jeg burde forfølge den urolige magefølelsen, og forsøke å hjelpe til på et vis – eller snu ryggen til og surfe videre.

For omlag halvannet år siden fulgte jeg bloggen til et ungt menneske som skildret kampen for å leve og trangen til å dø. På et tidspunkt uttrykte vedkommende – i sin hjerteskjærende fortvilelse – ikke bare et sterkt ønske om å dø, men også planer. Da jeg kom over det som etter mitt skjønn bare kunne oppfattes som et avskjedsbrev, bestemte jeg meg for å handle, slik jeg har skrevet om i innlegget ”Om å bry seg – og bry seg om”.

Nylig var jeg tilskuer til en diskusjon om hvorvidt det var riktig – på grunnlag av sterk bekymring for om en person kom til å ta livet seg – å ringe politiet etter ikke å ha oppnådd kontakt med vedkommende (som hadde gitt uttrykk for dyp fortvilelse i et nettsamfunn). Personen som i dette tilfellet hadde ringt, opplevde i etterkant å bli beskyldt for alvorlige overtramp og krenkelse av privatlivets fred.  Personlig mener jeg at vedkommende gjorde helt rett i å ringe politiet – og at vi alle – ikke bare i henhold til loven, som sier at det er straffbart å forlate noen i livsnød om man har en reell mulighet til å hjelpe – har en moralsk plikt til å bry oss og gjøre det som er nødvendig for å redde et liv vi opplever er i fare.

I etterkant av en slik hendelse kan det være betimelig med en diskusjon om hvorvidt man kunne gjort noe annerledes, og om tiltakene som ble iverksatt stod i forhold til alvorlighetsgraden i utsagnene. Rett nok er det forskjell på å gi uttrykk for en depressiv tilstand, og komme med utsagn om at man ikke orker mer og at man har lyst til å dø, og det å si at nå går jeg og tar jeg livet mitt.

Men, kan man virkelig forutsette at folk flest oppfatter og forstår disse nyansene? Kan man forvente at folk flest har innsikt i at de som virkelig ønsker å ta livet av seg, mest sannsynlig ikke forteller det til noen –  og på den måten sørger for å lykkes med gjennomføringen?

De færreste som frekventerer sosiale medier har en faglig ballast og et klinisk blikk, som tilsier at de er kvalifiserte til å ta slike vurderinger. Dessuten vil det, etter min mening, være et urimelig stort ansvar å pålegge folk, uansett. I tillegg vil folks oppfatning av om de har en reell mulighet til å hjelpe, være fundert i deres subjektive opplevelse av situasjonen – folk vil naturlig nok handle ut i fra sine forutsetninger. Heldigvis er de fleste av oss utstyrt med en sterk ansvars- og omsorgsfølelse som tilsier at vi går langt for å redde et annet menneskes liv – også i sosiale medier.

De som velger sosiale medier som en arena for å lette på et sterkt lidelselstrykk må ta høyde for at noen vil kunne bli bekymret – og at de vil handle deretter. Man kan ikke på den ene siden velge å involvere oss som lesere, og samtidig – eller i etterkant – pålegge oss begrensninger i forhold til hvordan- og i hvilken grad vi skal få lov til å reagere. Som Iskwew sa – når du deler i det offentlige rom, så legger du et slags ansvar over på den som leser. De fleste av oss tar det ansvaret alvorlig – selv om vi forvalter det ulikt.

Det er nå en gang slik, at den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar. Enten man vil eller ikke – og uavhengig av tema. Og slik håper jeg det forblir. Vi må aldri slutte å bry oss – og bry oss om.

Relevant saker:

Skrev självmordsbrev till 1 082 Facebook-vänner: ingen agerade

«För varje gång jag dog drog jag ner någon i mitt fall»

«Sånne som meg»

For snart en uke siden ble det avholdt en fantastisk lanseringsfest på M3, for mobbeboka «Fordi jeg fortjener det?». På det meste var det over 200 mennesker tilstede for å hylle boka og prosjektet. Festen bestod av rørende sang, energifylt dans, nydelige taler og høytlesning fra boken.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før, og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

«Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette».

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden – tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre enden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har kun hatt kontakt gjennom Twitter, og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vårt lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av «Fordi jeg fortjener det?». Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesker samlet på ett sted. Ei heller en fest hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for «sånne som meg» – og deg. Inderlig takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker og nær venninne, Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

Veien til #drømmejobben

Det siste året har vært en fantastisk og magisk reise på mange måter –  tross sykdom og andre store utfordringer. Fra en relativt anonym bloggertilværelse har jeg ikke bare blitt en profilert blogger, men også forfatter og straks ansatt i UNICEF Norge. Alt takket være bruk av- og tilstedeværelse i sosiale medier (Wikipedia).

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge innlegget «Et lite stykke flerkulturistan». Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre «Den ene-tanken» over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet «Den ene». I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til «Den ene». Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: «Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet».

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til «mobbeboken»  «Fordi jeg fortjener det?» (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:»Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i «Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss».

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

«Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en «lytteoppgave» på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd»

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

«Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!»

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.

Fra ropert til høreapparat

Det er en underlig, spennende og krevende tid. I dag har det blitt sendt ut pressemeldinger om boken, jeg har blitt intervjuet og har lest korrektur på et par andre intervjuer. Alt med sommerfugler og spenning i kroppen, mens små drypp med tilbakemeldinger på boken, har begynt å fylle mailboksen. Allerede i går var Virrvarr klar med sin fine omtale av boken, noe som satte i gang mange tanker, både om prosessen – men også om bokens betydning og oppbygging.

Virrvarr er inn på noe vesentlig i sin omtale av boken – dette er en spesiell bok på mange måter. Ikke bare har jeg brukt sosiale medier og dens dialogbaserte kommunikasjon til å lage den, men jeg har ervervet meg en dypere innsikt, bredere kunnskap og mange nye relasjoner underveis i prosessen. Samtidig har måten boken har blitt laget på, vekket stor oppmerksomhet i mange ulike medier, og den har i sannhet både tjent sin misjon og eksistert – dog ikke i håndfast materiale – i flere måneder før den slippes i butikkene.

Det å skrive en bok i kontinuerlig dialog med lesere og bidragsytere, gjør at mange allerede har et sterkt eierforhold til boken og sikkert også svært ulike forventninger til hva den inneholder. Mange har sagt eller skrevet til meg, at det å kunne få fortelle sin historie på denne måten, har utgjort en enorm forskjell sett i forhold til det å godta mobbingen som en del av livet og historien sin. Slike uttalelser har påvirket meg sterkt i skriveprosessen. Jeg hadde – og har fortsatt – en sterk agenda med boken. Boken skal ta tilbake individfokuset og vi skal bli vårt eget ansvar betydelig mer bevisst når det gjelder å forebygge og bekjempe mobbing. Med ny kunnskap og innsikt – i kombinasjon med den sterke stemmen jeg har vært heldig å få bruke  i ulike medier – endret skriveprosessen seg underveis.

Boken gikk fra i utgangspunktet å være en ropert, til å bli et høreapparat.

Jeg startet innledningsvis med å utdype betydelig mer enn det jeg endte opp med å gjøre til slutt. Underveis oppdaget jeg nemlig at det som ble både faglig og mer forskningsmessig forankret, forstyrret det sterke og personlige uttrykket i historiene.

Det viktigste med denne boken har hele tiden vært å slippe til stemmer vi vanligvis ikke hører. Min stemme høres nå til stadighet både her og der, og er derfor tonet noe ned i boken. For første gang (meg bekjent) er den mobbeutsatte i fokus uten synsing, analyser, spørsmålstegn og objektive konklusjoner. Jeg har ønsket å behandle disse stemmene med respekt og varme, og har derfor også valgt å ta med tekster som ikke er av høylitterær kvalitet (selv om de er betydelig bearbeidet språkmessig sett). Dette fordi historiene i sin kompleksitet eller enkelhet, forteller oss noe vi trenger å vite mer om. Jeg stoler på at du som leser boken, underveis, vil se poenget med en slik prioritering.

Det fine er at jeg sitter med nok materiale til en bok til. Dersom debatten og dialogen fortsetter i kjølevannet av «Fordi jeg fortjener det?», tenker jeg i bok nummer to å utdype, undersøke og kan hende driste meg til noe mer synsing. Jeg er allerede i dialog med en journalist og et par fagpersoner om en slik oppfølger, og ser frem til å ta fatt på dette arbeidet – om den tid kommer.

Mitt ønske er at du som kommer til å lese boken, åpner den med en innstilling om fordomsfritt å lytte og være åpen i ditt møte med menneskene som har bidratt til å lage den.

Avslutningsvis vil jeg beklage at bokens vakre bilder, dessverre ikke ytes rettferdighet i boken, grunnet feil hos trykkeriet. Dette rettes opp til neste opplag, for ja,vi er optimister og tror at mer enn 1500 mennesker vil og bør lese «Fordi jeg fortjener det?».

God fornøyelse.

(Uttrykket «fra ropert til høreapparat, er lånt i ærbødighet fra et av Marius Eriksen i Sermo Consultings mange foredrag om sosiale medier og web 2.0)

Innlegget er også postet i Mobbebloggen

Ut på bloggeventyr

Til tross for at jeg nå regnes både som en etablert og profilert blogger – for ikke å glemme «gamlisblogger» - så er jeg relativt ny i bloggerbyen.  Jeg hadde blogget i nærmere ett år da Sonitus i romjulen i fjor, plukket meg ut som en fersk finskåren filet – etter å ha luftet tanker om å være pårørende til en rusavhengig og en jul utenom det vanlige.

Inntil jeg ble filetert, var jeg en fullstendig ukjent blogger av en krølltopp, med sterk skrivetrang og svært få lesere. Å si at det å bli en førstegangsfilet, skjøt lesertallene dramatisk i været, vil være å overdrive. Allikevel opplevde jeg at A Curly Life – gjennom Sonitus – vekket leselyst hos flere etablerte bloggere. På generøst vis spredde de lenker til bloggen min, kommenterte innlegg og registrerte den på Kudos.

Slik startet det som skulle vise seg å bli et fantastisk år og et spennende bloggeventyr.

For – ikke bare har jeg fått være med å sette psykiatrien, det å være pårørende til rusavhengige og mobbing på agendaen, men jeg har – gjennom bloggingen – påvirket Stormberg til å endre størrelsen på barneklær, slik at også overvektige barn kan få være aktive i gode klær som passer. Jeg har også ved flere anledninger blitt brukt som referanseperson når det gjelder nettvett og ytringsfrihet

I dag – nesten ett år etter det hele startet – er jeg en innflytelsesrik blogger med et enormt nettverk. Bloggingen –  i kombinasjon med bruk av Twitter - har gitt meg bokkontrakt. (Boken som handler om mobbing, kommer i salg i februar). I tillegg til å få oppfylt forfatterdrømmen, har jeg i løpet av det siste året hatt 12 presseoppslag i ulike aviser og blader. Jeg har rukket å være på NRK Radio to ganger og kan røpe at en hel del andre oppslag og arrangementer er i vente på nyåret.

Skrytepave - tenker kanskje du som leser dette. Men vet du – jeg ønsker egentlig bare å dele noe aldeles fantastisk jeg har oppdaget:

Bloggermakten!

Jeg har erfart at gjennom skriving og deltagelse i sosiale medier – så kan jeg være med å påvirke det som  opptar meg – og mange andre.

Alt dette har bidratt til at jeg en dag fikk en hyggelig mail fra Sonitus. De kunne fortelle at de for tredje året på rad, skal arrangere Tordenbloggen – som i år fremstår i helt ny drakt. I stedet for vanlige nominasjoner med cup og finale – er kongstanken bak 2009-utgaven at at de 100 beste bloggerne kårer de 100 beste bloggene.

Fra å være en ukjent blogger – som ikke hadde hørt om Tordenbloggen sist den gikk av stabelen – er jeg nå blant de heldige 100 (+), som er invitert til å delta i kåringen. Rett før fristen løp ut i dag, sendte jeg inn min superhemmelige liste over dem jeg mener har vært dette årets 10 beste bloggere. Flere av bloggene på listen min har i større eller mindre grad vært inspiratorer og/eller forbilder det siste året. Noen er kjente og andre er ukjente – slik jeg selv var på denne tiden i fjor.

Til tross for at Tordenbloggen er et nytt fenomen for mitt vedkommende, ser jeg med spenning frem til avspark i morgen. Mitt håp er at kåringen gir plass til nye og viktige bloggerstemmer.

Måtte den beste bloggen vinne!

Oslo Twestival – en annerledes fredagspils

Fredag 11.september kl.17, går Norges første Twestival av stabelen på utestedet Onkel Donald, i Oslo sentrum

Hensikten med Twestivalen, er å samle inn penger og kompetansehevende tjenester til stiftelsen Sabona, og på den måten bidra til at en liten norsk hjelpeorganisasjon blir litt mer synlig.

«Sabona utfører prosjekter på grasrotnivå i Zimbabwe. Stiftelsen har fokus på hjelp til selvhjelp, få mellomledd og direkte kanalisering av midler gjør prosjektene effektive og sterke. Sabona er et resultat av møtet mellom to forskjellige kulturer, hardt arbeid, åpenhet, ydmykhet og respekt» (Hentet fra deres hjemmeside)

Det vil koste 100 kr å komme inn (går uavkortet til Sabona) og Twestivalen byr på stand-up show, musikalske og litterære innslag. Onkel Donald har alle rettigheter hva drikke angår, og dette er en ypperlig anledning til å en hyggelig fredagspils med gode venner/kollegaer, gjennom å støtte et viktig sak.

Du og/eller bedriften din, kan bidra på flere måter

* Betale 100 kr i døren på Onkel Donald og få med deg en historisk begivenhet og hyggelig fest
* Pengegave til kontonr: 1254.20.19814
* Send Sabona til 1960, så støtter du sabona med 100 kr (bruk WAP-lenka, da går en større andel av beløpet til formålet – og beløpet blir trukket fra konto og ikke mobilregningen)
* Gaver til auksjon på arrangementsdagen
* Kompetansehevende tjenester som rådgiving, veiledning og opplæring
* Utstyr som programvare, trykksaker o.l
* Underholdning

    For mer informasjon kan du gå inn på http://oslo.twestival.com/

    Håper vi sees!

    Meg 2.0

    Det startet så bra – med nye måter å komme i kontakt på via Internett. Brilliant. Facebook muliggjorde å holde kontakt med venner og bekjente over hele verden, på en ny og herlig måte. Masse moro via virtuell berøring. Deretter åpenbarte Twitter seg, og nå følger jeg kjente og ukjentes tanker og tilfeldige idéer i interaksjon med andre. Jeg kan fortelle folk hva jeg liker på Digg og jeg kan selv blogge, for å dumpe tanker og følelser i det skriftlige rommet. Og det gjør godt – veldig godt, dette å være i kontakt med- og det å være en del av hverandre. Dette har gjort meg til en svoren sosiale medier-entusiast som har brukt mulighetene dette gir, til å skape et utradisjonelt bokprosjekt, promotere og gjennomføre det. Jeg bygger nettverk i rekordfart og ser det meste av tiden nye og uante muligheter gjennom å bruke sosiale medier.

    Men, det plager meg også litt. Et par ting har fått meg til å tenke at vi – tross gode intensjoner – kanskje er i ferd med å bevege oss fra Web 2.0 til Meg 2.0.

    I går snakket jeg lenge med en venn med afrikansk bakgrunn, på MSN. En samtale som satte ord på uroen min:

    ”Jeg ser at alt for mange mennesker er avskåret fra alt dette. Spesielt mitt folk i Afrika – noe som ikke er nytt. Det er som ”forventet”, i den øvrige delen av verden. Men hva skjer nå, som stemmene deres ikke drukner  lenger – de er jo nemlig ikke tilstede engang. Fordi de ikke er connected til andre som er det. Du lever i et skur i Togo? Synd for deg, min venn –  ingen småpludring med venner i den virtuelle verden for deg. Barn som jobber på plantasjer i Brasil? Beklager, ingen mulighet for dem til å plante idéer i vårt cyberspace. Svetter du i  den lille trange butikken i Vietnam, sier du? Her finnes det ingen mulighet for deg til å heve knyttneven din i sinne…”

    Spar deg, tenker du kanskje – historiene deres kan helt sikkert bli funnet ett eller annet sted på nettet. Ja, kanskje – men da som oftest fortalt gjennom øynene til en eller annen velgjører med ulike motiver for å fortelle historien. Problemet går dypere enn som så. Det handler ikke bare om ikke å være tilstede, eller at stemmene deres blir erstattet av andres.

    Vi filtrerer våre interaksjoner – enten det er på Twitter, MySpace YouTube eller på Facebook. Vi filtrerer det ned til et minimum av våre tanker og hvem vi egentlig er. Faktisk så kan vi finjustere adferden vår, slik at den blir som små interaksjonblokker, designet for hver enkel del av egoet som trenger smøring . En applikasjon for hver egeninteresse. En side for hver eneste selvoppslukte sjel. Ditt liv og dine meninger gjennom 140 tegn…

    Menneskene som gjør oss til dem vi er, forsvinner mellom linjene i tvitringenes virtuelle verden. Vi oppdaterer status og glemmer hva som definerer oss: Jeg er, fordi vi er.

    Og det forblir sant når det gjelder Web 2.0. Men vi, blir plutselig – og altfor lett – til meg. Web 2.0 blir (satt på spissen) Meg 2.0.

    Jeg tar meg i det selv også – å definere “oss og vi”, som de som kan blogge, tvitre og ”follow” – som oppdaterer status, poker og “Digger” en historie med falsk dybde. Det nye ”oss”. Satt på kanten; det virkelige ”vi” blir erstattet av et virtuelt ”vi”.

    Jeg tviholder på troen om at det fortsatt er et stort og uutnyttet potensiale i den store virtuelle verden. At det fortsatt finnes ønske om å spre ord og være stemmene de til de stemmeløse. Vi må ikke slutte å håpe at at noen faktisk hører oss, når vi roper ut i den store mørke virtuelle verden. Vi må ikke slutte å oppsøke publikum – men kanskje heller gjøre det sammen med Ubuntu-venner, og med det for øye å løse større problemer enn spørsmål om hvorfor ikke flere har lest og kommentert bloggen min i dag? Ubuntu-tanken, vokser – om vi definerer den og gjør den synlig. VI som har stemmene som bærer. I så måte er Oslo Twestival et tiltak jeg støtter fullt ut og liker tanken på å være en del av. Dette til tross for at også dette kan sees på som næring til den indre forfengeligheten vi alle bærer med oss – men som holder hjulene i gang.

    Men, så er det altså slik at vi alltid har hatt narcisstene hengende rundt – også på nettet. Noe som forsåvidt er greit nok – det er også med på å skape mangfold. Det som derimot bekymrer meg, er mennesker som forvandles til narcissister uten å vite det . Jeg snakker nemlig av personlig erfaring. Uten engang å være klar over det, selger man sjela si for en tweet. Uten å være klar hvor lett man kan nære egoet gjennom den riktige status updaten om seg selv. Besatt av antall treff på blogg, kommentarer og followers, blir man til meg-meg-meg. Oppslukt foran skjermen og skånet fra den sosiale kontrollen irl, trenger man ikke lenger å se seg i speilet. Web 2.0 blir som narkotika for egoet – og man er selv den siste til å innse at man er avhengig av  dopet – ”jeg’et”.

    Stadig yngre mennesker – men også gamliser på min alder – profilerer seg høyt på nettet, gjennom videoblogger og svært utleverende, kritiske og personlige blogger. Daglig kan man observere mennesker oppslukt av sin egen søthet, fantastiske idéer og sitt eget ego. En formildende omstendighet er, at de ofte ikke er i stand til å merke det selv.  Meg 2.o er som en krefttype, som sakte men sikkert spiser opp det virkelige deg og forandrer deg. Det er innvendig og du kan ikke se det. Du føler det ikke og hører det ikke, men det er skrevet mellom treffene på tastaturet.

    Kan det være slik – at det som startet som en ny måte å holde kontakt på, faktisk kommer til å splitte oss, uten at vi merker det fordi vi er for oppslukt av vår egen lille virtuelle verden? Noe som i utgangspunktet kan demokratisere informasjon, blir istedet til noe individet bruker til å erstatte Ubuntu-tanken om at jeg er, fordi vi er.

    Det er muligens i menneskets natur – at vi skaper noe vi mener kan være bra og vi starter med å gjøre det bra. Deretter blir vi forført av kreftene det gir egoet vårt. Vi skaper noe godt, men vet ikke hvordan vi skal regulere det og heller ikke hvordan vi skal regulere oss selv uten speil. Vi blir oppslukt av oss selv uten å skjønne det. Og vi blir som menneskene vi forakter – de som bare tenker på seg selv.  Vi ser det ikke, men det er der – gjemt i tvitringene, i status updates og i treffene på tastaturet som sender egoet ut i den virtuelle verden.

    Web 2.0 blir til Meg 2.0. Sosiale medier blir – i ytterste konsekvens – Meg 1.0.

    Ikke oppdater stausen din. Oppdater livet ditt – og ikke tweet egoet ditt…

    (Ps. Jeg er på avvenning)