«Det skal klaske litt….»

klaske

Småfrosne, men høye etter å ha sett Max Manus, ankom vi den lille sjarmerende restauranten på Oslos vestkant. Det hele starter allerede mens jeg prøver å bestemme meg for om jeg skal ha hot kylling eller asiatisk grønnsaksbiff.

Hun: «Jeg har to elskere jeg nå! Sexologen min – hun som heter **** og holder til ******,  sier det er riktig at jeg går til dette skrittet nå, og at jeg har all rett til å prioritere meg selv etter alt jeg har vært igjennom»

(Venninnen mumler noe jeg ikke kan høre)

Hun: «Og du, angående julen, så skal du selvsagt ikke sitte alene med alle dine bekymringer og ditt eget helvete. Du skal selvsagt komme til oss. Her står døren alltid åpen, bortsett fra for slike idioter som eksen din. Han kan bare prøve seg. Du vet hva jeg er i stand til, du! Vi har mer enn nok av mat, og jeg forventer at du kommer. Skal vi forresten dele en dessert? Nei, vi tar hver vår + en vanlig kaffe.»

(Venninnen sier at hun egentlig er ganske mett, men takker for omtanken og forsøker å si at hun skal tenke på det med julen, men blir avbrutt)

Hun: » Jeg skal virkelig fortelle ****** (navnet på barnebarnet) hvordan det hele er, jeg. At det er bestefar sin skyld at det ble slik, og at det er fordi han ikke vil kjæresten min lengre. Det er klart han må få vite at jeg ikke har noe med dette bruddet å gjøre. Han er tross alt 5 år, og forstår mye nå. Dessuten, er det ikke rart du, at *** (navnet på eksmannen) bare for ett år siden, sa til meg sent en kveld, at det er bra barnevernet kom til den konklusjonen de gjorde – for vi to sammen kan tilby ****** (barnebarnet) alt. Som han sa: Vi lever i stabilt parforhold, har et godt forhold og er trygge på oss selv og hverandre. Tenk du, det sa han – i våres var det faktisk. Og da visste ikke jeg at han allerede da hadde møtt opp til flere andre og egentlig var på vei bort fra meg. Tenk at det går an å være så falsk?! Nei, han skal jammen få smake sin egen medisin fremover. Haha – kanskje han burde slutte på Viagra? Jeg sa det til ham her for noen dager siden; at han bare kunne glemme å feire jul sammen med oss andre. Og at det var på bakgrunn av hans egne valg. Han mente vi måtte tenke på ****** og legge våre egne følelser tilside den ene kvelden. Hørt for noe tull? Nei, jeg lot ham tro at han ikke var velkommen i noen dager, men nå har jeg sagt han komme. Men han får ikke ligge over. Selvsagt ikke. Vet du forresten hva? Jeg har sluttet på medisinene mine, legen min likte det ikke helt, men nå kjenner jeg at jeg lever i det minste.»

(Venninnen forsøker å komme med et innspill om at det alltid er lurt å konsultere lege når det gjelder å seponere så viktige medisiner, men blir igjen avbrutt)

Hun: «Og, du – angående medisiner. Vet du, datteren min – hun ruser seg lite nå, og tar medisinene sine som hun skal. Det er en stor lettelse for oss, som tross alt har måttet ta over sønnen hennes. Det er jo begrenset hva jeg orker å gjøre for henne nå etter alt jeg har gjort for henne. Og vet du, hun var jo innlagt på **** (navnet på psykiatrisk sykehus), og der gjorde de en så elendig jobb. Tenk at de bare lot henne ligge der inne på rommet sitt hele tiden, mens de egentlig burde ha bygget opp selvtilliten hennes? Nehei.. Norsk helsevesen altså. Men jeg har sagt det til dem jeg, at jeg er villig til å gå til pressen om så er. Det er da virkelig ikke noe behandling. Og tenk på oss pårørende? Enda godt hun kom til den avdelingen hvor de er spesialister på rus og selvskading, selv om hun kanskje er bipolar. Hun er jo for gammel til barne- og ungdomspsykiatrien. Tror forresten hun bare røyker hasj nå. Det var jo hasjen vet du, som startet det hele. Nei, det spørs om hun noensinne kommer til å klare seg alene igjen. Nå er det forresten lenge siden vi skålet! Skåååål!»

(Venninnen sier det er godt at det går bedre med datteren og at hun håper at hun vil klare å ta kloke valg og litt ansvar selv fremover)

På dette tidspunktet har maten blitt servert og  jeg kan knapt høre mine egne tanker. Langt mindre kan jeg snakke om eller fordøye inntrykkene fra filmen. Jeg blir sittende å måpe (antageligvis med munnen halvveis oppe hele tiden) og vi tenker begge to at hun minner om «Skravlekjerringa fra Fredrikstad» i VG-reklamen – bare i Frogner(fitte)-utgaven.

Min middagspartner jobber innen PR og kommunikasjon, og jeg som kjent for mange, innen psykiatrien. Således har vi ofte ulike innfallsvinkler i mange diskusjoner. Men, det vi har til felles er fascinasjonen for mennesker – og kommunikasjon. Vi har gjennom årene hatt mange livlige diskusjoner om redaktøransvar og om å beskytte mennesker mot seg selv (jfr Sven O.Høiby feks). Men under denne middagen enes vi tvert om at dette er på grensen til hva som er akseptabel oppførsel. For det ene – vi føler oss faktisk innvadert. For det andre –  flere enn de nevnte menneskene utlevert, i et ikke folketomt lokale. Mens vi diskuterer dette, fortsetter «Hun» utleveringen av eksmannen på et svært detaljert og nedlatende vis.

Jeg, som ellers er både tolerant og sindig, kjenner meg svært provosert. Mens jeg sluker maten jeg ellers nyter, varsler jeg selskapet mitt om at jeg ikke kan gå derfra uten å foreta meg noe. I det jeg betaler regningen og forbereder meg på en tur bortom bordet deres, kommer det som får meg til å sette Sprite Zeroen i vranga, og storme harkende ut av restauranten i en blanding av latter, vrede og vantro:

Hun: «Jasså, så du har en elsker du også? Sannelig på tide at du får deg noe du også. Håper han vet å ta deg skikkelig. Vet du, det er så deilig nå som jeg har disse elskerene. **** (navnet på eksmannen) var jo ikke sånn vet du. Jeg kjente ham jo knapt når han var inni meg! Den burde vært lagt i støpeformen og retta ut, haha! Nei, det må være god størrelse på utstyret skal det være noen hensikt i å ha seg heretter. Det skal helst klaske litt…»

Jeg har tenkte mye på episoden i etterkant – og selvsagt er den pyntet noe på. En del er sågar utelatt av hensyn til vedkommendes eget beste. Men historien slipper meg ikke, og jeg blir sittende igjen med fire spørsmål:

– Hva ville du ha gjort?

– Hva burde jeg ha gjort?

– Bør man foreta seg noe som helst i en slik situasjon?

– Hvordan forholder vi oss til mennesker som utleverer seg og sine på nett?

Advertisements

3 thoughts on “«Det skal klaske litt….»

  1. Jeg måper egentlig ganske mye selv.

    Aner ikke hva jeg hadde gjort om jeg hadde hørt det der. jeg hadde nok ikke gjort så mye annet enn å mumle: er hun gærn..?! Så frekk..!

    På en annen side, jeg tenker også at jeg ikke skal skrive mer på nett..*ler nervøst*

  2. Det er nettopp det, de fleste av oss hadde ikke gjort noe… Jeg gjorde jo heller ikke det. Selv om jeg på ingen måte synes det er akseptabelt å sitte på en restaurant å lufte så intime og familiære saker høylydt, mens andre forsøker å spise.

    På en måte er det litt skremmende at de fleste av oss vanligvis ikke lar oss affisere. Og at ingen av oss bryr oss om at andre skjemmer seg (og hele slekta for den del) ut. Det er ikke vårt ansvar liksom… Og på den måten slipper vi ubehaget som følger med.

    – Jeg sa i fra til en dame i en klesbutikk en gang. Hun gikk rundt og snakket høylydt i telefonen med datteren sin, og instruerte henne i hvordan hun skulle lure seg unna barnevernet, hva hun skulle si om hvem osv. Barnets navn + andre personers navn ble nevnt flere ganger. Jeg sier ikke at det skyldes annet en ubetenksomhet, men jeg synes dog vi alle har et ansvar for hvordan vi opptrer ute i det offentlige rom. Og jeg er erkjenner at ganske mange ikke er seg dette ansvaret bevisst.

  3. Jeg er helt enig med deg. men grunnen til at man ikke sier fra er vel for mange også at man føler ikke det er på sin plass å gå frem til en helt fremmed menneske å si noe slikt. Men vettu, man skulle bare gjort det. sagt noe, skapt en tanke for mennesker som ikke «tenker»..
    Jeg syns jo, som flere andre sikkert, at å ha en sånn samtale OVERHODE blandt folk er helt på tyttebærtur.. Akkurat som samtaleemnet i seg selv, ikke er ille nok..!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s