Farlige tyver og tålmodighetskrem

Jeg har hatt noen slitsomme dager denne uken,  og må innrømme at humøret ikke har vært helt på topp. Noen ganger er det vanskelig å huske på det kinesiske ordtaket: «Lykken består av å gjøre sine gleder enkle». Jeg har ikke vært flink nok til det de siste dagene. Egentlig er jeg på vei i seng når dette skrives, men for å være helt sikker på at jeg ikke glemmer denne kvelden, så skriver jeg noen ord allikevel.

Prinsesseukene er intense og gode på sin helt spesielle måte. Jeg nyter hvert minutt jeg har sammen med jentene mine, og jeg er ydmyk i forhold til deres uforbeholdene kjærlighet og tillit meg – uansett dagsform.

Etter en hektisk dagvakt bærer det i ettermiddag kjapt hjemom for å hive i den yngste en youghurt før fotballkamp. Mini-me jobber og løper som en heltinne under hele kampen. Tross humøret mitt, tar jeg meg selv i å kjenne at jeg er minst like engasjert som de andre på sidelinjen. Jeg myser mot den skarpe høstsolen og kjenner at jeg gradvis slapper mer av. Jeg roper og heier slik mødre skal. (For spesielt interesserte så kan jeg nevne at kampen endte 2-2, og var sesongens siste).

Vel hjemme igjen, spiser vi deilig pastamiddag og snakker om dagens hendelser over middagsbordet. Jentene har begge hatt en super dag, og snakker i munnen på hverandre slik bare Snipp og Snapp kan.

Etter middag går jeg opp i andre etasje under dekke av å skulle  «å ordne ting». Et skalkeskjul jeg ikke regnet med skulle bli oppdaget med det første. Derfor slenger jeg meg som planlagt litt på sengen for å sortere noen krøllete tanker. I det fjerne hører jeg en fornøyd eldsteprinsesse kvitre over cden hun ble overrasket med etter middag. Like etterpå går soveromsdøren min opp. Mini-me kryper opp i sengen min og legger seg inntil meg, mens hun stryker på meg, og bemerker at rumpa mi har blitt så liten og fin i det siste («hvertfall i forhold til det den var», legger hun til).

Vi ligger slik en stund og prater om alt og ingenting, og plutselig sier hun spontant at: «Jeg er den heldigste i hele verden jeg, Mamma – som har deg som mor og pappa som pappa. Selv om dere ikke kunne være kjærester, så er dere friske og snille» Hun fortsetter å snakke om det å være glad i, og på sedvanlig vis tullemåler vi hvem som elsker den andre høyest. Jeg prøver meg på en variasjon av at mødre elsker sterkest og mest, nettopp fordi vi er mødre – og at det er noe man ikke kan forstå før man blir mor selv. Hun ligger og ser på meg. Lener hodet sitt litt bakover, som for å kunne betrakte meg litt på avstand. Så sier hun:

«Jeg elsker deg så mye at….eller nei.. jeg tror ikke jeg kunne slått opp med J (kjæresten) for din skyld. Men, Mamma – jeg lover at jeg ville ha sparket en sinna og farlig tyv midt i tissen for din skyld! Så høyt elsker jeg deg nemlig».

Jeg ler godt og høyt, og kjenner dypt inne i hjerteroten min hvor inderlig og uforbeholdent hun mener det hun sa.

Vi ligger slik og prater en god stund, og det går opp for meg at dette er noe vi gjør altfor sjelden. Som jeg savner disse stundene og denne helt spesielle nærheten…

Det å ligge slik, bringer tydeligvis mange minner tilbake for Mini-me. Hun ber meg finne på en historie slik jeg pleide å gjøre før – etter hennes valg av tema. Sliten som jeg er (men uten å nevne det for henne), lanserer jeg et forslag om at vi kan gjøre det annerledes i dag – og at hun kan finne på en historie til meg. Hun stråler over forslaget og ber meg velge tema. Jeg later som jeg tenker meg litt om, og ber om å få en historie om et barn som er veldig glad i mammaen sin.

Mini-me tar sporenstreks ufordringen, og jeg får en lang historie om en jente som heter Lisa. Hun er så glad i mammaen sin at hun ikke tør å gå i fra henne. Faktisk er Lisa så glad i mammaen at hun til og med må være med henne på do noen ganger. Underveis i historien kommer det frem at grunnen til at Lisa passer så godt på mammaen sin, er at det egentlig er mammaen som er redd og ikke klarer seg uten Lisa. Lisa føler at hun MÅ passe på moren hele tiden. Lisa blir mobbet på skolen, men klarer seg fordi hun er flink i matte. Faktisk er hun så flink i matte at folk må Google for å kunne løse mattestykkene hun skriver med kritt i skolegården. Etterhvert, når folk på skolen skjønner hvor flink hun er, så hopper hun over 5. og 6.klasse og begynner rett i 7.klasse. I 7.klasse kommer Lisa på et kjempestort regnestykke som bare hun har klart å regne ut svaret på. Dette gjør henne kjempepopulær overalt og hun blir superkjendis.

Da historien kommer så langt, stopper jeg henne for å spørre om hun ikke lenger husker hva historien skulle handle om. Mini-me klarer ikke å skjule at hun blir irritert over denne avbrytelsen, og sier det geniale med en meget oppgitt mine:

«Det er jeg som lager historien, og selvsagt har jeg ikke glemt temaet. Du får heretter se å smøre deg med tålmodighetskrem, mamma, når det er jeg som forteller.«

Herlige lille Mini, som avslutter historien med at Lisa etterhvert blir veldig sinna på moren som vil holde henne hjemme hele tiden, og at moren er den eneste som ikke skjønner at Lisa er et spesielt barn. Men når Lisa blir større blir de venner igjen, for hun elsker jo moren sin selv om hun ikke kan være hjemme hos henne hele tiden.

Mini-me sier, før vi henter en gammel sangbok, at hun er glad for at jeg er en mamma som forstår at hun må være sammen med vennene sine og at hun får spille fotball.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s