Vi lar oss ikke oppløse

I natt ble jeg liggende å vri meg i sengen. Hodet var sprengfullt av inntrykk og hjertet i oppløsning. Jeg ble liggende å tenke på siste dagers hendelser i Oslo og på Utøya. Tankene vandret til ungdommene som overlevde. Kampen og flukten. Styrken og samholdet de makter å vise etterpå.

Før jeg sovnet en gang på morgenkvisten, la jeg merke til et spindelvev i taket – akkurat der hvor morgenlyset var i ferd med trenge seg inn. Det fikk meg til å tenke på en liten hendelse for mange år siden.

En edderkopp hadde vevet et stort nett i taket på overbygget ved inngangsdøren. Min daværende kjæreste og jeg, måtte bøye oss hver gang vi gikk inn i huset for å unngå å ødelegge det. Ingen av oss hadde noen gang før sett et så vakkert og stort spindelvev, så vi lot henne få beholde plassen. Jeg fulgte med henne i flere dager og ble vitne til hvordan hun fanget mindre insekter for så å spinne dem inn i små kokonger. På regnværsdager fremstod nettet hennes som det vakreste maleri av regnbuen.spindelvev3

En dag jeg hadde svært dårlig tid før kveldsvakt, gikk jeg rett igjennom nettet. Skrekkslagen ble jeg stående å se på hvordan de skjøre silketrådene oppløste seg i luften og hvordan edderkoppen landet på trappen. I et lite sekund klandret jeg meg selv for å ha vært uoppmerksom og opptatt i min egen verden, før jeg slo meg til ro med tanken på at det tross alt var mange andre steder hun kunne ha spunnet nettet sitt.

Noen dager senere, mens jeg ryddet på kjøkkenet, kikket jeg ut av vinduet. Der, midt på vindusruten, ser jeg en edderkopp og et nytt spindelvev. Det var som hun hadde plassert seg slik at hun kunne se rett på meg, for deretter å kunne si: “Ha! Du trodde du kunne oppløse meg og få meg til å forsvinne, du? Men her er jeg – jeg er tilbake!”.

I morges, da jeg stod opp og gikk på badet med tunge skritt, tenkte jeg på Stine Renate Haheims kloke ord i et direktesendt CNN-intervju, dagen etter massakren på Utøya. En uttalelse jeg håper for alltid blir stående som Norges svar på det meningsløse angrepet:

«If one man can create that much hate, you can only imagine how much love we as a togetherness can create».

Vi lar oss ikke oppløse. Vi er her. Sammen.