Barnas beste?

Inspirert og provosert av Barneombudets debatt i Dagbladet, måtte jeg for første gang skrive et debattinnlegg som følger her

Jeg ble skilt for noe over fem år siden. Barna våre var da 4.5 og 2.5 år gamle. Skjønne og veltilpassede barn på alle måter. Noe de fortsatt er – rent subjektivt selvsagt. Da vi ble skilt var delt omsorg på langt nær så «vanlig» som det er i dag. Allikevel fantes det ingen andre løsninger for oss å diskutere, enn hvordan vi best skulle kunne gjennomføre en ordning med delt samvær og omsorg. Bakgrunnen for dette opplagte alternativet er at vi begge har vært likeverdig og like my tilstede i våre barns liv fra de ble født. Selv om det var mye vi ikke var enige om på den tiden, så var vi fullstendig enige om dette.

Jeg kunne nå skrevet: og VI ønsket å være det også etter skilsmissen. Men, jeg velger å skrive det som rett er: Vi ønsket begge at BARNA våre fortsatt skulle få HA OSS fullstendig tilstede i sine liv. Før jeg skriver videre, så ønsker jeg bare å understreke at jeg absolutt er tilhenger av, og tror på at barn – som et førstevalg – bør leve med begge foreldre under samme tak – når det er mulig

Jeg, som kvinne og mor, opplevde flere kritiske uttalelser da jeg gjorde kjent at jeg ville gå for denne ordningen. Og fortsatt opplever jeg å måtte gå i diskusjoner med dels klandrende undertoner om hvorfor jeg ikke kjempet for å ha barna hos meg på heltid. Fortsatt er det uforståelig for mange hvordan jeg orker å leve med ikke å ha dem på fulltid (noe det på sett og vis også er for meg til tider) Som om dette handler bare om MINE behov?

Det kan på meg virke som det å kjempe for en alenemortilværelse, er det som i manges øyne endelig bekrefter om du er en god mor eller ikke. Lenger har vi altså ikke kommet i 2008!

Jeg mener at i den grad man kan skille på hva som er barnas beste og i dette tilfelle mitt/vårt eget beste, så har jeg ikke valgt det som opplagt er best for meg. Selvsagt skulle jeg gjerne ha vært sammen med barna mine hver eneste dag, hele året – jul, nyttår, bursdager osv. Men, jeg ikke bare tror – jeg våger å bruke ordet vet – at vår ordning med samvær annenhver uke og delt omsorg, er det beste for våre barn så langt.

Fra vi flyttet fra hverandre har vi bodd i samme skolekrets. Barna våre har to fullstendige hjem. Det er kun utetøy som flyttes mellom adressene. Barna har de samme vennene uavhengig av hvem de er hos. Vi deler opp jul og påske etter hva som gir barna de beste opplevelsene, og er begge opptatt av at tradisjoner i begge familier har prioritet. Trenger jeg barnevakt en kveld, er pappaen den første som blir spurt – og motsatt (det står i samværsavtalen vår). Begge har lov til å si nei, og begge gjør det når det er nødvendig. Vi deler på å ha med øvrig familie på opptredener, cuper etc. Vi betaler aktiviteter og klær for hvert vårt barn, og kommer det på noe ekstra så deler vi på utgiftene. Havner jeg på sykehus – noe som har skjedd ved et par anledninger – så er barna hos ham – og motsatt hvis det blir nødvendig.

Barna opplever at de er i fokus, at de blir hørt og at vi bryr oss om hvordan de har det hos den andre. De opplever også at vi bryr oss om hverandre sett ift barna (vi har på ingen måte et personlig forhold utover det som har med barna å gjøre) De vet vi har jevnlig kontakt med oppdateringer og formidling av beskjeder som er viktige for kommende uke.

De vet at de er sentrum i vårt univers.

Solskinnshistorie tenker du kanske. Ja og nei. Det er en krevende samværsform for oss voksne også. Jeg (vi) har svelget kameler store som pyramidene i Kairo, vi har kranglet, jeg har grått, jeg har savnet meg søvnløs og syk, jeg har forbannet, jeg har skammet meg og jeg har tenkt mange stygge tanker – og gjør det fra tid til annen fortsatt.

Allikevel mener jeg at jeg ikke kan gjøre hevd på å være en viktigere person i deres liv enn deres far. Som pappa er han deltagende, tilstedeværende, tålmodig, klok og trygg. Han utfordrer barna fysisk – går på ski, står på skøyter og er fotballtrener. Han stimulerer og utfordrer barna intellektuelt. Alt like viktig som at jeg leser masse med dem, får alle betroelsene, går i teater, gjør typiske jenteting, snakker om gutter, pubertet, mobbing og er håndballtrener. Jeg stimulerer og utfordrer dem intellektuelt, ikke bare emosjonelt.

Sett med mine øyne, kan jeg ikke på noe måte forstå hvordan èn av oss kunne ha vært alt dette. Om det hadde vært mulig, så kan jeg allikevel ikke forstå hvem av oss som kunne påberope seg å være den riktige til alt dette i det daglige – med unntak av annenhver helg og en overnatting i uken.

Barna våre leveres på skolen av den ene mandag morgen og hentes av den andre mandag ettermiddag. Derav ingen dramatiske og opprivende brudd. Jeg møter dem alltid opplagt og uthvilt på min hentedag – noe jeg har inntrykk av at gjelder for ham også. Jeg nyter intense, men gode dager annenhver uke. Og tør påstå at barna våre får det beste fra oss begge – under omstendighetene.

Avslutningsvis vil jeg bare nevne at vi begge står foran store utfordringer i årene fremover. Den eldste har begynt å melde behov for å være mer ett av stedene. I avtalen vår har vi begge skrevet under på at samværsdelingen skal være slik det er best for barna sett ift alder, utvikling og deres ønsker. Det gjenstår selvsagt å se om den av oss som på ett tidspunkt må gi avkall på samvær, fortsatt vil være like romslig og fleksibel.

Jeg er optimist!

3 thoughts on “Barnas beste?

  1. Så godt å se at slikt fungerer og at du ikke forsøker å «rosemale» det, men tydelig viser utfordringene. Jeg som ikke har vært like heldig og har måttet kjempe for barnet mitt, både mot en mor som da var psykisk syk og mot et barnevern som mente barn skulle være hos mor, blir veldig glad for å høre om situasjoner der foreldre kan enes om hva som er best for barnet, ikke hva som er gunstigst for foreldrene.

  2. Synes dere er veldig kloke. For meg er de uforståelig at noen mener en «god mor» er hun som krever full omsorgsrett… De fleste barn har tross alt behov for en far også.

  3. Så heldige barna deres er. Så heldig du er. Jeg var alene med mine tre i mange år, og ønsket meg mer enn noe annet en pappa i deres liv. Å få dele opp og nedturer, ansvar og gleder, lette og tunge dager med den andre forelderen….det hadde vært fint. Så – noen av oss vil veldig, veldig gjerne dele ansvaret, dessverre finnes det fedre som er så hinsides egoistiske at de faktisk overlater 100% av dette ansvaret til mammaen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s