Ser du bakenfor?

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra Tidsskrift for Den norske legeforening, og publisert i desember 2012. 

 

Forskning og statistikk er viktig når vi snakker om mobbing, men min oppfatning er at om vi utelukkende snakker om alvorlige, mellommenneskelige temaer på en overordnet måte, skaper det en distanse til realitetene og menneskene det gjelder. Det ønsker ikke jeg å være en formidler av.

Jeg ønsker å skape nærhet til det vi ikke forstår, det vi synes er ubehagelig og ikke tror angår oss. For når alt kommer til alt, er det slik at mobbing handler om hva vi mennesker gjør og ikke gjør. Det handler om hva du som lege velger å se og hvordan du velger å se det. Det handler om å se bakenfor magevondten, søvnproblemene, spiseforstyrrelsene og selvskadingen mange barn og unge strever med. Det handler om legens ansvar for å skape en mulighet for barn til å fortelle om hva som ligger bak de tilsynelatende uforståelige handlingene og symptomene – som selv ikke foreldrene forstår.

Mobbing er barn og unges hemmelige mareritt, og det finnes ikke den test i verden som kan bevise eller avkrefte hvor vondt de har det. Selv om det kan være vanskelig for rasjonelle voksne som liker å forholde seg til slikt det finnes en kur mot, må vi ta innover oss at det kan være mange grunner til at vi ikke får vite første gang vi foretar en undersøkelse. Mange barn er redde for å bli mobbet mer dersom de forteller om det til noen – og noen har også erfart at det stemmer i skolesammenheng. Det var lite status forbundet med å være sladrehank da vi vokste opp, og slik er det for barn i dag også.

Noen opplever å ha trusler hengende over seg hvis de skulle finne på å sladre til noen. Dessuten er det et faktum at barn ønsker å være vellykkede barn og ikke vil bekymre foreldrene sine med å være en «taper», og heller ikke vise dem at de har fått et upopulært barn. Mange barn og unge bærer også på en sterk skam over ikke å klare seg selv og plukker forbausende tidlig opp voksnes – og noen legers – holdninger om at mobbeofre selv må ta en del av skylden, at de må tåle «litt» og med fordel kan bli litt likere de andre som er mer tilpasningsdyktige (les: de populære barna). Dette er holdninger som bidrar til å lukke barn som trenger å åpne seg.

Hvordan kan du som lege møte et barn som er blitt eller blir mobbet?

  • Signaliser at du ønsker å finne ut hva som har skjedd, men unngå lange forhør. Ikke konkluder og fastslå sannheter før barnet selv opplever at det har fått sagt det som er viktig

  • Følg barnets tempo – ikke vær styrt av ditt eget behov for å vite eller av at du har dårlig tid. De færreste barn ønsker å være til bry og lar da heller være å si noe – av hensyn til deg

  • La barnet foreslå tiltak og løsninger for å redusere følelsen av maktesløshet. Nei, man kan ikke sende mobberen eller foreldrene til månen, men barn har ofte mange kloke tanker om små endringer som kan gjøre situasjonen litt lettere

  • Ikke lov noe du ikke kan holde. Som lege i kontakt med barn kan man, selv om man er profesjonell, bli svært beveget og få sterk trang til å hjelpe og beskytte. Ikke lov et barn som lider betydelig overlast at akkurat mobbingen kan forbli mellom dere. Mobbingen må løses i barnets nettverk. Lov ikke at de aldri skal oppleve dette igjen, si heller at du vil gjøre alt du som lege kan for at de som kan hjelpe til, skal gjøre jobben sin

Verdien av å lytte og evnen til å se bakenfor det du ikke forstår

Så i stedet for statistikk som forteller deg om omfanget av barn som utvikler depresjoner, spiseforstyrrelser, søvnproblemer og selvskading som følge av mobbing, tillater jeg meg å be om at du tar deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår.

Kanskje finner du et barn med en historie det er verdt å lytte til. Et barn som blir eller er blitt mobbet og som følge av dine gode, empatiske spørsmål endelig åpner seg. Det vil i så fall gjøre deg til den ene, viktige voksenpersonen – og legen – som bringer håp om at livet kan bli godt og at barnet ikke må stå i dette alene.

Du er viktigere enn du tror.

Ordenes uutholdelige fravær

Allerede mens jeg skriver denne første linjen, tenker jeg: Hvorfor i all verden skriver jeg dette? Har jeg egentlig noe mer å melde omverden? Tanker som helt sikkert overrasker dem som kjenner meg godt (eller tror de gjør det). Noe jeg godt kan forstå. Fra jeg var liten har jeg vært et hva, hvordan- og hvorformenneske med sterke meninger og også meningers mot.

Fortsatt undrer jeg meg en hel del, og de sterke meningene dukker også opp til overflaten innimellom. Men, mesteparten av tiden kjenner jeg på en tomhet når det gjelder både ord og sterke meninger. Ikke fordi jeg ikke mener eller bryr meg, men fordi jeg føler det meste er sagt og tenkt før. Dessuten farer livet i vei et forrykende tempo med formidling både i foredrag og media. Og hvis jeg skal være helt ærlig – det siste året er det lite som har virket viktig på ordentlig og verdt å sette ord – uten at det hadde blitt for privat. Fra å være en som stadig formidlet seg – gjerne med utropstegn – har jeg inntatt en mer betraktende rolle, hvor jeg stadig klør meg i krøllene og lurer på hvordan i all verden folk orker alt de forteller at de gjør hele tiden – for ikke å glemme – hvordan har de tid til å blogge, facebooke og tvitre om det? Og attpåtil takke så innmari mye etterpå – for at noen har retvitret, lest eller kommentert?

Det siste året har jeg blitt kvalm og flakkende i blikket av påminnelser om det faktum at jeg har en blogg, at jeg har gitt ut en bok og har en ny på gang. Selv om påminnelsene utelukkende har vært i form av gode ord fra noen som har lest noe de har likt, og fra folk som har tro på meg. Både blogg og bok ligger der ute som en evindelig påminnelse om flere ting som krever tiden min, og som jeg ikke klarer å følge opp slik jeg ønsker. Fordi, som med så mye annet, enten det gjelder å være sosial, trene, gå til legen, prate lenge på telefonen med en venninne: Jeg har ikke lenger ordene, tiden eller motet – og ingenting virker uansett viktig nok til å vie et «helt» innlegg eller et kapittel. Paradoksalt nok kan jeg allikevel kjenne en sterk trang til å skrive, og savner oppriktig tiden da jeg satt opp til langt på natt, skrev og diskuterte. Med fare for at jeg idylliserer, så mener jeg bestemt at det gav energi og inspirasjon til å skrive enda mer. Det ønsker jeg tilbake!

Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor jeg skriver dette innlegget – kanskje jeg hadde håpet at det ville gi meg inspirasjon og mer å skrive om? Foreløpig kjenner jeg ingen forskjell, og kjenner at lukten av nybakt Focaccia overgår lysten til å bekjempe ordenes uutholdelige fravær. Avslutter derfor med en lenke til en blogg jeg opprettet i høst, og som kanskje også blir til en bok (Dersom, hvis, om ordene kommer): Til deg mamma. Ord som venter når du våkner. 

Selvironi er ikke for alle

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

For mye av det gode?

Debatten om mammabloggerne har på nytt blusset opp etter at bloggkollektivet Maddam på lørdag hadde kronikken «Familielykke fanget i nettet» på trykk i Dagbladet. Søndag skrev Astrid Valen-Utvik et godt tilsvar, og det samme har Mammadamen gjort i sitt innlegg «De forferdelige mammabloggerne». Begge er sterke, flotte damer som er langt mer enn cupcakebakende mødre med englebarn. Bloggkollektivet Maddam har skrevet et tilsvar som i noe grad virker oppklarende, i hvertfall når det gjelder bakgrunnen for kronikken. Den kan leses her: Mammalykken på nett.

Det slår meg, når jeg følger debatten om mammabloggerne som på ny har blusset opp i sosiale medier, at debatten dypest sett handler om betydelig mer enn mammabloggere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Den handler om en nedslående trend som i blant gjør at jeg mister lysten til å si noe som helst i sosiale medier. En trend som handler om å plukke i fra hverandre, kritisere, henge ut, ironisere og vite bedre enn.

Stadig synes jeg å se intellektuelle, oppegående mennesker kritisere og plukke fra hverandre hvermannsens trivielle statusoppdateringer på Facebook og Twitter – fordi de er for trivielle og kjedelige. For ikke å glemme hvermannsens meningsutvekslinger som vi ikke har god nok dekning for å ytre – med mindre de kan dokumenteres gjennom forskning, selvsagt. En del av de samme menneskene fnyser også av forakt over mammabloggere og rosabloggere, jenter som spiller på sex og folk som skriver for personlig og utleverende om seg selv og sine problemer. En trend jeg frykter gjør mange redde for å si og mene noe som helst, og som gjør at mange legger svært streng sensur på seg selv – i medier hvor nettopp mangfoldet burde heies frem.

Personlig leser jeg ikke interiørblogger og jeg hopper stort sett over mammablogger. Jeg abonnerer på et par rosablogger, leser en mengde fagblogger og en god del personlige blogger. Blogger med dyptgående analyser og statistikker, hopper jeg ofte også over. For noe av det som er så fantastisk med bloggsfæren, er nettopp muligheten til å velge, til å hoppe over og til å kunne la være å irritere seg. Samtidig finnes det uante muligheter til å løfte frem mer av det man oppfatter som godt og viktig, fine mennesker, viktige historier og spennende diskusjoner. Helt uten å rakke ned på, henge ut og undervurdere andre kvinner eller menn. Kall meg gjerne naiv, men jeg ønsker meg mer av slikt – og mener det er fullstendig forenlig med stor takhøyde, en real diskusjon og respekt for at vi velger å vektlegge ulike ting når vi ytrer oss i sosiale medier.

En del av kritikken mot mammabloggerne går ut på at de deler for mye av det positive, at det får andre til å føle seg utilstrekkelige og gjør at særlig kvinner får urealistisk forventninger til tilværelsen. Som om det er vitenskapelig bevist at dét er mer skadelig enn konstant kritikk og bedrevitende innlegg og kommentarer, som gjør at mange hverken tør tro på- eller langt mindre hevde sine meninger?

Selv om jeg hverken eier teft- eller interesse for interiørdesign og matoppskrifter, og langt mindre skriver om slike temaer, opplever jeg i blant kritikk for å dele positive ting jeg oppnår – være seg reiser, ny bil, omtale og andre ting. Noen blir også provosert av lykken min, og ber meg om å huske at ikke alle har det slik, og ikke minst hva det gjør med dem at jeg deler min lykke og fremgang. Jeg synes det er helt greit med konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler og hvordan jeg fremstår, men jeg opplever nevnte tilbakemeldinger som unødvendige. Like unødvendige som at jeg skal måtte fortelle om vanskeligheter i barndommen, årene med så dårlig økonomi, at når ungene spiste Grandiosa på lørdager og fikk dele en flaske brus, så trodde de det var som en fest å regne. Eller om skilsmisse, sorg og savn – alt for å forsvare lykken og mulighetene som åpner seg for meg i dag.

Det ér betimelig å stille spørsmål ved hvordan man blir påvirket av blogging – uansett tema. Men jeg synes debatten om mammabloggerne og alle oss andre som deler – også av det gode – nok en gang bærer preg av kvinner som ikke bare er opptatt av å kritisere andre kvinner, men også undervurderer oss. Det er trist og provoserende.

Dessuten, skal vi først diskutere påvirkning, bør vi også ta en prat om hvordan vi påvirkes av de som alltid er kritiske, dømmende og tilsynelatende vet bedre. Kan hende er det flere som burde ta selvkritikk og være seg sitt ansvar bevisst.

Ingen er bare det man ser – være seg mammabloggere med og uten sterke meninger eller intellektuelle feminister.

 

 

Nei til overvåking av barn

- Ja til åpenhet og dialog. 

I en artikkel på dt.no 19.mai, kan man lese politibetjent Kari Benjaminsen fortelle om hvor svette politiet blir av hvor lite foreldre vet om hva som skjer på ungdomsfester. Som tenåringsmor leste jeg artikkelen med stor interesse inntil jeg kom til avsnittet hvor Benjaminsen (nok en gang) først sier at det er et problem at foreldre skal være kompis med barna sine, for i neste setning oppfordre foreldre til å sette tydelige grenser, og si at dersom 13-åringen din vil på Facebook, kan du si ja dersom du som forelder får tilgang på passordet og får lov til å være venn med ham/henne der inne.

At Benjaminsen intensjoner er gode, ser jeg ingen grunn til å tvile på. Derimot ser jeg med bekymring på råd som legitimerer og oppfordrer til at man som et utgangspunkt skal mistro barna sine og ty til overvåking. Uten samtidig (eller istedenfor) å peke på viktigheten av at man som foreldre har ansvaret for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, slik at barn og unge får vokse opp med mulighet til både å få og ta ansvar. Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere press og ungdommelig nysgjerrighet.

Foreldre må i større grad oppfordres til å være aktive deltagere i de unges liv gjennom å initiere samtaler og diskusjoner hjemme som gir både unge og voksne anledning til å tilkjennegi sine holdninger og hvor grensene går. Vi må invitere til samtaler med utgangspunkt i at vi er interessert i det som interesserer dem, og få dem til å fortelle og vise hva de er opptatt av, hva de bruker nettet til, hvordan de beskytter seg og hvordan de opplever press fra miljøet rundt seg. La dem gjerne, med klare avtaler og begrensninger, få sitte med pcen i stua. Barn og unge som opplever å bli møtt av voksne som er nysgjerrige, åpne, trygge og velmenende, prater lettere om stort og smått. De får også erfare at de blir tatt på alvor, at de har anledning til å påvirke det som skjer – og viktigst av alt: De har noen å gå til når noe vanskelig skjer.

Unge som møtes med mistro, anklager, overdreven engstelse, moralisering – og overvåking, mister disse privilegiene. Ikke bare kan det føre til at den unge blir krenket, men også at kommunikasjonen flyttes over til kanaler vi voksne ikke er kjent med – med det som resultat at vi mister all oversikt. Og når alt som skjer «må» holdes hemmelig, vil/kan heller ikke den unge si i fra om presset blir for stort, om de har delt noe dumt eller om noen sjikanerer dem. Jeg kan ikke tro at det finnes voksne som ønsker barna sine dette.

Det er flere ting som bekymrer meg med at politiet, med sin autoritet, stadig går ut med anbefalinger om overvåking. For, i følge Barnekonvensjonens artikkel 16, har alle barn rett til privatliv. En rett jeg er opptatt av at mine barn skal oppleve å få ivaretatt, og som jeg er svært opptatt av at de respekterer når det gjelder andre barn – og voksne. Når voksne ser det som sin rett å sjekke barn og unges meldinger, lagre samtalelogger, lese mail etc – og barn vokser opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel, uavhengig av om problemet kan løses på en mindre inngripende måte, ser jeg med stor bekymring på perspektivene de mister når de selv blir voksne og skal være deltagende og gode forbilder i samfunnet vårt. Hvordan blir de som kjærester – og hvordan blir de selv som foreldre når den tid kommer?

Det finnes ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser og en åpenhetskultur. Fremfor å frita oss voksne fra ansvar ved å ty til lettvinte løsninger som overvåking tross alt er, ønsker jeg meg et politi som heller oppfordrer og veileder oss når det gjelder å være etterrettelige, trygge, åpne og tydelige voksne.

Slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli.

Plass rundt bordet?

Det kan være hektisk nok med egne barn i hverdagen – det vet alle foreldre. Og selv om vi daglig durer målbevisst ut og inn av skolen og SFO for å levere eller hente egne barn uten tilsynelatende å ense det som skjer rundt oss, tror jeg de fleste av oss har opplevd å møte det søkende, triste blikket til et barn som uten ord formidler at det trenger å bli sett. Eller det pågående barnet med utallige, og kanskje frekke spørsmål som vi virkelig ikke har tid til å svare på. Og når vi setter oss i bilen eller står ved kjøkkenbenken for å lage middag litt senere, kjenner vi den dårlig samvittigheten komme snikende. Hva ville barnet egentlig si? Burde jeg ha stoppet opp?

De siste årene har jeg vært heldig å jobbe med UNICEF-prosjektet «Du kan være Den ene». Et prosjekt med målsetning om å inspirere voksne til å ta et mer aktivt ansvar ovenfor barn i sitt nærmiljø, og som ønsker å inspirere voksne til å bli Den ene personen som utgjør en forskjell i et sårbart barns liv. En del av jobben min går ut på å reise rundt å holde inspirasjonsforedrag over hele landet, og noe av det som gjør aller størst inntrykk på meg, er samtalene jeg ofte har med foreldre i etterkant av disse foredragene.  Det er hjerteskjærende å høre om barn som aldri blir bedt i andre barns bursdager fordi de har en atferd som utfordrer omgivelsene. Enten fordi de er urolige og trenger en del oppfølging, eller fordi de er stille og innadvendte, og av den grunn oppfattes som kjedelige av andre barn. Andre foreldre, forteller gråtende historier om hvordan ingen – jeg gjentar -  ingen – kommer i bursdagen deres barn har invitert til. Eller at de utelates fra vennegrupper, felles pepperkakebaking og alltid går alene på tur. Tør vi tillate oss å tenke etter, tror jeg de fleste av oss vet hvem noen av disse barna er.

Jeg kunne nå ha skrevet at jeg ikke er ute etter å gi deg som leser dårlig samvittighet – for det er jeg egentlig ikke. Det jeg derimot velger å skrive, er at du, uten at du kanskje er klar over det, kan være det pusterommet et barn som opplever å bli ekskludert, trenger. Jeg er heller ikke ute etter å gi deg mer å gjøre, men ber deg inkludere noen som trenger å bli sett i de aktivitetene du og din familie allerede har. Jeg ønsker at du tar regien når det skal inviteres til bursdager, og at du som voksen sørger for å skape gode løsninger sammen med andre voksne, slik at alle barn kan føle seg velkommen og inkludert.

Det hele er ganske enkelt. Det begynner med et smil, en liten prat og at du lærer deg navn på barna i ditt barns nærmiljø. At du snakker positivt om andre barn til dine egne barn – og også til andre voksne. At du tar med et barn til i bollebakingen eller på en allerede planlagt tur i skogen. At du i gangen på SFO, tilkjennegir ovenfor det barnet det gjelder, at du vet at det er hun/ham som har tegnet akkurat dén fine tegningen.

Mange av dem som har vært Den ene for noen blir veldig overrasket over at de har vært nettopp det. «Jeg gjorde jo ingenting,» er gjerne Den enes inntrykk av handlingen. For den som ble sett var det helt avgjørende. Alle trenger å bli anerkjent – også barn.

Barn trenger ikke å ha det vondt for at vi skal bry oss. Har du plass til en til rundt bordet?

Når vi snakker om 22. juli

Som deltager i ulike sosiale medier, følger også jeg debattene om hva som skjedde og hvordan. Er han tilregnelig? Hvem kunne- og burde ha gjort noe annerledes?

De siste dagene har Twitter-strømmen i så måte vært et hjerteskjærende skue hvor unge, skremte mennesker gruer seg, bearbeider, betror seg og føler sterk skyld de kanskje må leve med resten av livet fordi de ikke gjorde mer. I strømmen leser jeg også voksne menneskers tabloide spissformuleringer, svære spørsmålstegn, forsøk på diagnostisering og betydelige etterpåklokskap.

Som andre deltagere i sosiale medier med hundrevis – og kanskje tusenvis av følgere – vet jeg at jeg blir hørt når jeg sier noe. Jeg vet også hva jeg skal si for å få det til å myldre rundt meg når det har vært stille lenge nok. Jeg vet hva det vil si å bli misforstått og selv hengt ut – og ikke minst hvordan det føles å oppdage at jeg i retweet-rus og med skyhøy Klout-score har bidratt til at frontene har tilspisset seg, at nyansene har blitt borte i en viktig debatt og at mennesker føler seg uthengt og stigmatisert i en opphetet ordveksling – til tross for at jeg ”bare” var ute i det godes gjerning.

Etter at denne innsikten (omsider) nådde meg, har jeg ved flere anledninger blitt kalt naiv, ”altfor” omsorgsfull og konfliktsky fordi jeg ikke lenger ytrer meg i sterke ordelag, og fordi det ironiske tilsnittet jeg tidligere likte å briljere med, har dempet seg. Å være en offentlig person som mener, skriver og foredrar om betente og tabubelagte temaer som berører og opprører, har med tiden gjort meg slik. Heldigvis. Veien dit startet med salattråkk, og endte med innføring av fire viktige kontrollspørsmål til meg selv:

  1. Hva ønsker jeg å oppnå med å mene noe om dette (være seg ytring, posting av nyhetssak, blogginnlegg)?
  2. Har jeg anledning til å følge opp responsen?
  3. Støter jeg noen?
  4. Er det nødvendig å formidle dette i det hele tatt – og på denne måten?

Overraskende nok kommer jeg som oftest frem til at jeg godt kan la være – uten at det går på bekostning av å bli hørt og tatt på alvor når jeg har noe viktig og mer gjennomtenkt på hjertet.

Så får det heller være at det å ønske seg en bedre verden hvor folk tar større hensyn til hverandre, oppleves som naivt. Og at jeg ikke fremstår like spennende og kraftfull som da jeg ytret meg om alt, hele tiden.

De neste ti ukene blir ytringsansvaret vi alle har i sosiale medier, satt på en betydelig prøve. Når trangen til å harselere og opphøye meg selv til en meningsberettiget spesialist blir for påtrengende – jeg vet den kommer – skal jeg ta frem dette innlegget, pugge kontrollspørsmålene og minne meg selv på verdien av at tankene tross alt er tollfrie, og at noen mest sannsynlig er glade for at jeg holdt dem for meg selv.

PS. Denne saken står på trykk som debattinnlegg i Aftenposten 18.april.

Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Skoler legitimerer mobbing

I det siste har jeg fått svært mange henvendelser fra foreldre til barn som blir mobbet. Disse foreldrene har flere ting til felles:

  • Skolene mener den som blir mobbet er/har problemet
  • Tiltakene som blir satt inn, rettes mot mobbeofferet – ikke mot klassemiljøet og mobberne
  • Tiltakene settes ofte i verk uten at kartlegging er foretatt, og uten å opplyse barn og voksne om deres rettigheter i henhold til Opplæringsloven.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn.

I ytterste konsekvens betyr det at skolene, med sin mistenkeliggjøring og/eller unnvikende tilnærming, er med på å legitimere mobbing som setter dype spor i barn som trenger to ting: Å bli trodd på og beskyttet. Det må ikke forstås dithen at den som blir mobbet ikke med fordel kan jobbe med seg selv. Men, det er altså IKKE ensbetydende med at det er ok at andre oppfører seg krenkende og går over deres grenser. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Det er ikke mitt ønske å hause opp stemningen og bidra til en ytterligere polarisering av debatten. Det finnes mange skoler og enkeltpersoner som håndterer mobbing på en konstruktiv og varm måte. Heldigvis. Dessverre gjør ikke det situasjonen mindre alvorlig og krenkende for dem som opplever det annerledes.

På forespørsel har jeg laget en oppsummering av skolens plikter og elevenes/foreldrenes rettigheter i mobbesaker: Enkeltvedtak etter Opplæringsloven

Den virkelige slåsskampen

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.

Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.

Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.

Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.

Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:

Utenforskap og uteliv

Aldri bra nok. For alltid ensom