Med hodet under armen og beinet i bind…

For halvannen uke siden hadde jeg en svært vellykket og artig venninnehelg i København – en tur med litt mer kompliserte følger enn ønskelig. En tur som fortsatt kjennes.

I en leid og ekslusiv leilighet sentralt i byen, følte vi oss riktig så hippe, unge og urbane på tur. Gjennomsnittsalderen nevnes ikke, men alle fire er vi helsearbeidere med høyere utdanning – og alle fire liker vi å tro at vi kan vårt fag – og vel så det. (Yeah, right)

Vel – vanen tro starter helgen med deilig mat, jenteskravlings, godt drikke, sminking, byttelåning av accessorier, fnisete betroelser og mer alvorlig diskusjoner. Formen ble raskt stigende – hvertfall for undertegnede, som både hadde sovet og spist svært lite det foregående døgnet.  I anledning turen hadde jeg dessuten kjøpt meg et par sexy Lolita-aktige sko, som jeg gledet meg til å entre byen med første kvelden. Hvilket jeg gjorde – om enn ikke like elegant som planlagt.

På vei ut døren etter et intensivt jentevorspiel – pyntet, fin – og klar for å slå løs alle krøllene, feilberegner jeg det siste trappetrinnet (det jeg trodde var der). Noe som medfører at Lolita-skoene får et meget brutalt møte med gulvet. Noe som igjen medfører tidenes overtråkk, da den ene hælen sklir litt i sammenstøtet. I løpet av noen nanosekunder var jeg derimot på bena igjen – dog nokså skjelven i knærne. De andre jentene spør om det går bra og om jeg vil klare å gå videre. «Selvsagt», svarer jeg – vel vitende om at det som regel går seg litt til, bare man ikke lar benet stivne. Vi gjør byen som planlagt – på litt ymse steder riktignok, og får rikelig med oppmerksomhet og nok drikke (mulig jeg drakk litt ekstra for å glemme).

Tilbake i leiligheten litt utpå natten, er det såvidt jeg får av meg den ene skoen da benet har vokst til noe bort i mot dobbelt størrelse. Hun jeg deler rom med denne helgen, spøker med at jeg sikkert har brukket et ben eller to og insisterer på at jeg skal ligge med en stor pute under bena for sikkerhetsskyld (som om det skulle hjelpe dersom det var brudd?!). Noe jeg selvsagt etterkommer – og hun senere angrer på, da det medfører ryggleie og følgelig snorking.

Resten av helgen i kortversjon: Lørdag: Shopping i langsomt tempo grunnet halting og trang hjelm. Mer drikke, deilig mat i øsende regn i Nyhavn. Nytt vorspiel (med det nå blålilla benet høyt når jeg eller en av de andre husker det) og besøk på artige og eksklusive utesteder (noe som er verdt et blogginnlegg i seg selv egentlig). Søndag: Langsom shopping på Kastrup grunnet hoven og blå fot. Hentes på flytoget heldigvis.

Den videre kortversjonen av uken som følger er: Vel hjemme søndag kveld vurderer jeg et lite øyeblikk å dra på legevakten. Grunnet flyavgang til Praha mandag morgen, og en liten følelse av at benet er i bedring, så dropper jeg det. Derimot skeier jeg ut med å kjøpe en støttebandasje på vei til Gardermoen. Videre følger herlige dager i Praha, som virkelig er en fantastisk by. Mesteparten av tiden i slow motion til meg å være – grunnet det tidligere omtalte benet. Grådig som jeg er hva gode opplevelser angår, så blir ikke hvile og slikt prioritert nevneverdig. Tilbake på rommet om kveldene ser prinsessene mine rystet på benet og trygler nærmest om at jeg skal oppsøke lege så fort vi kommer hjem fredag – en uke etter overtråkket med Lolita-skoene. Etter massiv bearbeiding av flere personer, bestiller jeg legetime og tropper motvillig opp fredag etter landing. Motargumentene mine er at jeg vet at det ikke er noe å gjøre noe med, at jeg vet at legen vil si «sånn og slik», at det er misbruk av hans tid osv.

Men jeg lar meg altså overtale, og må lett rødmende fortelle ham hvordan det har seg at benet ser ut som det gjør og hvorfor jeg ikke har kommet før. Deretter følger en grundig undersøkelse av benet og noe som kan minne om kjeft, da han etterhvert konkluderer med at jeg nok har revet over en sene i foten – og at en del av ubehaget mitt nå kunne ha vært unngått. «Stikkordet er: ICE», sier han, og spør om det ikke stemmer at jeg har helsefaglig utdannelse og jobber på sykehus. Beskjemmet legger jeg meg flat og forteller at vi har vært fire helseutdannede på tur, og at jeg sågar har avlagt eksamen i førstehjelp (10 studiepoeng) en gang i tiden. Men at ingen av oss tenkte på annen type ICE enn den vi hadde til drinkene i fryseren.

Så her sitter jeg i solen med benet høyt og omsider komprimert. Med henvisning til fysioterapi liggende på bordet og utsikter til uker med sykemelding. Med en visshet om at jeg aldri kommer til å glemme ICE (ei heller is til drinker) – og at det er lenge til jeg får på meg sexy sko på begge føtter igjen…

*ICE står for: Ice (nedkjøling), Compression (kompresjon) og Elevasjon (ha foten høyt)

Advertisements

One thought on “Med hodet under armen og beinet i bind…

  1. Tilbaketråkk: Janteloven og jeg « A curly life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s