Misunnelse og et åpent sinn

open-mind

Jeg har alltid trivdes best med mennesker som skiller seg ut i mengden, de som nekter å være grå mus og la seg styre av hva alle andre mener. Det er utrolig givende med mennesker som er uforutsigbare i tankesett og handlemåte, de som kommer med de rareste utsagn og de sprøeste idéer. Jeg ler hjertelig med dem – kanskje nettopp fordi; på seg selv kjenner man faktisk andre.

Innerst i et hvert originalt hjerte, ligger det noe alvor. Det kan være evnen til å glede andre som trenger det, å gjøre noe godt for noen som trenger det, å formidle et budskap som trengs å høres. Å glede seg på noens vegne. Menneskelighet. Det ligger menneskelighet der inne. Slike mennesker burde være en inspirasjon for alle til ikke å gå i andres fotspor, ikke kopiere de nærmeste, å tørre tenke og handle originalt, å finne styrke til å være seg selv. Å være bra nok som seg selv.

Allikevel – selv om mange av oss tenker slik, og kan hende også er slik – orginale og bra nok som oss selv, så kan det by på visse utfordringer å være en av disse. Mulig dette av enkelte kan oppfattes som å banne i kirken, men misunnelsen er nærmere enn man tror. Og sterkere enn man kanskje vil innrømme. Det har jeg nylig fått erfare.

Misunnelsen jeg selv nylig opplevde fra en venn, er av den typen som oppstår når andre mennesker (meg, i dette tilfellet) lykkes i noe man selv ikke får til – eller ikke får oppleve i sitt eget liv . Denne vonde følelsen blir således en påminnelse om ens egen utilstrekkelighet – og er en gave for dem som kan bruke den. Mindre bevisste mennesker vender den vonde følelsen utover mot verden og reduserer således den andres glede som et middel for å gjøre avstanden mellom seg selv og den andre så liten som mulig. Derav dempes også den vonde følelsen. En relativt kjent og normalpsykologisk reaksjon.

Selv er jeg ikke blant dem som tør påstå at jeg ikke innimellom kan kjenne på et snev av misunnelse. Derimot tror jeg på at det finnes en reaksjon som er uendelig mye mer hensiktsmessig enn å projisere sin egen følelse av utilstrekkelig over på andre. Jeg kan nemlig velge å stanse opp, skamme meg litt og vedkjenne meg misunnelsen. Da innrømmer jeg samtidig at ja, det er viktig for meg å være modig, klok og vakker. Ok. Hvordan skal jeg bli det? Ikke godt å si, og det er heller ikke det viktige her. Poenget er at dette er livsnavigasjon med misunnelse som kompass.

Nå er det slett ikke sikkert at mot, klokskap og skjønnhet er nøkkelen til et lykkelig liv. Men jeg har i alle fall gitt meg selv muligheten til å søke mot drømmen. Litt ubehagelig er det selvsagt, men jeg erkjenner misunnelsen – som kan være vond enten man flykter fra den eller ser den i hvitøyet.

For meg er det er graden av bevissthet, et åpent sinn og tilstedeværelse som driver menneskets utvikling. En utvikling man selv er ansvarlig for – og som man skal unne andre.

BTW:

fuck-janteloven

Advertisements

One thought on “Misunnelse og et åpent sinn

  1. Tilbaketråkk: #Us now? « A curly life

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s