Svingdør

I dag er jeg lettere forvirret. Ja, det stemmer. Mer enn før. Grunnene er flere enn jeg kan nevne her. Men det ser ut til at jeg til stadighet møter meg selv i døren på flere arenaer for tiden. Det begynner å minne mistenkelig om en slags svingdør som har hengt seg opp – og hvor noen gående bak meg plutselig og uten at jeg vet det, trykker på handicapknappen slik at den plutselig går saaaaakte. Med det resultat at jeg ender opp med å få den midt i fjeset. Dette skjer selvsagt akkurat i dèt jeg er i ferd med å finne rytmen og gjør meg klar til å hoppe av i fart.

I lang tid har jeg gått med tanker om å skifte jobb. Det har vært en lang prosess det å bestemme seg for å gjøre noe aktivt i forhold til det. En sorgprosess nærmest. Jeg er nemlig priviligert som har en jobb som utfordrer meg både mentalt og fysisk, som er meningsfull, spennende og viktig. Allikevel ble det klart i vinter at det ikke var/er så mye mer for meg å hente rent karrieremessig på dette stedet. Det vil si, jeg kan fortsette som nå så lenge jeg ønsker. Jeg føler meg absolutt verdsatt og jeg har gjennom alle år vært tilgodesett med stort ansvar, spennende oppgaver og stor gjennomslagskraft.

Allikevel – jeg jobber hardt for lønnen min, og begynner å kjenne at jeg trenger mer enn et vennlig klapp på skulderen som takk for god innsats. Jeg er nysgjerrig, vitebegjærlig og kreativ. Jeg trenger næring! Derfor har jeg våget å tenke meg over i andre bransjer. Vel, mer enn tenkt egentlig. Jeg har søkt meg over i andre bransjer – med god respons så langt. Så for å være ryddig i forhold til en arbeidsgiver jeg føler sterk lojalitet i forhold til, tok jeg derfor en prat med to av mine overordnede om dette i dag. Responsen ble som jeg både håpet og fryktet. Jeg ble tatt dønn seriøst – og spørsmålet om hva som skal til for å få meg til å bli værende, kom både overraskende og umiddelbart. Plutselig fantes det vilje og ønske om å se på betingelser og muligheter for kompetanseheving (uten lovnader selvsagt). Jeg fikk til og med med et humoristisk tonefall, beskjed om at jeg ikke fikk lov å slutte og at jeg skulle ta det som en kompliment.

Nok om det. Poenget er – jeg har mobilisert max over tid for å ta avgjørelsen om å gå videre. Endelig er jeg tøff nok og endelig hadde jeg kommet over den forsmederlige følelsen jeg gikk med i ukesvis – om at ingen er uerstattelige osv. I det jeg var på full fart videre, og i ferd med å komme meg ut av svingdøren – så trykket nok en gang noen overraskende på knappen og nååååå gååååår deeeeeet igjeeeeeen saaaaaaaaakte.

Hva skjedde med uttrykket: Når èn dør lukkes, så åpnes en annen?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s