Dagen derpå og døden nær

Det kjennes i hvert fall slik ut akkurat nå.

Klokken er 14.40, og siste deltager fra gårsdagens fest dro akkurat. Etter å ha vasket og ryddet hus i mer enn to timer – med flere innlagte pauser – så har jeg tatt med meg Cola og laptop opp i sengen (som jeg endelig har fått for meg selv igjen). Her ligger jeg med krøllene til værs, småshaky på hånden, hjertebank og telefonen på lydløs. Den har allerede ringt flere ganger i dag, og en haug av meldinger har tikket inn. Det er bare så vidt jeg har turd å kikke på den. Utrolig hvordan den lille saken fortoner seg som et svært monster på dager som dette.

Egentlig har jeg lyst til å le høyt. Men av en eller annen grunn virker det ganske uaktuelt å påføre seg selv høye lyder akkurat nå. Så jeg ligger heller og smiler (inni meg vel og merke, for hjelmen er nemlig for trang til at munnvikene kan strekkes), mens jeg tenker på gårsdagens fest. 20 mennesker som spiste tapas, drakk (hva drakk vi ikke?) og skravlet (herunder jugde og skrøyt). Etterhvert ble stuen gjort om til dansegulv (noe jeg fra sikre kilder har hørt at naboen ikke ble så glad for) – og de fleste av oss gikk over til å danse og drikke (noe gulvene bar tydelige preg av i dag).

Festen inneholdt ellers alt en god fest skal inneholde; intime betroelser, klining (av en eller annen grunn blir vi damene veldig glade i å kysse på HVERANDRE), tafsing (herunder måling av bryster – by touching), latterkramper og gråting (fordi enkelte – menn selvsagt – lover mer enn de holder). Og fordi naboen (visstnok) fortsatte å mislike dansegulvet og DJ-virksomheten i stua mi, så forsvant vi ned i kjellerstua og sang Singstar frem til kl.05 i morges.

Det vil si, vertinnen sluttet å synge rundt kl.05 (noe flere med meg  nok var glade for). Hvor lenge de 10 som var igjen holdt på, vites ikke (ikke av dem selv engang visstnok). Jeg tuslet opp i sengen min og besvimte (etter å ha kledd av meg alt – utrolig nok) antageligvis etter 5 sekunder.. Noe som ikke skulle vare lenge (heldigvis?). Først kom én venninne, kledde av seg og la seg med største selvfølgelighet under dyna mi (hun bor ca 50 m oppi gaten). Jeg våknet av at hun bemerket at jeg var så kald på rumpa. Etter noen minutter kommer kamerat nr.1 (han er virkelig nr.1 på alle måter) og legger seg i fotenden av sengen fordi han ikke finner rommet han skal ligge på (som han har ligget på mange ganger før). Han lå slik en god stund, mens han pratet med venninnen min, og mens han….. (kan ikke (be)skrives). Etterhver bestemte han seg for å finne det andre rommet allikevel.

Jeg sovnet litt igjen, og plutselig kom en venninne til og bumpet ned i midten av sengen (med et pledd rundt seg). Hun proklamerte at hun frøs så sinnsykt og ville ha litt varme av oss. Jeg sovnet raskt igjen (men rakk å tenke at vi måtte være litt av et syn), og fikk endelig sovet mer enn 15 minutter uavbrutt (kanskje det ble 20 denne gangen). Dermed kom kamerat nr.2, (som jeg trodde hadde dratt hjem for mange timer siden – og som burde ha gjort det) og dultet borti meg, mens han ba meg lage plass til ham på kanten – fordi han ikke fant skoene sine (som om det skulle gå utover meg?). Jeg tror jeg fikk snøftet frem at han burde lete i kjelleren, før jeg bokstavelig talt gav ham en (is)kald skulder – eller var det rumpe? (De to andre tuppene hadde selvsagt beslaglagt mesteparten av dynene). Flinke kamerat nr.2 gjorde som han fikk beskjed om, og gikk og la seg i kjelleren (og stod ikke opp før kl.13 i dag).

Jeg sovnet atter igjen. For så å våkne etter noe mer enn 20 minutter (stadig lengre søvnintervaller). Denne gangen med krampe i rockeleggen. I det jeg reiste meg for å tøye den ut, kom kvalmen over meg (som kjerringa på julekvelden) og jeg måtte løpe på do (hvor en av kattene var innesperret). Der ble jeg lenge og vel, før jeg sovnet igjen og sov i hele 2. 5 timer.

Og nå ligger jeg altså her og lurer på om jeg skal sove eller stå opp. Faktisk føler jeg meg litt bedre (når jeg sitter helt rolig uten å blunke) – og spesielt etter at isbilen har sluttet å ringe (hvem i helvete kom på at lørdag er dagen de skal kjøre i mitt tettbebygde strøk og selge drittis?).

Ny fest og spennende ting venter i kveld (også). Jeg tror jeg like gjerne kan komme meg opp, ta en lang dusj og blande meg en ny (grøss) drink.

Noen som har en større hjelm å låne bort?

(Om du har en, så vær vennlig ikke å rope det ut høyt. Det holder å hviske)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s