Åpenhet – for hvem?

Som et tilsvar til J B’s kommentar (som BØR leses) i: http://gcicommunique.wordpress.com/2008/02/28/hjelp-barnet-mitt-er-pa-nett/#comment-72

Åpenhet, J B, det èr politisk korrekt – og også noe jeg er opptatt av å ha med mine små døtre. Jeg ser at dette er med på utvikle dem til reflekterte og solide mennesker. Jeg er ydmyk i forhold til at jeg får være med å forme dem til nettopp det. Og jeg blir stadig både stolt og overrasket over at jeg uten kraftanstrengelser, hver dag etter skoletid, får sms fra den eldste med spørsmål om hun får lov til å bruke pcen – og om det er greit at hun går inn på den og den nettsiden.

Tilbake til temaet ditt – åpenhet. Selv er jeg et ektefødt hippiebarn med alt hva det har innebåret gjennom oppveksten. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg jobbet med mennesker i krise og mennesker som har fått grensene sine tråkket over i ulike sammenhenger. De senere årene har jeg jobbet spesielt med barn av psykisk syke – uten at jeg på noe måte mener å ha grunnlag for å mene at du er det, J B. Dog er det noen likhetstrekk mellom deg og mine hippieforeldre – samt foreldre som av grunner de ikke selv er herre over, tråkker over et barns grenser.

De fleste definisjoner om overgrep mot barn legger vekt på at overgrepet skjer ut fra den eldres (overgripers) behov, og på bekostning av den yngres (barnets) behov. På denne måten pålegges den eldste ansvaret for handlingene, uavhengig av barnas reaksjoner, oppførsel eller handlinger (Poulsson 1992). Slik jeg tolker det vil man altså være opptatt av hvem som intellektuelt sett er den svakeste parten (dette gjelder også når det foregår grenseoverskridelser mellom to voksne). Konklusjonen blir at overgrep/grenseoveskridelser skjer når det er manglende likevekt mellom personene i handlingen. Og det er her jeg kjenner vemmelsen komme over meg. Jeg sitter ikke her og påstår at jeg vet hva som er riktig for andres barn – heller ikke ditt. Men, jeg vet mye om å være et barn som tidlig får innsyn i – samt en slags subtil deltagelse i de voksnes verden. Alt på grunnlag av en misforstått oppfatning om at åpenhet er det eneste saliggjørende og riktige.

Åpenhet for hvem – og hvorfor?

Selv opplevde jeg jeg det som krenkende og svært utrygt – dette å bli vist og forklart i detalj om temaer jeg ikke ante fantes eller ønsket å utforske. Som voksen tenker jeg at det lå en slags rettferdiggjøring over egen livsstil og valg i de handlingene. I tillegg tror jeg oppriktig på at det ikke var vondt ment. Allikevel så følte jeg både som barn – og senere som voksen, at jeg ble påtvunget en innsikt og kunnskap jeg ikke ønsket å ha, og som jeg heller ikke visste hva jeg skulle bruke til. Selvsagt protesterte jeg ikke heller, for jeg trodde at dette var det “normale”. Dvs . intuisjonen min sa alltid noe annet, men som barn har man nødvendigvis ikke ordene for den sjette sansen.

I vennegjengen fikk jeg masse kred for å ha den kuleste og peneste moren som man kunne snakke med om alt. Innvendig skjemtes jeg ofte, og fryktet i blant at disse temaene skulle komme opp når jeg hadde venner på besøk. Selvsagt skjønner jeg i dag at de var drevet av en normal barnlig nysgjerrighet – og at det hele hadde et eksotisk preg muligens. Men, dog – for meg var det like fullt, og uten at jeg på noe tidspunkt kunne tilkjennegi det, ofte forbundet med usikkerhet og flauhet. Selv om jeg utad bare var stolt over den kule moren min som vennene oppfattet mer som venninne enn mor. Og faren min som i gode perioder fremstod som tøff og annerledes, med sin ring i øret og svære stereoanlegg. Det skal også nevnes at jeg mer enn gjerne briljerte med min kunnskap for å styrke min posisjon.

Når alt dette er sagt; jeg er overhodet ikke å betrakte som et offer i noen forstand. Men, jeg er blant dem som velmenende nok, har opplevd å få grensene sine tråkket over altfor tidlig – ved å bli dyttet inn i de voksnes verden på premisser som ikke alltid var mine egne. Dette har selvsagt hatt konsekvenser for meg i forhold til hvordan og hva jeg har tenkt om sex, nærhet og tabuer – og det har gitt meg utfordringer jeg gjerne skulle ha vært spart for. Hovedpoenget mitt er; at åpenhet – ja, det er riktig og bra. Men informasjonen må være tilpasset og i takt med barnets utvikling og modenhet. Noe som utelukkende er den voksnes ansvar. Hvilke forutsetniger hadde DITT barn, J B, for å protestere mot informasjonen hun ble gitt?

Sett også fra et profesjonelt ståsted etter mange år med klinisk erfaring på området, så er min påstand at: Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.

Advertisements

3 thoughts on “Åpenhet – for hvem?

  1. Jeg er så enig med deg!!

    Fint det du avsluttet med også foressten:
    (Quoter deg): «Barn har krav på tilpasset informasjon, beskyttelse og visshet om de får være nettopp barn – med alt hva det innebærer av uskyld, EGNE oppdagelser og naivitet.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s