Bokutgivelse, foredrag og ny jobb har på sett og vis snudd opp ned på livet. Jeg opplever utrolige og spennende ting, jeg møter stadig nye mennesker – og jeg vet jeg er privilegert. Men, det skal ikke underslås at jeg tidvis har følt meg utmattet og oppspist – både av egne og andres forventninger til engasjement og tilstedeværelse. Det, i kombinasjon med å miste betydningsfull alenetid, som tidligere har blitt brukt til å tenke, skrive og bare være til, har gjort meg både sliten og trist. Stadig oftere har jeg tatt meg selv i å lure på hvor denne tomhetsfølelsen og tristheten kommer fra – jeg som har alt og tilsynelatende får til mye. Sommeren har gitt meg svar på det opplagte – jeg har hatt- og tatt meg for lite tid til de viktige tingene.

Roen og tilfredsheten jeg kjenner, handler om mye – om valg som er tatt og om stier som skal utforskes. Men mest av alt handler det om betydningen av ekte vennskap.  Om å ha venner som tåler at jeg har vært sliten, at jeg har avlyst kaffekopper og middager, at jeg har vært trist og sinna. Venner som med tydelig nærhet og ro, har vært der, hørt på- og holdt ut med meg. Venner som ikke har klandret meg eller beskyldt meg for å være overfladisk og selvopptatt når jeg har trengt tid til å samle meg.

Aldri har jeg hatt en sommer hvor jeg har ledd mer, delt flere hemmeligheter, danset til flere lyse morgener eller drukket mer vin.

Aldri har jeg kjent betydningen av ekte vennskap mer enn i sommer.

Gjennom arbeidet med “Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar” (Humanist forlag), og de utallige tilbakemeldingene jeg har fått fra mennesker som har lest den, står det klart for meg at ikke bare blir vi bærere av skam som et resultat av andres handlinger og holdninger – men vi skammer oss over at vi skammer oss.

Skam er i beskjeden grad beskrevet i norsk litteratur, og mange med meg vil hevde at vi fortsatt mangler innsikt i skammens opphav, funksjon og konsekvenser. Det er nemlig slik at vi i liten grad snakker om at vi skammer oss, og heller ikke om i hvilken grad skammen påvirker evnen til å bygge nære og gode relasjoner eller hvordan den fratar mennesker muligheten til å sette pris på- og ha tro seg selv. Dessuten – skam begrenser livsgleden – og for mange også ønsket om å leve.

Humanist forlag har, gjennom å gi meg ny bokkontrakt, nok en gang gitt meg mulighet til å skrive en viktig og annerledes bok. Gjennom dybdeintervjuer av kjente og ukjente kvinner og menn – mange av dem stemmeløse til nå – håper jeg å avdekke nye momenter ved skammen- og skamløshetens opphav, ubalanse og omfang. Jeg håper og tror at “Du skulle skamme deg” blir et viktig bidrag når det gjelder åpenhet om et tema som legger store føringer og begrensninger i forhold til menneskers livsvalg, livskvalitet og overlevelse.

Jeg anbefaler innlegget “Skammen” og det sterke kommentarfeltet. Innlegget er med å danne utgangspunktet for boken som kommer ut i 2011.

De siste månedene har jeg fått flere henvendelser fra ungdommer som forteller om svik, mishandling og mobbing. Om selvskading og rus. Om det å være usynlig.

En ung gutt skrev til meg i forrige uke: “Jeg orker egentlig ikke leve, men jeg tør ikke dø – for tenk om det kanskje finnes noen som kan utgjøre en forskjell – noen som får meg til å føle det annerledes?” Da jeg spurte ham om hva skulle til for at et annet menneske kunne utgjøre en slik forskjell, svarte han: “At noen av dem som vet jeg sliter, allikevel stopper opp og spør meg hvordan jeg har det og at de tåler svaret mitt. Kanskje det skjer en dag.”

En jente jeg har hatt kontakt med en stund, spurte meg her en dag om jeg kunne være reservemammaen hennes. Etter litt betenkningstid – jeg må innrømme at jeg trengte det – svarte jeg at jeg kan være en som svarer på meldinger, som i blant spør hvordan det går og noen ganger kommer med råd – og at det å være reservemamma er en veldig alvorlig ting.

Hun svarte: “Kan du gi meg noen regler som jeg må følge? Kan du bestemme litt? Her bare maser alle på meg, og ingen bryr seg om hva jeg gjør, så jeg gjør masse dumme ting.” Jeg spurte henne om hvorfor hun ville at jeg skulle bestemme, og da svarte hun: ” Fordi jeg tror du kan hjelpe meg å slutte og sånt. Og bli bra. Du er den eneste jeg vet som bryr seg om meg. Kan jeg sende deg en god morgen melding i morgen?”

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid. Men det jeg kan være – jeg som lever et varmt og rikt liv – det er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre. Det kan du også.

Her kan du forresten lese mer om hvordan: www.denene.no

Underveis i alt som har skjedd det siste året, har jeg ved flere anledninger kjent på forventninger fra omgivelsene om at jeg burde være gladere, sveve høyere og være stoltere. Men når sant skal sies, så har det vært avsindig skummelt for en krølltopp med nevnte utfordringer, å eksponere seg ved å gi ut bok, bli intervjuet og holde foredrag for hundrevis av mennesker. Mer enn én gang har jeg fryktet at avsløringens time har vært nært forestående, og til tross for at alt har gått bra så langt, tenderer jeg fortsatt til å justere fallhøyden når det gjelder å satse på nye og store prosjekter.

Tross denne navlebeskuende redselen, finnes det neppe noe skumlere og mer samvittighetsfremkallende i hele verden enn å være mor. I så måte har de siste 12 årene vært de mest fantastiske, men også de skumleste så langt i livet. Å ha ansvaret for å ha satt to menneskebarn til verden – som begge fortjener å ha det trygt, forutsigbart og ellers alt det beste livet har å by på – er tidvis overveldende.  Som mange andre mødre og fedre, er jeg redd for ikke å være nærværende nok og har dårlig samvittighet for alt jeg burde ha gjort – eller ikke burde ha gjort.

For en tid tilbake hadde jeg en nydelig samtale med barna hvor vi drømte om sommerferie, snakket om hva vi liker, hva som gjør oss glade og hva mennesker trenger for å ha det bra. Som et innfall, spurte jeg jentene: “Tenk dere en lykkeskala fra 1-10 hvor 1 = ulykkelig og 10 = superlykkelig. Hvor på skalaen er dere akkurat nå?”

Etter å ha tenkt seg om, og uten å snakke med den andre, skrev begge ned tallet 8. Da jeg spurte hva som skulle til for at tallet skulle bli høyere, svarte den yngste: “At alle de som klenger så fælt på bestevenninna mi, sluttet med det og at jeg ikke hadde blitt mobbet tidligere”. Den eldste svarte strålende: “Det eneste jeg mangler i livet mitt for å bli en 10′er, er en kjæreste!”

Overrumplet over svarene, våget jeg meg på et oppfølgingsspørsmål. “Er det ikke NOE som burde være annerledes eller bedre her hjemme?”  Hvorpå jentene svarte: “Nei, mamma – bortsett fra at du og pappa er skilt og at vi har sykdom i familien – og det kan vi ikke gjøre noe med nå – så har vi det kjempebra. Vi har har jo to familier som er glade i oss og alt vi trenger”

Den yngste spurte plutselig:”Hva med deg da, mamma – hvor er du på skalaen akkurat nå?”

Der satt jeg, full av dårlig samvittighet over å være både sliten og fraværende, mens barna danset og lekte rundt meg – ubekymrede og lette i steget. Da jeg skulle til å svare, kom jeg på dette brevet og svaret sa seg selv: “Det finnes ikke høye nok tall for mammaer…”

De siste månedene har jeg på ingen måte vært en god venn – tross gode intensjoner og et oppriktig ønske om å være det. Jeg har avlyst og utsatt et utall kaffekopper og flere glass vin. Latenstiden på epost og sms har tidvis vært svært lang, og det er et under at ikke flere har gitt meg opp underveis. For – det er tross alt et privilegium – ikke bare å få gi ut en bok, bli omtalt i alle slags medier, få daglige takkebrev og inneha selveste drømmejobben – men også at så mange (både kjente og ukjente), ønsker å dele gleden med meg. Det er jeg svært ydmyk og takknemlig over, selv om jeg i mangel av ord og overskudd ikke alltid har klart å gi like tydelig uttrykk for det – og derfor også gitt avkall på god kaffe og deilig vin i anseelige mengder.

På lørdag var jeg i bursdagen til en svært nær venninne. På forhånd – etter et lite rådslag med meg selv – hadde jeg kommet frem til at til tross for at det var på sin plass å si noen ord, så ville en slik tale  neppe ende i annet enn å tørke maskara med servietten – emosjonell og proppfull av ufordøyde inntrykk, som jeg er. Etter hvert som den magiske kvelden på Englegaard, skred hen,  og vinen gjorde sitt løsslupne inntog, tenkte jeg at jeg kanskje ville klare å si noen bevingede ord i det fantastiske selskapet allikevel. Jubilanten på sin side, holdt en nydelig liten tale til hver og en av de over seksti gjestene som satt til bords – avløst av den ene ordrike taleren, etter den andre.

Til vanlig er jeg ikke redd for å ta ordet i slike forsamlinger, men da jeg satt der og betraktet dette vakre mennesket – hun er virkelig vakker – både innvendig og utvendig – kom en etterhvert velkjent følelse snikende. Mens vi utvekslet varme blikk over bordet og jeg kjente hvor inderlig takknemlig jeg var som fikk lov til å være tilstede,  ble talesperren et faktum. Plutselig følte jeg meg både keitete og sjenert, og ordene – som så ofte ellers  når jeg blir berørt for tiden – forduftet i en fei.

Men, kjære Celine – i dag har noen av dem igjen funnet sin plass i mitt krøllete hode. I en tid som har vært turbulent på mange arenaer i livet mitt – på godt og vondt – så har du vært der for meg hver eneste dag. På fabelaktige og spennende dager, har du vært den som har gledet deg mest. På tunge dager har du vært varm og nær. På rare dager, hvor vi ikke har orket mer alvor, har vi ledd og innholdsfylt begreper som jubelår. Når jeg har tvilt på veivalg, så har du, på ditt intuitive vis, snappet opp min stillhet og bydd på kloke ord og utallige, kreative og gode forslag til løsninger. Du tåler at jeg er mye – at jeg tar plass og at jeg lykkes. Og  i blant så ler vi høyt når vi sammenligner navlelo (intern for når vi begge synes vi har vært vel opptatt av oss selv).

Vennskapet vårt er forunderlig, vidunderlig, komplisert og befriende enkelt. Når ordene en sjelden gang ikke strekker til, så er vi allikevel venner for alltid.

Først de siste årene har det blitt klart for meg hva tankefullheten skyldes, og hvorfor jeg ofte har kjent tristheten sige på – parallelt med at andres høytidsglede har steget. Det handler om barndom, annerledeshet og det å være synlig og usynlig på samme tid.

Da jeg var syv år skilte mine foreldre seg. Den gang, som nå, tenker jeg tilbake på oppbruddet med lettelse og en visshet om at det er min mors klokeste og viktigste avgjørelse. En avgjørelse som har gitt meg, og fortsatt gir meg, hjertevarmt familiesamvær og fine høytidstradisjoner – men som også dannet en sterk kontrast til andre høytider, når jeg ikke var sammen med henne.

Mange barn går påsken i møte med klump i magen og redsel for hva som venter – eller ikke venter. Gjenkjennelig og sårt, for min del. Mens venner dro på fjellet eller til syden med foreldrene sine – sprekkferdige av forventning og glede – kan jeg fortsatt huske hvor synlig jeg følte at min ”familieannerledeshet” ble. Og hvor intenst jeg gledet meg til hverdagene, slik at alt ble  slik det skulle være – langt unna det som ingen så og heller ikke visste om:

Jeg håper jeg sovner før musikken blir høy og stemmene i rommet ved siden av sinte. Kommer vi til å rekke butikken i dag, og har vi penger til øl og mat? 10-åringen som ble sendt alene til påskestengt kino med en fillete femtilapp, og som uventet kom hjem og fikk se ølflaskene på bordet – før skoene var av. Den påfølgende vissheten om at jeg kom til å bli liggende å lytte og vente på den triste stillheten som etterfulgte den høye musikken. Stillheten som varte til langt utpå neste dag – og til alle butikker var stengt.

Dette er mange år siden nå, og jeg liker å tenke at jeg har et nokså avklart forhold til min egen bakgrunn og derfor kan snakke om den. Jeg lever et rikt og godt liv. Allikevel så har jeg inntil nylig kunnet kjenne en følelse av panikk og tristhet sige på når det nærmer seg høytid. Denne påsken skiller seg derimot ut.

For første gang, som skilt mor til to fantastiske prinsesser, går jeg påsken i møte med ro og tilfredshet – selv om jeg er ettertenksom og følelsladet. På umerkelig vis har tristheten over alt som har ikke har vært og det som var, sluppet taket. Det samme har den paniske redselen for ikke å skape nok innhold i mine egne barns påske. En redsel som i etterpåklokskapens navn, nokså opplagt har handlet om å kompensere for det jeg selv ikke hadde eller hadde for mye av, og en påfølgende redsel for ikke å strekke til.

Som Åsa skriver i boken: “Det er absolutt ting jeg savnet i oppveksten, men jeg fikk også mye andre ikke fikk”.

Noe av det jeg fikk, var den urokkelige troen på at jeg kan klare det jeg vil klare – til og med det utenkelige. I år klarer jeg å være påskeglad.

(Innlegget er også postet i Erfaringsbloggen for pårørende til rusavhengige)

Vedkommende blir brått stille og tankefull – jeg ser det gjør vondt.  Jeg representerer alt som ikke var, men nå er. Skammen og stigmaet – psykiatrien.

I løpet av et nanosekund forsvinner gleden, leken og fremtidsblikket. Tilbake er sorgen og stillheten.

Jeg vender blikket ned i boken, men ordene fester seg ikke.

Neste gang jeg hever blikket er vedkommende borte.

Det siste året generelt, og de siste månedene spesielt, har jeg kommet i kontakt med svært mange interessante mennesker. Noen av dem har forsvunnet like fort som de kom. Andre har følt seg avvist fordi jeg ikke har svart fort nok, trøstet, kommentert eller applaudert. Enkelte har satt dype avtrykk og forsvunnet – noen uten å ane det, andre uten å bry seg. En liten håndfull har jeg gjemt i hjertet mitt – med en visshet om at de kommer til å være en del av livet mitt for alltid. Hjertemøter.

De som kjenner meg godt, vet at jeg trives best i selskap med dem som skiller seg ut i mengden. De som nekter å være grå mus og som ikke lar seg styre av hva alle andre mener. Det er befriende å omgi seg med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte – de som kommer med de rareste utsagn og sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kan man faktisk kjenne igjen enkelte andre.

Jeg tror på, at det innerst inne – i alle hjerter – ligger noe alvor. Enten det handler om å ta ansvar og sette tydelige grenser, beskytte, gjøre noe godt for andre og formidle et budskap man vet noen trenger å høre. Eller evnen til glede seg på andres vegne – for mange en inspirasjonskilde til ikke selv å ende opp i andres fotspor, la være å kopiere sine nærmeste, tørre å tenke og handle originalt. Å finne styrke til å være seg selv – å være bra nok som seg selv. Menneskelighet.

Det har skjedd mye rundt meg i det siste, og noen vil nok kanskje mene at jeg har vært i overkant generøs med å dele gode nyheter og spennende hendelser – og at jeg i så måte har opptatt mer plass enn det som rimelig er. Kommentarer jeg har fått tyder på det – og noen har også mer enn antydet at det er grenser for hva 15 Minutes of Fame kan inneholde, og at jeg virkelig har hatt min dose flaks i det siste.

I morgen begynner en ny æra. For første gang i mitt 18 år lange arbeidsliv, skal jeg ha en dagjobb. Jeg skal ikke lenger jobbe kveldsvakter, helger og røde dager. Barna får mer alenetid og jeg får mindre. Det er skummelt, spennende og befriende på samme tid. I morgen begynner jeg som prosjektleder i UNICEF Norge.

Jeg er full av lykke, stolthet og glede over det som skjer. Men, jeg er også fylt av ettertanker og inntrykk som trenger å fordøyes. Livet er alvorlig også i medgang. Jeg er sliten – jeg har jobbet hardt og lenge. Om jeg skal tenke at det skyldes flaks, så tillater jeg meg å låne Kjetil Andre Aamodts ord – i noe omskrevet form – som en forklaring på flaksen min: Jo mer jeg jobber – jo mer flaks har jeg…

I møte med nye erfaringer, en ny arbeidshverdag og spennende muligheter, fortsetter jeg å leve i den tro at det er graden av bevissthet, et åpent sinn og engasjement gjennom tilstedeværelse, som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – uavhengig av flaks.

Allikevel så er det jeg husker best – i tillegg til alle de gode ordene som jeg har gjemt i hjertet mitt – to mennesker. En ung mann jeg ikke hadde truffet før, og som jeg fortsatt ikke vet navnet på, og bloggeren Valgerd.

Den unge mannen kom ganske tidlig bort til meg og vi gjorde flere forsøk på å snakke sammen, men ble stadig avbrutt av nye mennesker som ville hilse og klemme. Etter det verste rushet hadde gitt seg, kom han bort til meg på ny – denne gangen med boken i hånden for å få min signatur.

Tydelig varm i kinnene og på sitt forsiktige, sjenerte vis, sa han:

“Det var vanskelig å komme hit i dag, men jeg er en av dem som bærer på en vond historie, og som har gledet meg til denne boka. Jeg trenger å lese den – jeg er nemlig en av dem som ikke selv har turd å fortelle min historie. Jeg har lest Mobbebloggen og fulgt med, selv om jeg ikke har sagt noe. Jeg håper du veit hvor mye det betyr for sånne som meg at noen setter ord på dette og gir ut en sånn bok. Tusen takk for at du har gjort dette”.

Deretter gav han meg en forsiktig klem og forsvant. Jeg får fortsatt klump i halsen når jeg tenker på ordene hans, og tror jeg vil kunne kjenne ham igjen hvor som helst i verden – tross vårt korte møte. Ikke fordi han skilte seg ut utseendemessig eller på annet vis, men på grunn av det søkende blikket, motet og de oppriktige ordene.

Litt senere oppdaget jeg et varmt smil i et ansikt under en hijab, i andre enden av lokalet. Igjen ble jeg avbrutt og opptatt flere ganger, før vi endelig kunne sette oss ned sammen. Valgerd er en av dem som på modig vis har delt sin historie i boken. I sitt bidrag forteller hun om erfaringer knyttet til å være en etnisk norsk kvinne som har konvertert til Islam. Vi har kun hatt kontakt gjennom Twitter, og jeg har mer enn en gang beundret motet og den ranke holdning hun utviser i diskusjoner både om Islam og kvinnekamp. Vi er ikke alltid enige, men jeg har dyp respekt for måten Valgerd velger å leve på. Under vårt lille møte på M3 – et hjertemøte – snakket vi om betydningen av sosiale medier, og hvilke muligheter det åpner for både når det gjelder å være seg selv fullt og helt, men også i forhold til å treffe mennesker som man aldri ellers ville ha truffet – og ikke minst opplevelsen av å bli inkludert, etter å ha vært eksludert og levd isolert.

Jeg er utrolig takknemlig for hilsningene, talene, gavene og alle blomstene jeg fikk i anledning lanseringen av “Fordi jeg fortjener det?”. Det  jeg dog er aller mest takknemlig og lykkelig over, er varmen og rausheten som preget festen. Jeg kan ikke huske noensinne å ha vært på en fest med så mange ulike mennesker samlet på ett sted. Ei heller en fest hvor godordene, klemmene og inkluderingen har vært mer åpenbar. En fest for “sånne som meg” – og deg. Inderlig takk, alle!

Mer fra festen:

Denne takkesiden fikk jeg overrakt i gave på festen, av initiativtaker og nær venninne, Celine Thommesen: Fordi hun fortjener det

Generalsekretær Kjersti Fløgstad i UNICEF Norge, holdt en tale som hun har lagt ut i bloggen sin: Takk for en fantastisk bok, Kristin

Min gode venninne, og kunstner, Tone Sem-Jacobsen – som har malt bildet som er i omslaget til boken, leste dikt og holdt en nær og varm tale: Tale til Kristin Oudmayer

Valgerd har blogget et tankevekkende innlegg etter festen: En god opplevelse

En av bidragsyterne i boken, Lisa Arntzen, har gjort seg noen ettertanker, som er verdt å lese: Pusterom og varme tanker

9.oktober i fjor, fikk jeg en kommentar fra Tone Dalen i UNICEF Norge på innlegget “Et lite stykke flerkulturistan”. Hun ytret ønske om kontakt, da de, som hun skrev, oppfattet meg som en spennende blogger.

Jeg har konsekvent sagt nei til forespørsler om reklame på bloggen min, samt takket nei til tilbud om å skifte bloggplattform. Jeg har også fått forespørsler fra frivillige organisasjoner om å skrive om deres virksomhet, noe jeg også har takket nei til. Fordi UNICEF er en organisasjon med et verdigrunnlag jeg har stor respekt for, lot jeg nysgjerrigheten ta overhånd, og kontaktet Tone Dalen. Vi avtalte et møte hvor vi snakket om sosiale medier og jeg gav tilbakemeldinger på det de hadde gjort så langt – sett fra et brukerperspektiv. Jeg fikk i samme møte vite at Henriette Hedløv i Halogen, hadde anbefalt UNICEF å ta kontakt med meg.

Dette førte til et møte med generalsekretær Kjersti Fløgstad, hvor vi snakket om barn, blogging og bruk av sosiale medier. Etter dette holdt vi kontakt gjennom Facebook, Twitter og blogg. På nyåret ba Kjersti Fløgstad om et nytt møte med meg, etter å ha bitt seg merke i tanker jeg hadde presentert på Facebook og Twitter. Disse tankene handlet om en annerledes og positiv tilnærming til mobbing – et undervisningsopplegg for foreldre og barn – nokså sammenfallende med UNICEFs tanker for et nytt prosjekt.

På dette møtet ble jeg presentert for deres ferske tanker og et ønske om å samarbeide rundt å videreføre “Den ene-tanken” over i skolen og implementere den i den allerede eksisterende fadderordningen på barneskolen. Jeg ble også invitert til å være med i UNICEFs referansegruppe til prosjektet “Den ene”. I et slikt møte nevnte Kjersti Fløgstad at de hadde bestemt seg for å ansette en person i ett års engasjement for å jobbe med et venneprosjekt relatert til “Den ene”. Da hun nevnte stillingens oppgaver og ønskede kvalifikasjoner, ba jeg om å få to ord med henne etter møtet. Nokså himmelfallen tenkte jeg at det er jo meg hun beskriver – dette er akkurat den jobben jeg har drømt om! Eplekjekk, men rødmende, gikk jeg inn på kontoret hennes og sa noe sånt som at: “Men, da må dere jo ansette meg! Jeg er den personen du beskrev på møtet”.

Etter å ha sendt over CV og vært igjennom to intervjurunder, gikk jeg inn i en usedvanlig spennende ventetid med en sterk følelse av at denne jobben var ment for meg. På lanseringfesten til “mobbeboken”  ”Fordi jeg fortjener det?” (Humanist forlag) 19.februar, holdt Kjersti Fløgstad en flott og gripende tale til meg og bokprosjektet (kan leses i hennes blogg). Jeg var da fortsatt uvitende om jeg kom til å få stillingen eller ikke – og var som fjetret av spenning hele kvelden.

Dagen etter ringte kommunikasjonssjefen i UNICEF Norge, Anita Daae og gav meg den gledelige nyheten:”Kristin, jeg har gleden av å fortelle deg at du er innstilt som nr.1 til prosjektlederstillingen i “Venneprosjektet. Vi håper du vil ha stillingen og gleder oss til du begynner hos oss”.

Da jeg takket Henriette Hedløv for at hun anbefalte meg til UNICEF, og fortalte henne at det førte til at drømmejobben ble min, tillot jeg meg samtidig å spørre henne om hva som gjorde at hun anbefalte meg. Jeg har fått lov til å sitere svaret jeg fikk på Twitter:

“Jobbet med et strategisk rammeverk for sos med for Unicef. #DenEne var ett av fokusområdene. Jeg gjorde en “lytteoppgave” på Twitter/blogg og da bloggen din dukket opp skjønte jeg at dette kunne være en match. 3 grunner; profesjonelle bakgrunnenen din, engasjementet ditt rundt mobbing samt at du er en respektert og synlig blogger. Jeg anbefalte dem å gå i dialog med deg, og invitere deg på et av folkemøtene for å knytte bånd”

Jeg spurte samtidig Kjersti Fløgstad om hvorfor de ansatte meg, og her er hennes svar (gjengitt med tillatelse):

“Vel. Først og fremst fordi du er du, men vi ble kjent gjennom twitter og blogg. #imponert. Engasjement! Innsikt i barns situasjon i Norge, felles syn på virkemidler, bevist at du får til ting, nettverksjobbing og veldig gode referanser!”

Jeg er langt i fra Norges mest lest blogger, men – gjennom å være genuin, engasjert og åpen i sosiale medier, har jeg opparbeidet meg en stemme som blir hørt. Den har jeg brukt til å sette det å være pårørende til rusavhengige (Erfaringsbloggen) på agendaen. Den har muliggjort å gi ut en viktig bok om mobbing (skrevet gjennom sosiale medier) – og den har gitt meg #drømmejobben i UNICEF Norge.