Den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar

«Når du deler i det offentlige rom legger du et slags ansvar på de som leser. Det ansvaret vil de forvalte ulikt,” sa bloggeren @Iskwew, under en diskusjon vedrørende om- og på hvilken måte man skal intervenere i sosiale medier når noen kommer med utsagn som skaper bekymring og kan tolkes i suicidal forstand.

Som aktiv og nysgjerrig deltager i sosiale medier, kommer jeg i kontakt med mange forskjellige mennesker som alle har ulike agendaer for sin tilstedeværelse – og som alle opererer med sin spesielle uttrykksform. Mange har en profesjonell tilnærming til sin tilstedeværelse, mens andre skriver åpent og personlig om fysisk og psykisk sykdom og/eller relasjonelle problemer. Personlig liker jeg mangfoldet dette representerer, og jeg frekventerer- og trives i begge leire.

Fra tid til annen kommer jeg dog over utsagn og innlegg som både opprører og bekymrer meg. Mer enn en gang har jeg kommet i sterk tvil om jeg burde forfølge den urolige magefølelsen, og forsøke å hjelpe til på et vis – eller snu ryggen til og surfe videre.

For omlag halvannet år siden fulgte jeg bloggen til et ungt menneske som skildret kampen for å leve og trangen til å dø. På et tidspunkt uttrykte vedkommende – i sin hjerteskjærende fortvilelse – ikke bare et sterkt ønske om å dø, men også planer. Da jeg kom over det som etter mitt skjønn bare kunne oppfattes som et avskjedsbrev, bestemte jeg meg for å handle, slik jeg har skrevet om i innlegget ”Om å bry seg – og bry seg om”.

Nylig var jeg tilskuer til en diskusjon om hvorvidt det var riktig – på grunnlag av sterk bekymring for om en person kom til å ta livet seg – å ringe politiet etter ikke å ha oppnådd kontakt med vedkommende (som hadde gitt uttrykk for dyp fortvilelse i et nettsamfunn). Personen som i dette tilfellet hadde ringt, opplevde i etterkant å bli beskyldt for alvorlige overtramp og krenkelse av privatlivets fred.  Personlig mener jeg at vedkommende gjorde helt rett i å ringe politiet – og at vi alle – ikke bare i henhold til loven, som sier at det er straffbart å forlate noen i livsnød om man har en reell mulighet til å hjelpe – har en moralsk plikt til å bry oss og gjøre det som er nødvendig for å redde et liv vi opplever er i fare.

I etterkant av en slik hendelse kan det være betimelig med en diskusjon om hvorvidt man kunne gjort noe annerledes, og om tiltakene som ble iverksatt stod i forhold til alvorlighetsgraden i utsagnene. Rett nok er det forskjell på å gi uttrykk for en depressiv tilstand, og komme med utsagn om at man ikke orker mer og at man har lyst til å dø, og det å si at nå går jeg og tar jeg livet mitt.

Men, kan man virkelig forutsette at folk flest oppfatter og forstår disse nyansene? Kan man forvente at folk flest har innsikt i at de som virkelig ønsker å ta livet av seg, mest sannsynlig ikke forteller det til noen –  og på den måten sørger for å lykkes med gjennomføringen?

De færreste som frekventerer sosiale medier har en faglig ballast og et klinisk blikk, som tilsier at de er kvalifiserte til å ta slike vurderinger. Dessuten vil det, etter min mening, være et urimelig stort ansvar å pålegge folk, uansett. I tillegg vil folks oppfatning av om de har en reell mulighet til å hjelpe, være fundert i deres subjektive opplevelse av situasjonen – folk vil naturlig nok handle ut i fra sine forutsetninger. Heldigvis er de fleste av oss utstyrt med en sterk ansvars- og omsorgsfølelse som tilsier at vi går langt for å redde et annet menneskes liv – også i sosiale medier.

De som velger sosiale medier som en arena for å lette på et sterkt lidelselstrykk må ta høyde for at noen vil kunne bli bekymret – og at de vil handle deretter. Man kan ikke på den ene siden velge å involvere oss som lesere, og samtidig – eller i etterkant – pålegge oss begrensninger i forhold til hvordan- og i hvilken grad vi skal få lov til å reagere. Som Iskwew sa – når du deler i det offentlige rom, så legger du et slags ansvar over på den som leser. De fleste av oss tar det ansvaret alvorlig – selv om vi forvalter det ulikt.

Det er nå en gang slik, at den som roper i sosiale medier, risikerer å få svar. Enten man vil eller ikke – og uavhengig av tema. Og slik håper jeg det forblir. Vi må aldri slutte å bry oss – og bry oss om.

Relevant saker:

Skrev självmordsbrev till 1 082 Facebook-vänner: ingen agerade

«För varje gång jag dog drog jag ner någon i mitt fall»