Selvironi er ikke for alle

P3-dokumentaren «Selvironi uten armer og ben» er et sterkt eksempel på at selvironi er en viktig ressurs. Men det er ikke en løsning for alle.

Komikeren Sebastian Tjørstad forteller oss om hvordan hans evne til å bruke selvironi har gjort ham til den han er i dag. Vi kan også høre klipp fra showene hans, hvor han, for å bruke hans egne ord, kødder med seg selv og gjerne gir andre frie tøyler til å kødde med ham.

For Sebastian har selvironien utvilsomt vært en viktig ressurs som har gjort ham mindre sårbar og gitt ham en mulighet til å hevde seg, som mange både beundrer og misunner ham. Som mange andre blir jeg inspirert av styrken og åpenheten Sebastian Tjørstad viser, og tenker at vi er mange som har noe å lære av hans innstilling til livet og sine egne begrensninger.

Er det så enkelt?

I samme dokumentar sier komiker Kjartan fra «Kjetil og Kjartan-show» at selvironi er viktig for å unngå mobbing, og sammenstiller manglende selvironi med å være selvhøytidelig. Dette er uttalelser som gjør meg bekymret. For er det virkelig så enkelt, at om man bare kan le litt av seg selv, så avvæpner man mobberen og slipper unna? Hva skjer når voksne mener at om du ikke kan le av deg selv, så er du selvhøytidelig og mangler evnen til å innrømme feil – egenskaper de færreste av oss ønsker å bli assosiert med, nettopp fordi det gir signal som å være selvopptatt og kan hende også pompøs?

Jeg har de siste årene snakket med- og holdt foredrag for flere tusen barn og unge om mobbing og hva det vil si å være et godt forbilde for andre. Noe av det som opptar dem mest, er om det er greit å tulle med alt – inkludert seg selv – og hvordan man kan sette tydelige grenser for hva man aksepterer og ikke, når det gjelder spøk fra andre.

Ikke med på spøken

At enkelte situasjoner kan avvæpnes ved at man ler litt av seg selv, er hevet over enhver tvil. For barn og unge som er trygge på seg selv i utgangspunktet og er sammen med mennesker de er trygge på, kan dette være en god strategi. Også for oss voksne kan det være befriende å slå seg på låret og le litt av seg selv, når vi kløner med noe vi ikke mestrer fullt ut. Men for sårbare barn og unge som har opplevd krenkelser av ulik karakter (som kan være helt ukjent for andre), kan det være vanskelig å le av seg selv med troverdighet, og for mange vil det virke helt umulig å leve opp til en forventning om å være morsom, når det eneste de ønsker er å være usynlig og slippe uønsket oppmerksomhet.

Barn og unge jeg har snakket med forteller at det å late som man er med på «spøken» ved å le av seg selv, ikke endrer følelsen det som sårer gir inni dem. Mange skulle heller ønsker de hadde klart å sette tydelige grenser for seg selv ved å si: «Det der er det ikke greit at du sier til meg», istedenfor å le utvendig og gråte innvendig.

«Kom igjen ‘a, vi bare tulla»

I tillegg til ønsket om å være usynlige, blir mange barn og unge som opplever mobbing og krenkelser, svært selvkritiske og opptatt av å gjøre alt perfekt for at ingen skal kunne ta dem for noe. Mange blir også usikre på seg selv, og redde for å snakke i forsamlinger. Dessverre er det slik at mange av disse ofte får høre ting som «du må jo tåle litt, da», «kom igjen ‘a, vi bare tulla. Du må jo tåle en spøk og kunne le litt av deg selv du, også». Rett nok, barn og unge må rustes til å tåle en hel del. Men å latterliggjøre dem, og omtale de som av helt ulike årsaker ikke klarer å le av seg selv, som selvhøytidelige, er neppe det som gir trygghet til å slå av en spøk når alvoret sprenger på bak øyelokkene.

I motsetning til «ironigenerasjonen», som aldri mener alvor, som tillater seg å tulle med alt og alle, og ikke trenger å stå til ansvar for noe – fordi det var jo bare kødd – vil forventningen om å skulle være morsom på egen bekostning, heller gi mange sårbare barn og unge nok en grunn til å føle seg utilstrekkelige og dumme som ikke klarer dét engang.

Dette innlegget ble skrevet på forespørsel fra NRK P3, og kan også leses på NRK Ytring

For mye av det gode?

Debatten om mammabloggerne har på nytt blusset opp etter at bloggkollektivet Maddam på lørdag hadde kronikken «Familielykke fanget i nettet» på trykk i Dagbladet. Søndag skrev Astrid Valen-Utvik et godt tilsvar, og det samme har Mammadamen gjort i sitt innlegg «De forferdelige mammabloggerne». Begge er sterke, flotte damer som er langt mer enn cupcakebakende mødre med englebarn. Bloggkollektivet Maddam har skrevet et tilsvar som i noe grad virker oppklarende, i hvertfall når det gjelder bakgrunnen for kronikken. Den kan leses her: Mammalykken på nett.

Det slår meg, når jeg følger debatten om mammabloggerne som på ny har blusset opp i sosiale medier, at debatten dypest sett handler om betydelig mer enn mammabloggere som ikke er seg sitt ansvar bevisst. Den handler om en nedslående trend som i blant gjør at jeg mister lysten til å si noe som helst i sosiale medier. En trend som handler om å plukke i fra hverandre, kritisere, henge ut, ironisere og vite bedre enn.

Stadig synes jeg å se intellektuelle, oppegående mennesker kritisere og plukke fra hverandre hvermannsens trivielle statusoppdateringer på Facebook og Twitter – fordi de er for trivielle og kjedelige. For ikke å glemme hvermannsens meningsutvekslinger som vi ikke har god nok dekning for å ytre – med mindre de kan dokumenteres gjennom forskning, selvsagt. En del av de samme menneskene fnyser også av forakt over mammabloggere og rosabloggere, jenter som spiller på sex og folk som skriver for personlig og utleverende om seg selv og sine problemer. En trend jeg frykter gjør mange redde for å si og mene noe som helst, og som gjør at mange legger svært streng sensur på seg selv – i medier hvor nettopp mangfoldet burde heies frem.

Personlig leser jeg ikke interiørblogger og jeg hopper stort sett over mammablogger. Jeg abonnerer på et par rosablogger, leser en mengde fagblogger og en god del personlige blogger. Blogger med dyptgående analyser og statistikker, hopper jeg ofte også over. For noe av det som er så fantastisk med bloggsfæren, er nettopp muligheten til å velge, til å hoppe over og til å kunne la være å irritere seg. Samtidig finnes det uante muligheter til å løfte frem mer av det man oppfatter som godt og viktig, fine mennesker, viktige historier og spennende diskusjoner. Helt uten å rakke ned på, henge ut og undervurdere andre kvinner eller menn. Kall meg gjerne naiv, men jeg ønsker meg mer av slikt – og mener det er fullstendig forenlig med stor takhøyde, en real diskusjon og respekt for at vi velger å vektlegge ulike ting når vi ytrer oss i sosiale medier.

En del av kritikken mot mammabloggerne går ut på at de deler for mye av det positive, at det får andre til å føle seg utilstrekkelige og gjør at særlig kvinner får urealistisk forventninger til tilværelsen. Som om det er vitenskapelig bevist at dét er mer skadelig enn konstant kritikk og bedrevitende innlegg og kommentarer, som gjør at mange hverken tør tro på- eller langt mindre hevde sine meninger?

Selv om jeg hverken eier teft- eller interesse for interiørdesign og matoppskrifter, og langt mindre skriver om slike temaer, opplever jeg i blant kritikk for å dele positive ting jeg oppnår – være seg reiser, ny bil, omtale og andre ting. Noen blir også provosert av lykken min, og ber meg om å huske at ikke alle har det slik, og ikke minst hva det gjør med dem at jeg deler min lykke og fremgang. Jeg synes det er helt greit med konstruktive tilbakemeldinger på det jeg deler og hvordan jeg fremstår, men jeg opplever nevnte tilbakemeldinger som unødvendige. Like unødvendige som at jeg skal måtte fortelle om vanskeligheter i barndommen, årene med så dårlig økonomi, at når ungene spiste Grandiosa på lørdager og fikk dele en flaske brus, så trodde de det var som en fest å regne. Eller om skilsmisse, sorg og savn – alt for å forsvare lykken og mulighetene som åpner seg for meg i dag.

Det ér betimelig å stille spørsmål ved hvordan man blir påvirket av blogging – uansett tema. Men jeg synes debatten om mammabloggerne og alle oss andre som deler – også av det gode – nok en gang bærer preg av kvinner som ikke bare er opptatt av å kritisere andre kvinner, men også undervurderer oss. Det er trist og provoserende.

Dessuten, skal vi først diskutere påvirkning, bør vi også ta en prat om hvordan vi påvirkes av de som alltid er kritiske, dømmende og tilsynelatende vet bedre. Kan hende er det flere som burde ta selvkritikk og være seg sitt ansvar bevisst.

Ingen er bare det man ser – være seg mammabloggere med og uten sterke meninger eller intellektuelle feminister.

 

 

Nei til overvåking av barn

- Ja til åpenhet og dialog. 

I en artikkel på dt.no 19.mai, kan man lese politibetjent Kari Benjaminsen fortelle om hvor svette politiet blir av hvor lite foreldre vet om hva som skjer på ungdomsfester. Som tenåringsmor leste jeg artikkelen med stor interesse inntil jeg kom til avsnittet hvor Benjaminsen (nok en gang) først sier at det er et problem at foreldre skal være kompis med barna sine, for i neste setning oppfordre foreldre til å sette tydelige grenser, og si at dersom 13-åringen din vil på Facebook, kan du si ja dersom du som forelder får tilgang på passordet og får lov til å være venn med ham/henne der inne.

At Benjaminsen intensjoner er gode, ser jeg ingen grunn til å tvile på. Derimot ser jeg med bekymring på råd som legitimerer og oppfordrer til at man som et utgangspunkt skal mistro barna sine og ty til overvåking. Uten samtidig (eller istedenfor) å peke på viktigheten av at man som foreldre har ansvaret for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, slik at barn og unge får vokse opp med mulighet til både å få og ta ansvar. Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere press og ungdommelig nysgjerrighet.

Foreldre må i større grad oppfordres til å være aktive deltagere i de unges liv gjennom å initiere samtaler og diskusjoner hjemme som gir både unge og voksne anledning til å tilkjennegi sine holdninger og hvor grensene går. Vi må invitere til samtaler med utgangspunkt i at vi er interessert i det som interesserer dem, og få dem til å fortelle og vise hva de er opptatt av, hva de bruker nettet til, hvordan de beskytter seg og hvordan de opplever press fra miljøet rundt seg. La dem gjerne, med klare avtaler og begrensninger, få sitte med pcen i stua. Barn og unge som opplever å bli møtt av voksne som er nysgjerrige, åpne, trygge og velmenende, prater lettere om stort og smått. De får også erfare at de blir tatt på alvor, at de har anledning til å påvirke det som skjer – og viktigst av alt: De har noen å gå til når noe vanskelig skjer.

Unge som møtes med mistro, anklager, overdreven engstelse, moralisering – og overvåking, mister disse privilegiene. Ikke bare kan det føre til at den unge blir krenket, men også at kommunikasjonen flyttes over til kanaler vi voksne ikke er kjent med – med det som resultat at vi mister all oversikt. Og når alt som skjer «må» holdes hemmelig, vil/kan heller ikke den unge si i fra om presset blir for stort, om de har delt noe dumt eller om noen sjikanerer dem. Jeg kan ikke tro at det finnes voksne som ønsker barna sine dette.

Det er flere ting som bekymrer meg med at politiet, med sin autoritet, stadig går ut med anbefalinger om overvåking. For, i følge Barnekonvensjonens artikkel 16, har alle barn rett til privatliv. En rett jeg er opptatt av at mine barn skal oppleve å få ivaretatt, og som jeg er svært opptatt av at de respekterer når det gjelder andre barn – og voksne. Når voksne ser det som sin rett å sjekke barn og unges meldinger, lagre samtalelogger, lese mail etc – og barn vokser opp med at overvåking er et akseptabelt virkemiddel, uavhengig av om problemet kan løses på en mindre inngripende måte, ser jeg med stor bekymring på perspektivene de mister når de selv blir voksne og skal være deltagende og gode forbilder i samfunnet vårt. Hvordan blir de som kjærester – og hvordan blir de selv som foreldre når den tid kommer?

Det finnes ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser og en åpenhetskultur. Fremfor å frita oss voksne fra ansvar ved å ty til lettvinte løsninger som overvåking tross alt er, ønsker jeg meg et politi som heller oppfordrer og veileder oss når det gjelder å være etterrettelige, trygge, åpne og tydelige voksne.

Slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli.

Plass rundt bordet?

Det kan være hektisk nok med egne barn i hverdagen – det vet alle foreldre. Og selv om vi daglig durer målbevisst ut og inn av skolen og SFO for å levere eller hente egne barn uten tilsynelatende å ense det som skjer rundt oss, tror jeg de fleste av oss har opplevd å møte det søkende, triste blikket til et barn som uten ord formidler at det trenger å bli sett. Eller det pågående barnet med utallige, og kanskje frekke spørsmål som vi virkelig ikke har tid til å svare på. Og når vi setter oss i bilen eller står ved kjøkkenbenken for å lage middag litt senere, kjenner vi den dårlig samvittigheten komme snikende. Hva ville barnet egentlig si? Burde jeg ha stoppet opp?

De siste årene har jeg vært heldig å jobbe med UNICEF-prosjektet «Du kan være Den ene». Et prosjekt med målsetning om å inspirere voksne til å ta et mer aktivt ansvar ovenfor barn i sitt nærmiljø, og som ønsker å inspirere voksne til å bli Den ene personen som utgjør en forskjell i et sårbart barns liv. En del av jobben min går ut på å reise rundt å holde inspirasjonsforedrag over hele landet, og noe av det som gjør aller størst inntrykk på meg, er samtalene jeg ofte har med foreldre i etterkant av disse foredragene.  Det er hjerteskjærende å høre om barn som aldri blir bedt i andre barns bursdager fordi de har en atferd som utfordrer omgivelsene. Enten fordi de er urolige og trenger en del oppfølging, eller fordi de er stille og innadvendte, og av den grunn oppfattes som kjedelige av andre barn. Andre foreldre, forteller gråtende historier om hvordan ingen – jeg gjentar -  ingen – kommer i bursdagen deres barn har invitert til. Eller at de utelates fra vennegrupper, felles pepperkakebaking og alltid går alene på tur. Tør vi tillate oss å tenke etter, tror jeg de fleste av oss vet hvem noen av disse barna er.

Jeg kunne nå ha skrevet at jeg ikke er ute etter å gi deg som leser dårlig samvittighet – for det er jeg egentlig ikke. Det jeg derimot velger å skrive, er at du, uten at du kanskje er klar over det, kan være det pusterommet et barn som opplever å bli ekskludert, trenger. Jeg er heller ikke ute etter å gi deg mer å gjøre, men ber deg inkludere noen som trenger å bli sett i de aktivitetene du og din familie allerede har. Jeg ønsker at du tar regien når det skal inviteres til bursdager, og at du som voksen sørger for å skape gode løsninger sammen med andre voksne, slik at alle barn kan føle seg velkommen og inkludert.

Det hele er ganske enkelt. Det begynner med et smil, en liten prat og at du lærer deg navn på barna i ditt barns nærmiljø. At du snakker positivt om andre barn til dine egne barn – og også til andre voksne. At du tar med et barn til i bollebakingen eller på en allerede planlagt tur i skogen. At du i gangen på SFO, tilkjennegir ovenfor det barnet det gjelder, at du vet at det er hun/ham som har tegnet akkurat dén fine tegningen.

Mange av dem som har vært Den ene for noen blir veldig overrasket over at de har vært nettopp det. «Jeg gjorde jo ingenting,» er gjerne Den enes inntrykk av handlingen. For den som ble sett var det helt avgjørende. Alle trenger å bli anerkjent – også barn.

Barn trenger ikke å ha det vondt for at vi skal bry oss. Har du plass til en til rundt bordet?

Når vi snakker om 22. juli

Som deltager i ulike sosiale medier, følger også jeg debattene om hva som skjedde og hvordan. Er han tilregnelig? Hvem kunne- og burde ha gjort noe annerledes?

De siste dagene har Twitter-strømmen i så måte vært et hjerteskjærende skue hvor unge, skremte mennesker gruer seg, bearbeider, betror seg og føler sterk skyld de kanskje må leve med resten av livet fordi de ikke gjorde mer. I strømmen leser jeg også voksne menneskers tabloide spissformuleringer, svære spørsmålstegn, forsøk på diagnostisering og betydelige etterpåklokskap.

Som andre deltagere i sosiale medier med hundrevis – og kanskje tusenvis av følgere – vet jeg at jeg blir hørt når jeg sier noe. Jeg vet også hva jeg skal si for å få det til å myldre rundt meg når det har vært stille lenge nok. Jeg vet hva det vil si å bli misforstått og selv hengt ut – og ikke minst hvordan det føles å oppdage at jeg i retweet-rus og med skyhøy Klout-score har bidratt til at frontene har tilspisset seg, at nyansene har blitt borte i en viktig debatt og at mennesker føler seg uthengt og stigmatisert i en opphetet ordveksling – til tross for at jeg ”bare” var ute i det godes gjerning.

Etter at denne innsikten (omsider) nådde meg, har jeg ved flere anledninger blitt kalt naiv, ”altfor” omsorgsfull og konfliktsky fordi jeg ikke lenger ytrer meg i sterke ordelag, og fordi det ironiske tilsnittet jeg tidligere likte å briljere med, har dempet seg. Å være en offentlig person som mener, skriver og foredrar om betente og tabubelagte temaer som berører og opprører, har med tiden gjort meg slik. Heldigvis. Veien dit startet med salattråkk, og endte med innføring av fire viktige kontrollspørsmål til meg selv:

  1. Hva ønsker jeg å oppnå med å mene noe om dette (være seg ytring, posting av nyhetssak, blogginnlegg)?
  2. Har jeg anledning til å følge opp responsen?
  3. Støter jeg noen?
  4. Er det nødvendig å formidle dette i det hele tatt – og på denne måten?

Overraskende nok kommer jeg som oftest frem til at jeg godt kan la være – uten at det går på bekostning av å bli hørt og tatt på alvor når jeg har noe viktig og mer gjennomtenkt på hjertet.

Så får det heller være at det å ønske seg en bedre verden hvor folk tar større hensyn til hverandre, oppleves som naivt. Og at jeg ikke fremstår like spennende og kraftfull som da jeg ytret meg om alt, hele tiden.

De neste ti ukene blir ytringsansvaret vi alle har i sosiale medier, satt på en betydelig prøve. Når trangen til å harselere og opphøye meg selv til en meningsberettiget spesialist blir for påtrengende – jeg vet den kommer – skal jeg ta frem dette innlegget, pugge kontrollspørsmålene og minne meg selv på verdien av at tankene tross alt er tollfrie, og at noen mest sannsynlig er glade for at jeg holdt dem for meg selv.

PS. Denne saken står på trykk som debattinnlegg i Aftenposten 18.april.

Å redde et liv til ingenting

Jeg er opprørt for tiden – og sliten, forbanna og trist. Og selv om jeg egentlig burde bli oppløftet av å lese artikler om pårørende som en ressurs i arbeidet med rusavhengige og psykisk syke, blir jeg bare sintere. For, ja – pårørende er en ressurs. En ressurs det er lett for hjelpeapparatet å utnytte, for å slippe unna ansvar som åpenbart – spesielt etter at den lovpriste ”Samhandlingsreformen” åpenbarte seg – er kommunenes ansvar.

I en artikkel jeg nylig leste, refereres det til en mor som sier: ”Å ha et barn som er rusmisbruker, er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet”. Når sant skal sies, tror jeg det oppleves slik å være barnet også. Livet som rusavhengig – og pårørende – er en kamp mot klokka, og kan best betegnes som en mangeårig unntakstilstand, hvor alt handler om å hjelpe til og å være tilgjengelig hele døgnet. En tilstand hvor svært lite er “normalt”, og hvor det for mange pårørende til slutt handler om å bruke de siste kreftene på å finne fristeder hvor en kan få balansert seg mot den virkelige verden. Etter å ha gått den lange veien og utkjempet sitt livs kamp, kommer mange til et punkt hvor grensen nåes. Foreldre bryter med sine barn og brødre med sine søstre – for selv å overleve. I svært mange tilfeller gir også den rusavhengige og syke langsomt og brutalt opp.

Når krisen virkelig er tilspisset, og døden virker som eneste utvei, hender det at det settes inn uhorvelig mengder ressurser for å redde et liv – takk og lov for det. Men, til hva? Lovnader om koordinerende tjenester, medisinsk oppfølging og utredning tenner håp – også hos pårørende. Men når tilmålt ”liggetid” er over – uavhengig av opplevd behandlingsmessig resultat – betyr lovnadene i praksis ikke annet enn et tak over hodet, så er kravene i samhandlingsreformen tilsynelatende oppfylt for denne gang.

Det gjør det ekstra provoserende at helseministeren to uker før samhandlingsreformen ble lansert, tillot seg å senke skuldrene i den tro at kommunene var godt forberedt, og med tilfredshet sa i en NTB-melding:

”Psykiske lidelser er en av de store folkesykdommene. Jeg tror samhandlingsreformen vil være helt vesentlig også for denne gruppen. Om du må over til et annet tilbud i spesialisthelsetjenesten, så skal du få hjelp til å komme dit”.

Samtidig krever vi – samfunnet – innsikt, symptomhåndtering, rusfrihet og utholdenhet. At den rusavhengige og syke skal velge det livet vi mener er godt og riktig. Alt uten samtidig å sørge for rett hjelp til rett tid, og uten å gjøre symptomene og lidelsene litt mindre.

Slik går det, når veien til helvete er brolagt med gode intensjoner; vi redder et liv tilbake til ingenting.

Innlegget stod også på trykk i Aftenposten 4/4

 

For spesielt interesserte, her er «Samhandlingsreformen i kortversjon».

Skoler legitimerer mobbing

I det siste har jeg fått svært mange henvendelser fra foreldre til barn som blir mobbet. Disse foreldrene har flere ting til felles:

  • Skolene mener den som blir mobbet er/har problemet
  • Tiltakene som blir satt inn, rettes mot mobbeofferet – ikke mot klassemiljøet og mobberne
  • Tiltakene settes ofte i verk uten at kartlegging er foretatt, og uten å opplyse barn og voksne om deres rettigheter i henhold til Opplæringsloven.

Mange foreldre opplever at de ikke blir trodd eller tatt alvorlig i sitt møte med skolen, og mange blir sittende igjen med en følelse av å være brysomme og urimelige når de etterspør tiltak rundt egne barn.

I ytterste konsekvens betyr det at skolene, med sin mistenkeliggjøring og/eller unnvikende tilnærming, er med på å legitimere mobbing som setter dype spor i barn som trenger to ting: Å bli trodd på og beskyttet. Det må ikke forstås dithen at den som blir mobbet ikke med fordel kan jobbe med seg selv. Men, det er altså IKKE ensbetydende med at det er ok at andre oppfører seg krenkende og går over deres grenser. Ingen mobbes fordi de fortjener det.

Det er ikke mitt ønske å hause opp stemningen og bidra til en ytterligere polarisering av debatten. Det finnes mange skoler og enkeltpersoner som håndterer mobbing på en konstruktiv og varm måte. Heldigvis. Dessverre gjør ikke det situasjonen mindre alvorlig og krenkende for dem som opplever det annerledes.

På forespørsel har jeg laget en oppsummering av skolens plikter og elevenes/foreldrenes rettigheter i mobbesaker: Enkeltvedtak etter Opplæringsloven

Den virkelige slåsskampen

I dag gikk jeg bokstavelig talt rett på en slåsskamp mellom svært unge og rusa mennesker. På et tidspunkt ble den så alvorlig at jeg fant det best å ringe politiet.

Noen timer etter har hjertebanken gitt seg, men den hemningsløse volden jeg var vitne til, og desperasjonen i de slørete, oppspilte – og langt der inne – triste øynene, har festet seg på netthinnen.

Vel hjemme i et tomt hus, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på at de unge menneskene jeg møtte i dag en gang har vært små og uskyldige. Og at det mest sannsynlig sitter fortvilede foreldre – og søsken – der ute et sted. Familier som sørger over barna de føler at de er i ferd med å miste. Ensom sorg med skam som drivkraft.

Vel vitende om hvor opprivende og altoppslukende det kan være. Og at den virkelige slåsskampen kanskje ikke har startet – enda.

Jeg har tidligere skrevet fra pårørendeperspektivet:

Utenforskap og uteliv

Aldri bra nok. For alltid ensom

Å tørre å forsvare andre

Det er lett å la seg rive med i sosiale medier når saker man føler seg berørt av- eller har et spesielt engasjement for, blir diskutert.  Selv har jeg også erfart hvor lett det kan være å glemme at de man er uenige med om en sak, for det ene er- og står for mye annet enn den saken man er uenig om. For det andre, at de har familie og kan hende også barn, som lider under dette oppmerksomheten som skapes.

Mengden av sterk uenighet, kritikk, flåsete og sarkastiske kommentarer iblandet nedsettende personkarakteristikker, vil kunne ha samme effekt som mobbing – og i sum også kunne være mobbing. Slik jeg ser det, betyr det at vi alle har et ansvar for å vise – gjennom handling – at vi tar avstand fra slik oppførsel. Vi må bli mindre redde for å ta andre i forsvar, samt tåle at det kan medføre uenighet og ubehag. Vi må også være lydhøre og bidra til et debattklima hvor man kan slippe å være redd for å bli beskyldt for å dra mobbekortet i utide – når man sier i fra om at grensen er overtrådt og at belastningen er for stor.

Ingen er bare det du ser. Heller ikke de som som av ulike grunner har stukket hodet sitt frem i offentligheten. Begeret kan renne over selv for den sterkeste, og alle – alle – har vi et ansvar for hvordan- og i hvilket omfang vi lar vår uenighet komme til uttrykk.

Som på andre arenaer i livet, følger barn og unge også med på hvordan vi voksne reagerer- og formidler oss i sosiale medier. Barn gjør i stor grad som vi gjør – ikke alltid som vi sier de skal gjøre. Det gjør meg bekymret

At noen henger ut andre, er sleivete eller ubetenksomme, fritar ikke oss andre fra å gjøre kloke vurderinger, samt være gode forbilder som står opp for andre.

Les gjerne kronikken jeg hadde på trykk i VG 30.oktober 2011. Den har fått ny aktualitet. 

Ingen er bare det du ser

Det har etterhvert blitt langt mellom de personlige innleggene i denne bloggen, og selv om det er et bevisst valg, savner jeg allikevel å kunne være mer personlig.

Slik særlig det siste året har utviklet seg, har engasjementet mitt mot mobbing eskalert ytterligere. Jeg har holdt i overkant av tyve foredrag og jeg har gitt mange intervjuer både på TV og i aviser. Mobbe-Kristin, det er meg. Utad.

I blant blir jeg gjenkjent på gaten og stadig får jeg henvendelser fra folk som trenger noen å dele sine erfaringer med. I blant kommer det også sms og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som føler de kjenner meg. I blant sier også enkelte at de synes jeg deler så mye av meg selv, og takker for rausheten. Noen opplever engasjementet mitt som masete, og andre blir matte av kraften de opplever ligger i det, og føler seg mer slitne og ubrukelige fordi jeg «får til så mye».

Helt ærlig, så er jeg sliten av det selv. Sliten, fordi jeg er så uendelig mye mer. Fordi det er bunn i meg – jeg tåler ikke alt. Fordi tiden ikke strekker til. Fordi jeg har bekymringer, sorg og mange, mange gleder som strekker seg langt utover det å få inn kronikker eller å bli sitert.

I går hadde jeg en etterlengtet kveld med 10 av de aller fineste damene jeg vet om, og som alle har en helt spesiell betydning i livet mitt. Vi koste oss med deilig mat, uante mengder vin, latter og tårer. Ei av damene sa til meg under en lang fin prat, at hun ikke kunne forstå hvor jeg hentet krefter til å arrangere en slik kveld. Når sant skal sies, skjønner jeg det ikke selv, svarte jeg – og fortalte om hvordan jeg noen timer før festen lå utslått på sofaen og fintenkte på hvordan jeg kunne komme unna med å avlyse festen, fordi jeg var sliten og fullstendig tom for ord.

Til tross for kreftene det kostet ikke å avlyse, ble det en av de viktigste kveldene i livet mitt dette året. For første gang på lenge klarte jeg å si det høyt – at jeg er sliten og at jeg trenger at noen ser bakenfor alt jeg «får til». Ingen er bare det du ser. Og jeg er fortsatt den samme.

Anbefaler forøvrig min gode venninne Live Landmarks innlegg «Motgang gjør deg sterk» - om å verdsette seg selv for den man er, ikke det man gjør.