Mamma Mia, så heldig jeg er!

Solbrun og varm ligger jeg her henslengt på sofaen og hører på ABBA. Merkelig hvordan jeg alltid blir både sentimental og forventningsfull når ferien går mot slutten, slik som nå. Jeg kjenner på en inderlig trang til å ta vare på øyeblikk som har vært de siste tre ukene. Fantastiske uker preget av nærhet og god tid til dem og det som betyr mest.

Hodet er fullt av vakre bilder fra Brevik, København og Praha. Hjertet er fyllt til randen med takknemlighet over alt jeg er heldig å få oppleve sammen med mine. Hele meg er fyllt med glede og stolthet over at minimenneskene mine – så langt i livet – og nokså verdensvante etterhvert – ferdes rundt med åpne sinn og stor nysgjerrighet når det gjelder å forstå verdens kulturer i en større sammenheng. Jeg fryder meg over god tid til de virkelig gode samtalene, de geniale spørsmålene, Rap på full guffe i bilen, solvarm barnehud tett inntil meg, betroelsene og latteren.

Om et par dager innhentes vi hverdagen igjen, og to svært hektiske uker venter oss før skolestart. Jentene og jeg skal være statister i en stor utendørs teateroppsetning i Lier. Sankt Hallvard-spillet (www.sankthallvard.no). Jeg skal til og med ha et par replikker, og kaste meg hulkende rundt føttene på selveste Per Frisch, mens jeg roper ut min fortvilelse når det går opp for meg at jeg har mistet min mann i viking. Dessuten skal Nils Ole Oftebro klå litt på meg. Vel, nok om det. Grunnet disse hektiske ukene vi har foran oss med prøver hver dag, bestemte vi oss for å avslutte en herlig ferie med en skikkelig jentekveld. Den endte på kino og filmen Mamma Mia. Og jeg fikk nok et nydelig minne å gjemme i hjertet mitt..

Filmen i seg selv var en helt fantastisk opplevelse for meg som er født på 70-tallet. Over en periode jeg tror varte i flere år, elsket jeg å leke Anni-Frid og Agnetha med mine venninner (jeg tror det fortsatt finnes både bilder og kassettopptak fra den tiden). Ungene hadde skyhøye forventninger og begge hadde pyntet seg i anledningen første «voksenfilm». Den eldste med litt maskara og parfyme, og den minste med prinsessetiara og hjerteøredobber kjøpt i Praha. Det er ingen overdrivelse å si at vi alle tre satt som fjetret – og at vi tidvis var blant dem som sang med.

Under en av de vakreste og mest gripende scenene i filmen, hvor Pierce og Meryl synger «The winner takes it all», renner det bokstavelig talt over for oss alle tre. Jeg titter skrått bort på jentene mine, og ser den eldste kjempe urutinert og forgjeves mot maskara under øynene (hun forsøkte virkelig å skjule det), mens hun brydd sier: «Det går bra, mamma». Jeg ser også et minimenneske med tiara og popcorn som lar tårene strømme nedover kinnet, mens hun kryper inn i armekroken min, småhikster og holder meg i hånden. De store småjentene er plutselig ikke så store allikevel, og jeg trenger ikke gjøre noen forsøk på å skjule mine tårer i jentefelleskapet vårt.

Vel hjemme på sofaen i feriehuset, kjenner jeg overskuddet etter en herlig sommer strømme innover meg. Jeg kjenner et deilig sug i magen og forventninger til en høst jeg ikke vet hva vil bringe. Det jeg derimot vet, er at høsten er min blomstringstid – og at nye, gode ting vil skje. Deilige ting.

Inspirert av sommerens opplevelser, varmen og filmen – føler jeg akkurat nå for å synge høyt, danse på bordet, hoppe i sengen og kline i timevis!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s